Fransk antikvaskrift med førklassisistiske trekk fra 1690-tallet.

Skriften ble til på en ordre fra Ludvig 14 fra 1692 om å produsere en fransk, nasjonal antikvaskrift til bruk i Imprimerie Royale og som kunne konkurrere med engelske og hollandske skrifter. Det franske vitenskapsakademiet nedsatte en komité for å utrede det teoretiske grunnlaget for den nye skriften. Komiteen var uten skriftfaglig ekspertise og fulgte opplysningstidens rasjonalistiske tankegang; de tradisjonelle, kalligrafiske prinsippene ble forlatt, bokstaver ble konstruert inn i en matrise med 48 ganger 48, det vil si 2304 kvadrater. Resultatet var en stiv og streng, kjølig og rasjonell skrift – typisk både for eneveldet og for opplysningstidens fornuftstenking. Konstruksjonen var dessuten preget av flere utradisjonelle og tilsynelatende umotiverte detaljer.

Konstruksjonen ble overført til grafisk teknologi av stempelskjærerne Philippe Grandjean og Jean Alexandre. De gjorde på egen hånd en del modifikasjoner i designet som reddet det fra de mest ekstreme særegenheter.

Skriften ble ikke mye brukt, men den fikk likevel en viss betydning; den presenterte nye ideer og inspirerte senere stempelskjærere, blant andre John Baskerville og og Pierre Simon Fournier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.