Film og fotosats var likevel bare en forsmak, og skulle ikke vare mer enn 20–30 år.
Allerede i løpet av 1970-tallet gjorde datateknologien sitt inntog i typografi og grafisk kommunikasjon – først i form av store, tungvinte, dedikerte, kodestyrte systemer, der manuskriptbundet tekst fortsatt måtte tastes inn på nytt. Datamaskinens aller første rolle i den grafiske produksjonsprosessen, var å befri tastebordsoperatøren fra oppgaven med å bestemme hvor tekstlinjene, og eventuelt ord, skulle deles.
Men på 1980-tallet kom de personlige datamaskinene der forfatteren ble koblet sammen med typografen og hele resten av produksjonssystemet gjennom en felles plattform slik at teksten kunne overføres fra ledd til ledd uten å måtte registreres på nytt. Den helt avgjørende funksjonen med å sette teksten – overføre den fra manuskript til grafisk teknologi, noe som i praksis hadde vært med på å monopolisere typografien – falt bort. Det snudde opp-ned på en tradisjonsbundet bransje.
Så lenge blyteknologien rådde grunnen, hadde de største norske forlagene holdt en relativt høy «hverdagsstandard» på skjønnlitteratur og andre bøker utover på 1960- og 1970-tallet, og mange hadde egne typografiske tilretteleggere som leverte nøyaktige uttegninger for utforming av tekst og tittelark. Med digitalteknologien og systemer for automatisk ombrekking av «glatt sats», falt mange slike bøker inn i en standardisert kostnadssparende masseproduksjon, noe som kunne gå ut over den typografiske kvaliteten.
Samtidig – og på den annen side – brakte digitalteknologien frem et helt nytt typografisk arbeidsverktøy, den personlige datamaskinen, utstyrt med grafisk skjerm, «drag-and-drop»- og WYSIWYG-brukergrensesnitt. De kunne håndtere kompatible programmer for både tekstbehandling, manuell sideombrekking, bildebehandling og mye mer. Dermed var tekst og bilde koblet sammen, noe som ga designeren en overordnet kontroll med hele budskapet.
Det åpnet for en radikalt ny arbeidssituasjon for typografer og grafiske designere. Nå kunne designeren arbeide frem en typografisk form i sanntid der bildet på skjermen kontinuerlig viser produktets status. Denne teknologien, og dette brukergrensesnittet, er uten tvil den største revolusjonen innenfor typografien siden Gutenberg. Den bragte enorme muligheter for personlig utfoldelse som til sammen skapte et helt nytt mangfold i typografiske uttrykk, men som på 1980- og 1990-tallet også skapte noe av det samme estetiske kaos som på begynnelsen av 1800-tallet – radikalt nye og lett tilgjengelige muligheter som det ikke fantes forbilder eller regler for.
I tillegg åpnet dataskjermen seg for typografien ikke bare som arbeidsredskap, men som presentasjonsform: Internett og World Wide Web. Det skapte nye utfordringer; her gjaldt ikke alltid gamle regler og prinsipper. Designerne måtte sette seg inn i enda en ny teknologi og hanskes med rullerende tekst, video og dynamiske former, skjermer av varierende størrelse, blant mye annet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.