etruskisk

Etruskisk ble talt og skrevet av etruskerne i oldtiden. Det eksisterer mange levninger av dette gamle språket, selv om det ikke er bevart i noen litteratur. Dels har gresk-romerske forfattere overlevert og meddelt forklaring til en del ord, dels foreligger nå ca. 11 000 innskrifter, de eldste fra 600- og 500-tallet, de fleste fra 200-tallet til tiden før Kristi fødsel. Innskriftene er for det meste ganske korte og inneholder vesentlig navn. De finnes mest på bruksgjenstander, især metallspeil, på sarkofager og gravurner og som innskrifter på gravveggene. De stammer både fra det egentlige Etruria og fra Campania og Nord-Italia. Innskriftene er utgitt i Corpus inscriptionum etruscarum (3 bd. i flere avd., 1893–1987) av Carl Eugen Pauli, Olof August Danielsson, Ernst Carl Wilhelm Sittig, Gustav Herbig, Cristofani og Pandolfini Angeletti. Særlig langt (ca. 1500 ord) og således meget viktig er det bruddstykket av en rituell tekst, skrevet på lintøy, som man fant på slutten av 1800-tallet, brukt som bind om en egyptisk mumie. Det oppbevares i museet i Zagreb.

Spørsmålet om det etruskiske språkets stilling og dermed om selve folkets herkomst og etnografiske forhold er ennå meget omstridt. Mest sannsynlig inngår både en autokton (førindoeuropeisk), en italisk (umbrisk) og en innvandret (egeisk) komponent i dannelsen av det etruskiske samfunnet og dets språk.

Etruskisk kan leses, fordi alfabetet er avledet av det greske alfabetet. Man kjenner en del grammatiske former, men det har ikke lykkes å påvise genetisk slektskap med noe annet språk. Bare ca. 50 ord er tydet med sikkerhet, dertil ca. 50 nye med en viss sannsynlighet. Siden sammenligning med andre språk er nytteløst, er man derfor henvist til den induktive metode: å prøve å nå frem til resultater ved sammenlignende analyse av de etruskiske språkminner selv. Mange betydelige forskere har våget seg inn på etruskologiens område, deriblant flere skandinaver: Sophus Bugge, Alf Torp, Olof August Danielsson.