typografi

Typografi brukes som begrep om utforming og teknisk behandling av (hovedsakelig) tekstlige budskap, samt den visuelle formen på trykt tekst.

Vi forbinder typografi primært med tekst i trykksaker produsert i en håndverksmessig eller industriell prosess, etter hvert også på fjernsynsskjermer og i digitale medier. I videste forstand er typografi all slags tekstutforming, for eksempel i manuskripter eller epigrafikk fra eldre tid.

Viktige problemstillinger i moderne typografi er leselighet og tilpassing av formen til innholdet gjennom valg av skrift, skriftstørrelse, linjelengde, linjeavstand, farger og så videre, samt tilpasning av tekst- og bildeflater til papirflaten og plassering av de enkelte elementer. Ofte må hensynet til optimal leselighet vike for krav om formmessig uttrykk, for eksempel ved bruk av stor skrift, kursiv, versaler, fantasiskrifter og andre effekter.

Det store gjennombruddet for utviklingen av en profesjonell typografi kom med boktrykkerkunsten og Gutenbergs oppfinnelse av de løse typene og med introduksjonen av antikvaskriften og kursivskriften. Da ble det mulig å skape tydelig visuell markering av ulike tekstkategorier som brødtekst, ulike titler, noter, sitater, bildetekster, marginaler, utheving i løpende tekst og så videre. Det ga muligheten for å skape en rikere, mer nyansert og mer effektfull tekstpresentasjon, og det gjorde det lettere for leseren å forstå tekstens budskap.

Skrifttypene er typografiens kanskje viktigste hjelpemiddel når det gjelder å skape stiluttrykk. Skriftens og typografiens stilmessige uttrykk har skiftet gjennom tidene, og stort sett fulgt den alminnelige stilutviklingen gjennom renessanse, barokk, klassisisme, historisme, jugend, funksjonalisme, modernisme og så videre. Men også teknologien har vært med på å påvirke skriftens og typografiens form. Utgangspunktet for de første skrifttypene var datidens håndskrift, og trekkene i håndskriften ble kopiert nøye. Etter hvert som teknologien sto på egne ben, frigjorde bokstavstilen seg mer fra sitt opphav, og trekkene fra håndskriften ble mer formalistiske og stiliserte. Digitalteknologien har gitt typografien dramatisk flere muligheter i det typografiske uttrykket.

Frem til den digitale teknologien revolusjonerte den grafiske bransjen på 1990-tallet, var «typograf» en beskyttet yrkesbetegnelse i Norge med en formalisert yrkesutdannelse. Fagområdet typografi omfattet kunnskap om utforming av tekst basert på relativt enkle regler samt innsikt og ferdighet i teknisk utførelse. Faget var beskyttet gjennom arbeidslivsavtaler og gjennom den tunge og kompliserte produksjonsprosessen som krevde kostbart utstyr, store investeringer og fagkunnskap. Med digitalteknologien ble den tekniske prosessen tilgjengelig for alle; tekstteknologien er nå blitt integrert med bildeteknologi, sideombrekking og trykkformfremstilling er blitt én sammenhengende produksjonsprosess under betegnelsen førtrykk. «Typografi» har delvis endret innhold, og tekstutforming er nå en del av den totale designprosessen der kunnskap om design og visuell kommunikasjon spiller en større rolle.

• Rannem, Øyvin: Typografi og skrift, 2005.