rotunda skrift

Rotunda skrift er en rundaktig, romanisert variant av gotisk skrift som har tatt opp i seg elementer fra den romerske uncialskriften fra 300-tallet.

Som håndskrift er rotunda først og fremst knyttet til Italia. Italienerne og de italienske humanistene ville ikke vite noe av den franske gotikken, og den strenge teksturen fikk aldri noen stor utbredelse i Italia, verken som håndskrift eller som trykkskrift.

I senmiddelalderen og i begynnelsen av renessansen ble rotunda mye brukt som trykkskrift, særlig i juridiske bøker.

Antikvaskriften ble introdusert som trykkskrift i siste halvdel av 1400-tallet. Det oppsto tidlig et skille mellom disse to skrifttradisjonene; antikva til det humanistiske og vitenskapelige, gotisk til det religiøse og folkelige. Særlig i Frankrike og i Tyskland tok det tid før antikvaen ble alminnelig akseptert. Som trykkskrift spilte rotunda en rolle som en slags kvasiantikva i overgangen fra gotisk til antikva. Anton Koberg trykte den latinske utgaven av Nürnbergkrøniken med rotunda på begynnelsen av 1490-tallet.

Rotunda var også mye brukt blant de første italienske boktrykkerne. Til og med Nicolas Jenson, som først og fremst er kjent som den som skapte den første funksjonelle antikvaskriften, benyttet seg av rotundaen.

En av de første bøkene som ble trykt på norsk initiativ, Breviarium Nidrosiense, ble trykt med rotunda i Paris i 1519.