Gotisk håndskrift og trykkskrift, med en tekstside fra Missale Nidrosiense i bakgrunnen. Av . CC BY NC SA 3.0

gotisk skrift

Artikkelstart

Gotisk skrift er en kantet og spiss, formell håndskrift som utviklet seg i Frankrike på 1100-tallet, og som derfra spredte seg over store deler av Europa. Dette var den fremherskende skriftformen i Tyskland på 1400-tallet og var den skriftformen Johan Gutenberg brukte som forbilde for den første støpte trykkskriften. Gotisk skrift omfatter også en mer privat, uformell håndskriftvariant som utviklet seg i løpet av middelalderen.

Breviarium Nidrosiense (øverst til venstre) og Missale Nidrosiense (nederst til høyre) er skrevet med gotisk skrift. Begge bøkene er trykt i 1519, breviariet i Paris og missalet i København. Breviariet er trykt med rotunda og missalet med tekstur. Det er neppe tilfeldig. Et missale er en alterbok som er seremoniell og høytidelig, og et breviarium er en bønnebok som er praktisk og mer «hverdagslig». Dokumentene er del av Norges dokumentarv.
Breviarium Nidrosiense og Missale Nidrosiense
Av /NTNU Universitetsbiblioteket.

Den formelle gotiske håndskriften

Gotisk tekstur i Malmsbury-bibelen. Alterbibel til bruk ved høytlesing i kirken, skrevet i Belgia i 1407.
Malmsbury Abbey.
Lisens: CC BY 2.0

Tekstur

Gotisk skrift utviklet seg fra karolingisk minuskelskrift. I løpet av 1100-tallet gjennomgikk skriften en gradvis kondensering, nedstrøkene ble rettere og kraftigere, oppstrøkene ble tynnere og buene vinklet. Til slutt besto skriften av kun loddrette streker med kraftige, skråstilte seriffer og vinklede overganger. Det ga en streng tekstform med tykke, svarte streker som stjal lys fra bokstavene og teksten. I sammenhengende tekst minner det om en flimmeraktig, tett vev. Utviklingen nådde sitt høydepunkt på 1200-tallet i det vi nå kaller tekstur (textura).

Årsaken til denne utviklingen er uklar. En teori er at skriverne presset bokstavene sammen for å få plass til flere bokstaver på linjen og dermed spare på det dyre pergamentet. Det er en tvilsom forklaring siden de kraftige strekene også stjeler mye av plassen. Dessuten er det en påfallende stilmessig sammenheng mellom gotisk arkitektur og teksturskriften, noe som kan tyde på at det ligger en felles ideologisk-estetisk basis under. Klassiskfilologen Berthold Louis Ullman sier at gotikken var middelalderens store nyvinning, og den gotiske skriften like mye som arkitekturen. Gotisk skrift var et viktig skritt mot et estetisk og stilmessig integrert alfabet med tydelig skille mellom store og små bokstaver (sammenlignet med for eksempel uncialer).

Tekstur var i høymiddelalderen og til et stykke ut på 1500-tallet den fremherskende skriften til bruk til skriving av manuskripter og bøker i Frankrike, de tysktalende områdene og de nordiske landene.

Andre gotiske skriftformer

Wikipedia Commons.
Lisens: CC BY 2.0

I Sør-Tyskland ble den gotiske skriften modifisert til en mer folkelig variant med enkelte runde bokstavdeler som ga den en vennligere form, såkalt schwabacher.

I Italia hadde verken den gotiske arkitekturen eller den gotiske skriften slått igjennom; der utviklet det seg en rundere og åpnere variant som kalles rotunda, som var påvirket av romansk stil og tradisjon.

En fransk kursiv variant som kalles bastarda, lå et sted imellom disse og ble senere populær som skrift i folkelige trykksaker mange steder.

