Francesco Griffo var en italiensk skriftkunstner og stempelskjærer som blant annet skar Aldus Manutius' berømte skrifter, og som derigjennom hadde betydelig innflytelse på utviklingen av vår skriftkultur. Antikvaskriften han skar for Aldus Manutius ble utgangspunktet for det som nå kalles fransk renessanseantikva, og som igjen ble et viktig utgangspunktet for den videre utviklingen av antikvaskriften.
Griffo er født omkring 1450, antagelig i Bologna og antagelig som sønn av en gullsmed. I sin tidligste karriere kan han ha skåret skrift for boktrykkere i Bologna og senere i Padua, der han skal ha skåret to serier etter forbilde av Nicolas Jensons skrift.
En gang på 1470-tallet har han slått seg ned i Venezia, på den tiden Europas største og viktigste senter for trykking av bøker. Han er trolig identisk med den Franciscus de Bononia quondam Caesaris aurifex – keiserlig gullsmed fra Bologna – som skar kopier av Nicolas Jensons antikvaskrift for Jensons kompanjong Johann Rauchfass i 1475.
Griffos virke mellom 1470 og begynnelsen av 1490-tallet er ellers ukjent, men det er ikke usannsynlig at han har hatt forbindelse med boktrykker Andrea Torresani som hadde vært ansatt hos Jenson, og som i 1495 ble Aldus Manutius’ kompanjong – og kanskje med Jenson selv.
Adobe Jenson, enn moderne gjenskapning av Jensons antikva.
Dette var en periode med prøving og feiling i utviklingen av trykkskrift. Antikvaskriftens forbilde, humanistenes håndskrevne minuskelskrift, var fremdeles et levende ideal for mange stempelskjærere og boktrykkere. Nicolas Jenson hadde med sin antikva fra 1470 lykkes med å overføre de essensielle detaljene i håndskriften til bly med stor klarhet og konsistens. Jensons antikva hadde blitt en standard og et forbilde for samtidens skriftkunstnere og boktrykkere.
Griffo er ansett som den som førte antikvaen et lite, men viktig skritt videre på veien fra håndens regime til metallets. Det dreide seg om til dels ganske små tilpasninger og forenklinger som til sammen skaper et litt annet uttrykk enn Jensons antikva; litt mer «moderne» og litt mindre knyttet til pennetrekkene. Det tydeligste eksempelet er at Griffo lager tverrstreken i liten e vannrett, mens den hos Griffo er skrå.
Griffo har uten tvil kjent Jensons skrift godt. Ut fra fototekniske analyser av bokstavenes detaljer, er nyere forskning tilbøyelig til å konkludere med at forskjellen mellom Jenson og Griffo ikke er så stor som tidligere påstått, og at Griffo slik sett står i betydelig gjeld til Jenson. Likevel fastholder de fleste at hovedinntrykket er at Griffos skrift peker fremover, mens Jenson har en større forankring i den gamle teknologien. Fortsatt regner vi de to til hver sin undergruppe av renessanseantikvaen – Jenson til den venetianske, Griffo til den franske.
Jenson og Griffo ble begynnelsen på en lang prosess der den nye teknologien mer og mer tok eierskap i bokstavformen gjennom å dempe, endre eller stilisere håndskriftens mest typiske trekk – strekkontrasten, seriffene og aksen i bokstavene runde former – stadig med et sideblikk på ulike tidsepokers estetiske idealer og smak og behag.
I 1494 eller 1495 har Griffo kommet i kontakt med Aldus Manutius, den italienske humanisten som på dette tidspunktet holdt på å etablere seg som boktrykker i Venezia. Aldus’ første bok med Griffos skrift, Constantine Lascaris’ greske grammatikk, kom i 1495. Dette samarbeidet skulle vare til 1502.
I februar 1496 kom Aldus’ første bok på latin, Pietro Bembos De Aetna, med Griffos antikvaskrift. (Boken er datert 1495, men det er etter gammel romersk kalender der året skiftet 1. mars.) Denne antikvaen er blitt berømmet for sine detaljer, sin klarhet, sin konsistens og sin eleganse, og har vært benyttet som inspirasjon og forbilde, også i nyere tid. Da Aldus skulle gi ut Francesco Colonnas Hypnerotomachia Poliphili i 1499, ble denne skriften skåret på nytt, men med nye, litt større versaler.
Griffo skar til sammen fem antikvaskrifter for Aldus.
Hovedtyngden av Aldus’ publikasjoner før 1500 var på gresk, og Griffo skar fire varianter av gresk skrift for Aldus. De greske skrifttypene i Aldus’ bøker har fått mye kritikk, men kritikken har først og fremst rammet Aldus, ikke Griffo. Aldus blir kritisert for å ha valgt en uhensiktsmessig modell, en gresk kursiv håndskrift med mange ligaturer, aksenter og andre lydtegn, og kompliserte detaljer som utfordrer det visuelle bildet, men som til gjengjeld demonstrerer Griffos ekstreme tekniske dyktighet.
