Utviklingen av den karolingiske minuskelen henger nøye sammen med de språklige reformene som ble gjennomført under den karolingiske renessansen. Romernes latin hadde i løpet av noen århundrer begynt å løse seg opp i lokale varianter og dialekter, og latinen som språk var blitt svekket. Karls ambisjon var å gjenreise det klassiske latinske språket, både som liturgisk språk og som administrasjons- og juridisk språk.
En viktig driver i utviklingen, både av skriften og språket, var den store reformen av Hieronymus’ bibel, ledet av Alkuin fra York. Som en dypt religiøs mann støttet Karl åpenbart Alkuins arbeid med bibelreformen og et felles liturgisk språk for hele riket. Men han hadde like åpenbart en interesse av et nasjonalt administrativt språk, og at det kunne kommuniseres gjennom en felles skriftstandard.
I omgangen med antikke manuskripter fikk de karolingiske munkene kjennskap til romernes tidligere skriftformer – capitalis quadrata, capitalis rustica, uncialer og halvuncialer – og var de første som klarte å utnytte en slik skriftvariasjon i praktisk typografi. I løpet av femti år produserte Tours-klosteret, under Alkuins og etterfølgeren Fridugisus’ ledelse, nærmere hundre bibler i karolingisk minuskel. Disse biblene skal ha vært etterspurt – ikke minst på grunn av skriften og utformingen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.