Den uformelle gotiske håndskriften

Grunnlovens §1
Gotisk håndskrift og fraktur + eksempel på latinsk håndskrift fra samme tidsperiode.
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter hvert som behovet for skriftlig dokumentasjon økte i samfunnet, fikk de formelle gotiske skriftvariantene følge av en håndskrift til bruk i mer uformelle sammenhenger. Dette var en kursiv løkkeskrift skrevet med spissere penn, og mens bokstavene i den formelle skriften ble skrevet enkeltstående, hadde den uformelle skriften utløpere som lenket bokstavene sammen og gjorde skriften raskere å skrive. Skriften er kantete og spiss med uventede sprang og skiftninger i strekføringen, mange steder med spisse vinkler ved overgangen til neste bokstav. Skriften virker uharmonisk og forvirrende på oss og er nærmest uleselig for utrente øyne.

Denne skriften ble brukt i private og forretningsmessige sammenhenger i brev, avtaler, testamenter, forretningsdokumenter og så videre helt fra 1300-tallet, hovedsakelig innenfor nasjonalspråk. Den lærde teologen Martin Luther (1483–1546) benyttet humanistisk kursiv i sine latinske tekster, men gotisk skrift for tysk. Norske kirkebøker fra 1600-tallet og frem til slutten av 1800-tallet er skrevet med gotisk håndskrift. Da overtok den latinske håndskriften. Henrik Ibsen (1828–1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) symboliserer overgangen; håndskriften har trekk fra begge former.

Gotisk som trykkskrift

Av .
Lisens: CC BY 2.0
Rotunda eller rundgotisk i Breviarium nidrosiense, trykt i Paris i 1519. Breviariet var en av de to første bøkene som ble trykt på norsk initiativ.
Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC BY 2.0

Den første trykkskriften var en tekstur. Den ble brukt i to ulike varianter av Johann Gutenberg (1400–1468) til hans 42-linjede bibel, til den 36-linjede bibelen og til andre trykksaker: et catholicon, en latinsk grammatikk (Donatus), kalendere med mer. Forbildet til denne skriften fant Gutenberg i bibler og andre liturgiske manuskripter i Mainz.

Teksturens bokstaver er ekstremt smale, og x-høyden er stor og dominerende i forhold til bokstavenes totale høyde. Det blir liten plass til overlengder og underlengder. Blymateriell for øking av linjeavstand, «skytning», hadde man ikke i den første tiden, og tekstsidene ble tette og tunge.

Teksturen holdt seg som trykkskrift til utpå 1500-tallet.

Schwabacher, bastarda og rotunda ble også brukt som trykkskrift til folkelige bøker og fagbøker. Gutenberg brukte bastarda til trykking av avlatsbrev. Schwabacher avløste teksturen som den dominerende folkelige gotiske trykkskriften på begynnelsen av 1500-tallet. Til juss, lovbøker og fagbøker var rotunda mye i bruk. Som en skriftform med rot i Italia og den klassiske arven ble rotunda i en periode også brukt som en slags kvasi-antikva i humanistiske og akademiske bøker, blant annet i Frankrike, før antikvaskriften slo ordentlig gjennom.

Schwabacher-skrift i Nürnberg-krøniken fra 1493
Nürnbergkrøniken .
Lisens: CC BY 2.0

Fraktur

Walbaum fraktur var skåret av den kjente tyske skriftstøperen og stempelskjæreren Justus Erich Walbaum (1768–1837). Mange av bokstavene har avrundede nedstrøk som åpner bokstavenes innerform og gjør skriftbildet lysere.
Ukjent.

Utover på 1500-tallet ble disse gotiske skriftformene utkonkurrert av fraktur. Frakturen ble utviklet som trykkskrift ved keiser Maximilian 1s hoff i årene før 1520 med utgangspunkt i en bastarda som var brukt i keiserens kanselli. Den ble første gang brukt av keiserens hoffboktrykker Hans Schönsperger i Augsburg. Formmessig er frakturen en mellomting mellom tekstur og schwabacher.

Gotisk mot antikva

Nazistene erklærte gotisk som tysk nasjonalskrift i 1933, men ledelsen skjønte etter hvert at gotisk skrift vanskeliggjorde lesing av tyske aviser og tidsskrifter og tysk litteratur i utlandet, og i begynnelsen av 1941 ble dette brått omgjort gjennom et dekret fra der Führer.
Hitlers dekret fra 3. januar 1941.
Av /Ukjent.