Griffo skar også Aldus’ berømte kursivskrift som ble brukt i en serie klassiske bøker i oktavformat. Den første av disse var en Vergil-samling som kom i 1501. Skriften ble skåret etter forbilde av håndskriften til Bartolomeus Sanvito i tradisjon etter Niccolò de Niccoli. I forordet til denne boken benytter Aldus anledningen til å hylle Griffo for hans uvanlige dyktighet.
Kursivskriften skulle bli årsaken til en konflikt og et avgjørende brudd mellom Aldus og Griffo. I 1501 fikk Aldus eneretten til bruken av kursivskriften i Venezia ti år, og dermed avskar han Griffo muligheten til å skjære og støpe skriften for andre boktrykkere i dette området. Griffo har rimeligvis følt seg tilsidesatt og urettferdig behandlet. Han brøt iallfall med Aldus, flyttet fra Venezia og begynte å arbeide for boktrykkeren Gerolamo Soncino i Fano.
Etter noen år, blant annet i Fano og Perugia, vendte Griffo tilbake til Bologna der han begynte å gi ut sine egne bøker i oktavformat og med en kursivskrift etter mønster av Aldus.
Griffo døde i 1518. Sannsynligvis ble han dømt for drap og henrettet – i forbindelse med en krangel skal han ha slått sin svigersønn i hodet med en stålstang slik at han døde.
Francesco Griffo var uten tvil Aldus Manutius’ viktigste medarbeider. Han regnes som den første av de store stempelskjærerne og skriftkunstnerne. Gjennom små endringer i bokstavenes detaljer i forhold til Jenson, førte han antikvaskriften et lite skritt videre på veien fra håndskrift til et massefabrikert produkt.
Etter sin død var han lenge glemt, usynlig i skyggen av den berømte Aldus Manutius. I løpet av 1800- og særlig 1900-tallet er han mer og mer blitt anerkjent som den kreative kraften bak Aldus Manutius’ skrifttyper, og dermed som en av de viktigste fødselshjelperne til antikvaskriften.
En gjenskapning av skriften til De Aetna fra 1496 som ble utviklet av Monotype i 1922, lever fortsatt under navnet Bembo.
Store norske leksikon
Kommentarer (6)
skrev Jørgen G. Bosoni
Illustrasjonen er ikkje korrekt. Biletet viser kardinalen og humanisten Pietro Bembo, ikkje Francesco Griffo. Mannen er kledd i kardinaldrakt, men Francesco Griffo var korkje kardinal eller prest.
Eg veit ikkje om det finst bilete av Francesco Griffo. Eg hev i alle fall ikkje funne noko bilete av han på denne omfattande nettstaden: http://www.griffoggl.com/
skrev Øyvin Rannem
Uff, den var ikke bra. Det kan bare forklares med en glipp, uten at jeg kan si hvordan det har skjedd. Poenget må være at Bembo er forfatter av boken på illustrasjonen. Men jeg kan ikke huske at jeg har lagt inn bildet av kardinalen. Uansett blir det feil med et så stort bilde av en annen person enn den artikkelen omtaler. Jeg stryker. Om Griffo vet vi svært lite, og det fins nok ikke bilder av ham. Men jeg skal prøve å skrive til litt mer tekst etter hvert. Jeg har litt mer materiale.
svarte Jørgen G. Bosoni
Når det gjeld Griffo, so kan det godt vera at det ikkje eksisterer bilete av han. Her (http://www.griffoggl.com/chi-era-francesco-griffo/) stend det at etternamnet hans (Griffo) vart oppdaga fyrst i 1883; tidlegare var han kjend som Francesco da Bologna. Kunne dét vera grunnen? I alle fall, når ein so omfattande og monografisk nettstad som www.griffoggl.com ikkje inneheld eit einaste bilete av han, kan det tyda på at sikre bilete av Francesco Griffo ikkje finst (?), diverre.
Artiklane dine er utruleg interessante! Eg skal prøva å lesa fleire av dei. Helsing JørgenGB
svarte Øyvin Rannem
Takk for anerkjennelsen – slikt er alltid hyggelig å høre.
Ja, han var glemt i noen hundre år. Han skal ha drept sin svigersønn og ble stilt for retten. Etter det hører vi ikke mer om ham.
Jeg må revidere artikkelen om Griffo. Det står f.eks. at skriften Bembo er hentet fra Hypnerotomachia Poliphili. Det er feil, den er hentet fra De Aetna. (Les artikkelen om HP hvis du ikke har gjort det.) Jeg har en del stoff om Griffo og hans profesjonelle liv; jeg har skrevet en del om ham og hans forhold til Aldus Manutius i en ny bok som forhåpentligvis kommer om en stund.
svarte Jørgen G. Bosoni
Ja, skrifttypen Bembo er henta frå De Aetna ( jf. https://www.treccani.it/enciclopedia/francesco-griffo_%28Dizionario-Biografico%29/ , http://www.griffoggl.com/chi-era-francesco-griffo/ ), frå 1496 (1495 med venetiansk datering). Når kjem den nye boka di?
skrev Øyvin Rannem
Meningen var å få den ut til høsten, men prosessen i forlaget ser ut til å ta tid, så nå er jeg begynt å tvile.
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.