Orientalisme betegnet opprinnelig studiet av Orienten (region med varierende geografisk avgrensning, men ofte tiltenkt Midtøsten og Asia). Orientalisme var altså aktiviteten til de akademiske orientalistene: Eksperter på Orientens språk, kultur og historie.

Orientalisme kom til uttrykk som stereotypier i fremstillingen av asiatiske kulturer i Vestens kunst og litteratur, og i den allmenne oppfatning av asiater som vesensforskjellige fra Vestens mennesker.

Etter Edward Saids svært innflytelsesrike bok Orientalism (1978, utgitt på norsk med tittelen Orientalismen i 1994), fikk begrepet en negativ og kritisk betydning. Litteraturviteren Saids argument var at Orienten var en vestlig konstruksjon eller forestilling om en orientalsk essens produsert av akademikere, men spredt til hele samfunnet.

Orienten ble fremstilit som en negativ versjon av Vesten (eller Oksidenten), og dette passet som hånd i hanske med vestens politiske og økonomiske dominans over regionen. Inspirert av den franske filosofen Michel Foucault, mente Said at makt og kunnskap er tett forbundet, og at en representasjon av et annet samfunn ikke kan løsrives fra maktrelasjoner. Han var også inspirert av den italienske filosofen Antonio Gramscis begrep om hegemoni, i sin forklaring på hvordan orientalismen kom til å gjennomsyre vestlige samfunn.

De sentrale trekkene i denne konstruksjonen var ifølge Said at Orientens samfunn var statiske, despotiske og preget av manglende rasjonalitet. Orientalismen så islam som en hovedårsak til mangelen på utvikling, fordi den ble ansett som å fremme irrasjonell underkastelse, memorering og skjebnetro. Det var også en sterk tendens til historisisme: At et samfunn eller et sosialt fenomen forklares gjennom deres opprinnelse.

Saids bok fikk stor innflytelse innen sosialantropologi, hovedsakelig blant amerikanske antropologer. Problematiseringen av sammenhengen mellom representasjon, makt og kolonialisme ble tatt opp av antropologer, særlig i sammenheng med Midtøsten og India.

Orientalisme er et sentralt begrep i Subaltern studies og postcolonial studies, som preget av en lignende problematisering av makt og representasjon. Den såkalte representasjonskrisen på midten av 1980-tallet dreide seg også om makt, etikk og representasjon. Saids bok påvirket antropologer, men samtidig kan antropologers parallelle tilnærminger skyldes felles inspirasjon fra Foucault, Gramsci og poststrukturelle teoretikere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.