Ivar Aasen var imot innføring av antikvaskrift i Norge: «Folkenes Tarv er i dette Tilfælde ikke den samme som Videnskabsmandens; for den Sidste kunde det være bekvemt nok at have et Fælles-Alfabet for mange forskjellige Sprog, men for almindelige ikke-sprogkyndige Læsere er en saadan Bekvemmelighed til ingen Hjælp.» Morgenbladet 20. april 1854

Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC BY 2.0

Gotisk var den første trykkskriften. Men den møtte umiddelbart konkurranse fra de italienske humanistenes antikvaskrift. Antikvaen fødtes med humanismen og spredte seg med humanismen og latinen fra Nord-Italia til Frankrike, og etter hvert videre nordover. Latinen var humanismens og akademias språk, og antikvaen ble vitenskapens trykkskrift. For å bli tatt på alvor måtte vitenskapelige arbeider være skrevet på latin og trykt med antikva, ikke bare i Italia, men etter hvert også nord for Alpene.

Der var det likevel gotisk skrift og arkitektur som dominerte. Luthers første bibelutgave ble trykt med schwabacher, alle senere utgaver ble trykt med fraktur. Hans enorme produksjon av religiøse tekster på nasjonalspråkene bidro sterkt til å spre frakturen som folkelig skrift. Den ble snart den dominerende trykkskriften i alle tysktalende områder og i Norden, som var påvirket av tysk kultur.

I Nord-Europa ble populærlitteraturen, nasjonalspråkene og religionen arena for den gotiske skriften, mens latinen og akademia ble antikvaens. Skillet kunne gå tvers igjennom boksidene, og i bøker trykt med gotisk ble latinske ord og andre fremmedord satt med antikva. Martin Luther gjennomførte dette konsekvent, han skrev tysk med gotisk håndskrift og latin med latinsk.

I Frankrike gikk man over til antikva allerede på 1500-tallet, i Holland og i England på 1600-tallet. Den katolske kirken benyttet tekstur til liturgiske bøker til midt på 1500-tallet, da gikk den over til antikva.

Skandinavia gikk fra gotisk til antikva i løpet av 1800-tallet – Sverige først og Norge helt på slutten av hundreåret – delvis påskyndet av skandinavismen og danskenes konflikt med de tyske statene om grenseområdene. I Tyskland hadde gotikken og frakturen et sterkere folkelig og kulturelt feste. Problemet med frakturens dårligere typografiske og lesemessige funksjonalitet var kjent og debattert i Tyskland. Men særlig etter første verdenskrig, da Tyskland følte seg isolert i Europa, fikk frakturen status som tysk nasjonalt idiomdie deutsche Schrift. Nazistene erklærte gotisk som tysk nasjonalskrift i 1933, men ledelsen skjønte etter hvert at gotisk skrift vanskeliggjorde lesing av tyske aviser og tidsskrifter og tysk litteratur i utlandet, og i begynnelsen av 1941 ble dette brått omgjort gjennom et dekret fra der Führer.

Gotisk tapte i konkurransen med antikva hovedsakelig av tre grunner: bokstavenes store innbyrdes likhet med hverandre som gjør skriften mindre leselig, savnet av kursiv til bruk i fremhevelser og de intrikate og ornerte versalene som var helt uegnet som tittelskrift. Dette er de praktiske årsakene, de ideologiske er mer uutgrunnelige.

Gotisk brukes i dag praktisk talt ikke i lengre tekster, men har fortsatt sin typografiske verdi som effektskaper i bestemte sammenhenger. Gotisk bærer med seg assosiasjoner til middelalder og gammel kultur, men også til nazisme og nynazisme og til visse nyere musikksjangre.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Johannessen, Knut: Den glemte skriften. Gotisk håndskrift i Norge. 2007.
  • Rem, Tore: Bjørnson, bønder og lesning. Om gotiske meningsdannelser. I Edda nr. 3, 2005.
  • Ullman, B.L.: Ancient writing and its influence. 1980.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg