grotesk skrift

Ulike grotesker

Artikkelstart

Grotesk skrift er en gruppe av trykkskrifter som kjennetegnes ved mangel på seriffer samt ingen eller kun en optisk tilpasset kontrast mellom grunnstrek og hårstrek.

Faktaboks

Uttale
grotˈesk
Etymologi
av italiensk grottesco, ‘merkelig, klønete, komisk, besynderlig, paradoksal, deformert på en underlig måte, overdrevet’, opprinnelig av italiensk grotta 'grotte'. Se også grotesk (ornamentform).

Men innenfor rammene av det formidealet vi kaller grotesk, er det betydelige avvik og en rik flora av varianter. I ganske stor grad kan disse avvikene grupperes og tilordnes tidsepoker og stilperioder. På samme måte som andre trykkskrifter og skrifttyper har groteskskriftene vært påvirket av mote og stilutvikling: jugendperioden, funksjonalismen, art deco, sveitsertypografien, postmodernismen og så videre.

Kategorier av groteskskrifter

Det er vanlig å skjelne mellom disse hovedgruppene:

  • amerikansk grotesk
  • jugendgrotesk
  • humanistisk grotesk
  • funksjonalistisk grotesk
  • sveitsisk grotesk
  • nåtidsgrotesk (postmodernismen)

Amerikansk grotesk

Dette er groteskskrifter fra omkring sekelskiftet 1900, særlig fra USA, samt etterligninger og gjenskapninger av disse. De har utgangspunkt i de tidligste groteskskriftene fra begynnelsen av 1800-tallet. De har optiske tilpasninger i strekstrukturen, antikvaform på enkelte bokstaver, for eksempel toetasjers a og g.

Eksempler: Akzidenz-Grotesk, Franklin Gothic, Berthold Old Face, News Gothic, Syntax-Antiqua.

Jugendgrotesk

Ed. Benguiats jugendgrotesk Benguiat Gothic.
Benguiat Gothic

Groteskskrifter opprinnelig fra omkring sekelskiftet 1900 med mer eller mindre tydelig jugendpreg. Uregelmessig strekføring, ofte bøyd eller avrundet istedenfor rett.

Eksempler: Hobo, Benguiat Gothic, Bryn Mawr.

Humanistisk grotesk

Humanistisk grotesk bygger på antikvaskriftens grunnform som er mer eller mindre tydelig i minuskelbokstaver som a, g, m, n, r og s og i versalene B, R, og S. Den første av disse skriftene, Gill Sans, ble skapt i den engelske reformperioden på 1920- og 1930-tallet og ble britenes svar på groteskskriftformen. Se typografiens epoker.

Eksempler: Gill Sans, Frutiger, Syntax, Lucida Sans, Romulus, Flora (grotesk ekte kursiv).

Funksjonalistisk grotesk

Paul Renners første utkast til Futura. Det sier noe om funksjonalistenes vilje til å tenke nytt. Men kanskje også noe om at av og til tar ideologien overhånd.

De funksjonalistiske groteskene dukket opp på slutten av 1920-tallet og utover på 1930-tallet i forbindelse med funksjonalismen og «Die neue Typographie». De bygger på rasjonalistiske prinsipper med overveiende geometrisk linjeføring – sirkelen og den rette linjen samt et nokså gjennomført monolineært strekbilde – og strekbildet er uten særlige optiske tilpasninger. I forhold til andre groteskkategorier kan disse virke stive og kjølige. De introduserte også nye utforminger av enkelte bokstaver, som enetasjes a og g. Avant Garde er en funksjonalistisk grotesk som ble skapt av Herb Lubalin i 1970 for å gi magasinet Avant Garde en modernistisk profil.

Eksempler: Futura, Kabel, Avant Garde, Nobel, Spartan.

Sveitsisk grotesk

Disse groteskene ble utviklet på 1950-tallet med utgangspunkt i den typografiske sveitserskolen og med amerikansk grotesk som forbilde. Grunnformen og strekbildet er optisk justert slik at totalbildet ikke støter an mot estetiske og kognitive grunnprinsipper. Kuttvinkelen er overveiende vannrett, og runde bokstavdeler føres langt opp eller langt ned (a og c) før de avsluttes, noe som gjør at bokstavene får en lukket form. Sveitsergroteskene har en form som underbygger et viktig prinsipp i sveitsertypografien: tekstflater med jevn, «flat» gråvirkning. Se typografiens epoker.

Eksempler: Folio, Helvetica, Univers.

Nåtidsgrotesk

Officina Sans er designet av Erik Spiekermann og lansert i 1990, og er en del av en utvidet skriftfamilie.
Officina

Dette er en samlegruppe av skrifter som er inspirert av ulike former og stilretninger i etterkrigstiden: postmodernistiske, ekspresjonistiske, elegiske og så videre, der stilperiodiske trekk ofte blir blandet, gjerne på overraskende måter.

Eksempler: Antique Olive, Triplex, Meta, Officina Sans.

Noen historiske grotesker

Som trykkskrift dukket groteskskriftene opp samtidig med egyptienneskriftene på begynnelsen av 1800-tallet, i kjølvannet av den industrielle revolusjonens nye, effektive produksjonsmetoder. Mange ser en sammenheng her: Massefabrikasjon krever massesalg og markedsføring. Det tradisjonelle skriftutvalget, som kun besto av antikvaskrift, antikvaens kursiv samt gotisk, kom til kort i reklame og markedsføring. Med de nye skriftene kom halvfete og fete skriftsnitt, brede og smale, ornerte og skyggelagte. Det skapte helt nye muligheter for en mer aggressiv og målrettet typografisk stil.

«Two-line English Egyptian»

Grotesk som trykkskrift ble første gang vist i 1816 i en skriftprøve fra William Caslon med en enkel, upretensiøs linje under navnet «Two-line English Egyptian». Men groteskskriftene var neppe skriftstøperienes oppfinnelse; de hadde allerede eksistert innenfor skiltmaling, arkitektur og karttegning i flere årtier, og trolig fant skriftstøperne sine forbilder der.

William Caslons Two line English Egyptian fra 1816.
Ukjent.
Lisens: CC BY 2.0

De første groteskene

Kuttvinkelen, det vil si måten bokstavstreken avsluttes på, kan gi en pekepinn om hvor skriften hører hjemme. Ovenfra og nedover:
  • vinkelrette: diverse amerikanske grotesker samt enkelte nåtidsgrotesker som Myriad
  • vekslende vinkler: funksjonalistiske grotesker, for eksempel Futura
  • loddrette kuttvinkler: humanistiske grotesker, for eksempel Gill
  • vannrette kuttvinkler: sveitsergrotesker, for eksempel Helvetica
Kuttvinkler

Det tok noen tiår før groteskskriftene ble bygget ut som fullstendige, funksjonelle trykkskrifter med minuskler, versaler, tall og tegn. De første groteskskriftene var uelegante og manglet det raffinementet som antikvaskriftene hadde utviklet gjennom flere århundrer. Dette var en helt ny skriftform, og det må ha vært usikkerhet omkring proporsjonering og forholdet til tradisjonelle skriftformer.

Groteskskriften var en revolusjonerende skriftform, og navnet antyder at den skapte reaksjoner. Det tok tid før den kom i alminnelig bruk, men fra omkring 1830 og utover begynner de å dukke opp i skriftprøver under navn som «sans-serif», «grotesque» og «gothic», først i Tyskland. Men det var særlig i USA at den nye skriften slo an, og rundt århundreskiftet 1900 ble det skåret flere nye snitt. Med unntak for Gill Sans ble ikke groteskskriften alminnelig anerkjent i England før på begynnelsen av 1950-tallet.

«Seven line grotesque» fra en gang etter 1830
Ukjent.
Lisens: CC BY 2.0

Gill og Futura

Edward Johnstons originale design for London Transport fra 1932

Ukjent.
Lisens: CC BY 2.0

Eric Gills Gill Sans og Paul Renners Futura kom med et års mellomrom (1927 og 1928), og representerer to ulike og nærmest antagonistiske tilnærminger til typografi og skrift. Gill var del av den engelske bevegelsen på 1920-tallet som ville reformere typografien ved å bygge på det beste i typografisk tradisjon. Han var elev av kalligrafen Edward Johnston, som noe tidligere hadde skapt den berømte groteskskriften for London Transport, og som åpenbart har vært Gills utgangspunkt. Paul Renner var derimot en av de tyske revolusjonære funksjonalistene som ville feie vekk tyngende tradisjoner og frigjøre typografien gjennom et helt nytt formspråk. Gill Sans bygger på antikvaens grunnform med aner helt tilbake til renessansen. Den rasjonalistiske Futura bygger på geometriske prinsipper – sirkelen og den rette linjen – og var på alle måter en nyvinning.

