«Karolingische minuskel»
«Karolingische minuskel»
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Freising-manuskriptet
En side fra Freisingfragmentet (ca. år 1000) med slovensk tekst skrevet med karolingisk minuskel.
Freising-manuskriptet
Av .

Karolingisk minuskelskrift er en håndskriftform som utviklet seg i Frankerriket under Karl den store i årene frem til omkring år 800. Frem mot år 1200 var karolingisk minuskel skriftnormal i store deler av Vest-Europa. Den karolingiske minuskelen avløste uncialskriftene som hadde dominert europeisk bokskriving fra 400-tallet.

Faktaboks

Uttale
karolˈingisk minˈuskelskrift

En ny skriftform

Bokstavene i en minuskelskrift strekker seg over over tre «etasjer» – x-høyde eller kjernehøyde, overlengder og underlengder – og skrives mellom fire hjelpelinjer. Den skiller seg dermed fra en majuskelskrift der alle bokstaver, i likhet med våre egne store bokstaver, har samme høyde.

Den karolingiske minuskelen er en åpen, klar og innbydende skriftform med god kontrast mellom de enkelte bokstavene. Den er estetisk og formmessig konsistent, uten greske elementer; bokstavene har en form som er en direkte konsekvens av skriverens håndbevegelser i arbeidet med sitt skriveredskap – en rørpenn med bredskåret spiss. Skriften skiller seg på den måten ut fra uncialskriftene der enkelte bokstavformer er formet med penn på pergament mens andre har tydelig spor etter bokstaver som er hugget i stein – trekk både fra gresk håndskrift og fra romerske monumentalbokstaver.

Skriveteknisk revolusjon

Karolingisk alfabet
Det karolingiske alfabetet.
Karolingisk alfabet
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Karolingernes minuskelskrift var en revolusjon i utviklingen av skrift og bokstaver. Med minusklene fikk bokstavene tilført mer visuell informasjon – overlengder og underlengder. Det styrket bokstavenes «identitet» og særtrekk – bokstavene tålte å bli mindre uten at det gikk ut over leseligheten. Det skapte også en mulighet for å kombinere majuskelbokstaver og minuskelbokstaver i samme tekst, men med ulike roller i teksten.

I Karl den stores rike var det mange tungemål og mange skriftvarianter. Karolingernes minuskelskrift utviklet seg skritt for skritt over tid med utgangspunkt i halvuncialer og andre tidligere håndskrevne minuskelformer. Utviklingen av en slik skriftform kan ta århundrer og utvikles gjerne på forskjellige steder samtidig. Noen karolingiske overgangsformer er å finne så tidlig som på 500- og 600-tallet; en fullt utviklet karolingisk minuskel er registrert i Corbeil i 780. De første eksperimentene var preget av lokale varianter, men utover på 800-tallet ble dette en stabil skriftstandard som spredte seg ut over hele Vest-Europa. Da Karl den store kom til makten i 771, hadde den stort sett funnet sin form.

Ny standard

Når de mange tidlige lokale variantene av karolingerminuskelen kunne forene seg i en «nasjonal» standard, skyldtes det i stor grad den omfattende kopieringsvirksomheten som foregikk i klostrene på denne tiden, særlig i Frankerriket, men også andre steder. Det er nå en mengde manuskripter fra antikken blir hentet frem fra klostrenes biblioteker og reddet for ettertiden gjennom en storstilt kopieringsinnsats, og manuskripter og kopier ble delt klostrene imellom – også over landegrensene – for videre kopiering og distribusjon.

Skriften og språket

Alkuins bibel
Karolingisk minuskel i Alkuins bibel skrevet i Tours, delvis av Alkuin selv. Ca. 834–843. Utsnitt.
Alkuins bibel
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Utviklingen av den karolingiske minuskelen henger nøye sammen med de språklige reformene som ble gjennomført under den karolingiske renessansen. Romernes latin hadde i løpet av noen århundrer begynt å løse seg opp i lokale varianter og dialekter, og latinen som språk var blitt svekket. Karls ambisjon var å gjenreise det klassiske latinske språket, både som liturgisk språk og som administrasjons- og juridisk språk.

En viktig driver i utviklingen, både av skriften og språket, var den store reformen av Hieronymus’ bibel, ledet av Alkuin fra York. Som en dypt religiøs mann støttet Karl åpenbart Alkuins arbeid med bibelreformen og et felles liturgisk språk for hele riket. Men han hadde like åpenbart en interesse av et nasjonalt administrativt språk, og at det kunne kommuniseres gjennom en felles skriftstandard.

I omgangen med antikke manuskripter fikk de karolingiske munkene kjennskap til romernes tidligere skriftformer – capitalis quadrata, capitalis rustica, uncialer og halvuncialer – og var de første som klarte å utnytte en slik skriftvariasjon i praktisk typografi. I løpet av femti år produserte Tours-klosteret, under Alkuins og etterfølgeren Fridugisus’ ledelse, nærmere hundre bibler i karolingisk minuskel. Disse biblene skal ha vært etterspurt – ikke minst på grunn av skriften og utformingen.

Arven etter karolingernes minuskel

Granvalbibelen

Grandvalbibelen, første halvdel av 800-tallet. Karolingisk minuskelskrift i kombinasjon med uncial og capitalis quadrata. Bibliothèque nationale de France.

Granvalbibelen
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Den karolingiske minuskelskriften holdt seg stabil helt til utpå 1000-tallet. Karl den store døde i 814. I 843 ble riket delt i tre og det maktpolitiske og administrative grepet fra Aachen ble gradvis svekket. Etter hvert begynte normer og standarder å glippe, både språket og skriften løste seg opp i lokale varianter. Skriftformen endret seg nå gradvis på en ensidig og systematisk måte: Bokstavene blir smalere og mer kondensert, streken blir kraftigere og buene som binder de vertikale bokstavdelene sammen, blir brukket og vinklet.

Dette er begynnelsen på det vi kaller gotisk skrift. Den avrundede og åpne karolingiske bokstavformen hadde referanse til den romanske arkitekturen, den nye skrivestilen utviklet seg parallelt med, og under påvirkning av, den nye gotiske byggestilen. Men mange steder holdt karolingerminuskelen seg til utpå 1100-tallet.

Direkte linje til vår tid

Karolingernes minuskelskrift ble gjenoppdaget av italienske humanister på 1300- og 1400-tallet, da de i sin jakt på antikkens latinske språk fant karolingiske manuskriptkopier i Europas klosterbiblioteker. Humanistene utviklet sin egen minuskelskrift ved å kopiere hovedtrekkene i karolingernes skrift – som de for øvrig kan ha trodd var romernes egen. Humanistenes håndskrift ble igjen modell for italienske boktrykkere på 1460-tallet da de utformet den første trykkskriften, antikvaskriften.

Det er vanskelig å overdrive betydningen av karolingernes språk- og skriftreform. Latinen ble reddet for ettertiden. Skriften satte en formstandard som ble videreført like til vår egen tid. Dermed går det en linje fra en håndskrift utviklet av karolingiske munker på 700–800-tallet og frem til våre dagers digitale skrifttyper.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • McKitterick, R. (1990). «Carolingian book production: some problems». I The Library 12 (4): 1–33.
  • Rannem, Øyvin. (2022). Arven etter Aldus. En historie om trykkskriften.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg