Claude Garamond

Det er usikkerhet om tidspunktet for Garamonds fødsel. Året 1510 nevnes som et sannsynlig tidspunkt, men enkelte mener han kan ha vært født noen år tidligere. Han har uansett selv sagt at han begynte å skjære stempler til skrifttyper i tidlig alder.

På begynnelsen av 1500-tallet hadde tyngdepunktet for trykking av bøker flyttet seg fra Venezia til Frankrike. Garamond ble del av et stort og betydningsfullt boktrykker- og skriftproduksjonsmiljø i Paris i første halvdel av 1500-tallet som omfattet boktrykkere og skriftstøpere som Simon de Colines (1480–1546), Jean Jannon (1480–1558), Antoine Augereau (1485–1534), Robert Estienne (1503–1559), Robert Granjon (1513–1589) og andre. Flere av de sistnevnte var humanister og hugenotter som støttet bruken av antikvaskriften.

Garamond regnes som den første som etablerte seg som stempelskjærer og skriftstøper uten en fast tilknytning til et trykkeri.

På et tidspunkt startet han riktignok et trykkeri, men manglet bakgrunnen og kompetansen som krevdes av boktrykkere på den tiden, og måtte gi opp driften etter en kort periode.

Isteden leverte han skrift og matriser til trykkerier rundt om både i Frankrike og utenfor landets grenser, blant andre til Christophe Plantin i Amsterdam, den gang Europas største og mest berømte trykkeri.

Garamond regnes som et viktig mellomledd i antikvaskriftens videre utvikling etter de venetianske boktrykkerne Nicolas Jenson og Aldus Manutius, og i dens videre spredning ut i Europa.

Det har vært en fremherskende hypotese at det er en direkte forbindelse mellom Aldus Manutius og Claude Garamond, og Garamond var den som fremfor noen bar den venetianske arven videre. Det har vært spekulasjoner om at Garamond — kanskje gjennom den franske humanisten Geoffrey Tory, som var en stor beundrer av italiensk bokstavkunst — har fått tilgang til en av Manutius’ publikasjoner trykt med antikva, enten Hypnerotomachia Poliphili eller De Aetna. Dette skulle forklare likhetstrekkene mellom Garamonds og Aldus' antikvaer.

Nyere undersøkelser har imidlertid pekt på at det er likhetstrekk, ikke bare mellom Garamond og Aldus, men også mellom Garamond og den venetianske boktrykkeren Nicolas Jenson samt flere av Garamonds samtidige stempelskjærere fra parisermiljøet. Det er derfor kanskje fornuftig å se på Garamond som den mest fremtredende i et større faglig miljø i Paris som hentet inspirasjon fra flere kanter, Venezia og kanskje andre steder, og som brakte antikvaskriften videre ut i Europa, dels gjennom eksport av skrift, dels gjennom emigrasjon da mange boktrykkere med hugenotisk bakgrunn måtte flykte fra Paris på grunn av forfølgelser.

Når det gjelder Garamonds forbilder, har ettertiden likevel lagt vekt på sammenhengen med Aldus’ antikva heller enn Jensons og har samlet begge i én og samme underkategori av antikva: fransk renessanseantikva. Nicolas Jensons antikva er derimot klassifisert som venetiansk renessanseantikva.

Garamonds navn er knyttet til en rekke skriftfamilier med større eller mindre likhetstrekk med Garamonds originale skrifttyper, som stadig er i bruk. Garamond skar selv kun antikvaens normale snitt og et kursivsnitt. Dagens skriftfamilier er derimot blitt utvidet med halvfete og fete varianter av både antikva og kursiv.

Et problem ved gjenskapning av Garamonds skrift er at hans matriser etter hans død ble blandet sammen med matriser fra andre samtidige og litt senere stempelskjærere. Helt opp til vår egen tid har det vært en tilbøyelighet til å betrakte alt av antikvaskrift fra 1500-tallet som «Garamond». Flere tidligere såkalte gjenskapninger av Garamond er derfor i virkeligheten inspirert av andre, for eksempel Jean Jannon.

Av mer anerkjente gjenskapninger er Stempels Garamond fra 1924 og Jan Tschicholds Sabon fra 1964–1967. Adobes Garamond er nok i dag den som er mest benyttet.

Garamond regnes også som den første som skar en kursivskrift som et sidesnitt til antikva. Han tok utgangspunkt i den kursivskriften som Francesco Griffo skar for Aldus Manutius i 1501. Manutius hadde tatt i bruk kursivskriften som en selvstendig tekstskrift, men ved å tilpasse den stilmessig til antikvaen, ga Garamond kursiv en ny rolle — som fremhevelsesskrift i antikvatekster.

Dette var et betydningsfullt grep. Men ifølge Beatrice Warde, som i 1926 publiserte et forskningsarbeid om Garamonds skrift, nådde Garamonds kursiv aldri opp på samme kvalitetsnivå som hans antikva: «Han ganske enkelt kopierte de aldinske bokstavene for å gjøre penger på dem, og lot det bli med det».

Garamond døde i fattigdom allerede i 1561, og enken måtte selge unna matriser og stempler. Det kan være forklaringen på sammenblandingen med andre stempelskjæreres skrifter.

Garamond skrev selv sitt navn Garamont.

• antikva
• kursiv
• Hypnerotomachia Poliphili
• Aldus Manutius
• Francesco Griffo
• Nicolas Jenson
• typografi
• typografiens epoker

• Amert, Kay: The Scythe and the Rabbit. Simon de Colines and the Culture of the Book in Renaissance Paris. Cary Graphic Arts Press 2012.
• Beaujon, Paul (psevd. for Beatrice Warde): The “Garamond” Types sixteenth & seventeenth Century Sources considered. 1926.
• Rannem, Øyvin: Arven etter Aldus. En historie om trykkskriften. Press 2022.