Helvetica

Max Miedingers Helvetica kom i 1951 og er trolig den groteskskriften ved siden av Futura som har hatt størst internasjonal suksess. Helvetica bygger på Haas grotesk (først lansert under navnet Neue Haas Grotesk), som igjen har aner til eldre amerikanske grotesker. Helvetica ble sveitsertypografiens flaggskip. Stilen og skriften dominerte europeisk og amerikansk typografi på 1950- og 1960-tallet og danner en egen epoke i typografihistorien.

Optima – en hybrid

Herman Zapfs Optima fra 1958. Zapf regnet selv Optima som en antikva, og den har mange av antikvaens kjennetegn.
Optima

En skrift som kan nevnes i denne sammenhengen, er Herman Zapfs Optima. Optima er en slags hybrid, i rommet mellom antikva og grotesk. Skriften har antikvaens grunnform med tydelig kontrast mellom grunnstrek og hårstrek, men er uten seriffer. Grunnstrekene er svakt konkave, noe som skiller Optima fra vanlige groteskskrifter. Ideen til denne skriften fant Zapf i en innskrift fra begynnelsen av 1400-tallet i Santa Croce-kirken i Firenze. Skriften er blitt kalt semi-grotesk, men Zapf selv regnet den som antikva.

Groteskenes århundre

Det er på 1900-tallet at groteskskriftene virkelig har blomstret, har fått raffinement og er blitt en stor og vidt anvendbar gruppe med kvalitetsskrifter. Skriftene viser et bredt spekter av stilmessig tilhørighet og ulike tilnærminger til skriftformens grunnprinsipper, rasjonalitet og geometri så vel som kalligrafi og pennestrøk.

I siste halvdel av 1900-tallet kom også grotesksnitt som del av utvidete skriftfamilier, med både antikva, grotesk og egyptienne med tilhørende kursiver, og der de ulike snittene er stilmessig tilpasset hverandre. Lucida og Romulus er to eksempler.

Grotesk, den eldste skriftformen

Innskrift på et Vesta-tempel fra republikansk tid
Vesta-tempel

Groteskformen er egentlig like gammel som skrift og bokstaver. De aller første eksperimentene med bokstavskrift var nettopp userifferte, enkle bokstavformer, hugget i stein eller risset i tre eller leire. Romernes første bokstaver var også enkle og monolineære og uten seriffer. I byen Tivoli utenfor Roma ligger et Vesta-tempel fra republikansk tid med en innskrift med svake antydninger til seriffer, men ellers i grotesk stil.

Groteskskriftens enkle form gjør det naturlig å spørre hvorfor den ikke dukket opp som trykkskrift tidligere istedenfor den mer komplekse antikvaskriften. Som eksempelet Optima viser, fantes det grotesklignende majuskelskrift i Italia, særlig i Nord-Italia, på begynnelsen av 1400-tallet som kunne vært forbilder.

Forklaringen kan være at for de første boktrykkerne handlet dette først og fremst om tekstskrift, altså minuskler. Boktrykkerne var sterkt opptatt av å få det nye mediet til å ligne de gamle manuskriptene så mye som mulig. Denne tradisjonen var sterk og det måtte altså samfunnsomveltninger til for å bryte den.

Anvendelse

I Norge og Skandinavia er groteskskrifter lite brukt i bøker og til større tekstmengder, men derimot mye til titler og andre fremhevelser, i avisoverskrifter, annonser, brosjyrer, skilt og offentlig kommunikasjon, plakater og reklame, men også i en rekke andre sammenhenger, blant annet i tidsskrifter, på nettsider, nettaviser, blogger og så videre. Groteskskriften bærer med seg noen assosiasjoner til objektivitet og modernisme som gjør den anvendbar i slike sammenhenger, særlig innenfor estetiske tradisjoner som kunst og arkitektur.

Groteskskriften ble tidligere ansett som bedre egnet for skjermpresentasjon enn antikva, blant annet fordi skjermenes oppløsning var for dårlig til å gjengi de fine detaljene i antikvaskriften, spesielt i små grader.

Men groteskskriftene har et overmåte rikt uttrykksregister, fra det nøkterne og trauste til det elegante og feminine. De ulike stilperiodenes avtrykk i formen skaper forskjellige assosiasjoner, men det enkle strekbildet gjør dem dessuten åpne for variasjoner i vekt og bredde, fra mager til ultrafet, fra smal til bred. Knapt noen annen skriftgruppe har tilsvarende uttrykksmuligheter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bringhurst, Robert: The Elements of Typographic Style.
  • Mosley, James: The Nymph and the Groth. 1999.
  • Rannem, Øyvin: Typografi og skrift. 2005.
  • Sutton og Bartram: An atlas of typeforms. 1968.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg