Fredrik Stang, født i Oslo, norsk jurist og politiker for Høyre. Han var sønn av statsminister Emil Stang. Han ble høyesterettsadvokat i 1896. Han var professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1897–1933 og rektor 1921–27. Hans fagkrets omfattet obligasjonsrettens alminnelige og spesielle del. Stang var i 1906–09 stortingsrepresentant for Oslo, i 1908–11 formann i Høyres sentralstyre, og i 1912–13 justisminister i regjeringen Bratlie. Han var fra 1921 redaktør for Tidsskrift for Rettsvitenskap og fra 1922 formann i Stortingets Nobelkomité.

Stang tok initiativet til at de nordiske land skulle samles om det internasjonale vitenskapelige samarbeid som for en stor del var brutt gjennom krigen 1914–18, og dette resulterte for Norges vedkommende i opprettelsen av Instituttet for sammenlignende kulturforskning i Oslo. Det trådte i virksomhet i 1924 med Stang som formann.

Stangs hovedverk er Innledning til formueretten (3. utg. 1935), som utmerker seg ved omfattende viten, stort vidsyn og en klar og fengslende fremstilling. Av hans øvrige juridiske arbeider kan nevnes Fra spredte retsfelter (2 bd., 1916–18) og Erstatningsansvar (1919). Etter hans død utkom Stattholdersak og unionsstrid 1856–62 (1943) og Erindringer fra min politiske tid (1946).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.