Funn ved Sterkfontein i Transvaal indikerer at det var forløpere til det moderne menneske i dagens Sør-Afrika for ca. 3,3 millioner år siden. Det første funn av «nærmennesker» ble gjort i Sør-Afrika 1924; kalt Australopithecus africanus. Senere er rester etter en større art, A. robustus, funnet. Det er gjort flere funn av enkle redskaper fra tidligste steinalder, de fleste av disse tilskrives tidlige former for Homo erectus. Spor etter H. sapiens er gjort fra 500 000 år tilbake. Skjelettfunn bl.a. utenfor Port Elizabeth, 115 000 år gamle, er av mennesket i moderne form. Det er videre gjort et stort antall arkeologiske funn fra sen steinalder, 40 000 f.Kr., som bl.a. vitner om jakt på større dyr så vel som sanking av planter og sjømat. Fra 25 000 år tilbake finnes også en rekke klippemalerier, ikke minst i Drakenbergfjellene.

Fra jakt og fangst utviklet nye levevis seg for vel 2000 år siden, med husdyrhold og jordbruk. I de tørre områdene i vest var husdyrhold knyttet til en nomadisk livsførsel; i øst gav klima og jordsmonn bedre forutsetninger for fast bosetting. De bofaste jordbrukerne hadde kjennskap til utvinning og bruk av jern, og i jernalderen innvandret folkegrupper som er forfedrene til de bantufolk som utgjør flertallet i dagens Sør-Afrika. Spesialisering og handel bidrog til utvikling av landsbyer, en livsform som rundt 1100 spredte seg fra lavlandet og kysten til innlandet. På denne tiden ble handel med folk lenger nord, på Øst-Afrika-kysten etablert. Slik handel, inkl. varer fra Kina, India og Egypt, er kjent bl.a. fra Sør-Afrikas første dokumenterte by: Mapungubwe i Limpopo, med rundt 5000 innbyggere, og senter for det største kongedømmet i området. Byen hadde sin storhetstid rundt 1220–1300, før den ble forlatt. Mapungubwe hadde en avansert kultur og samfunnsstruktur, og anses som en forløper for shona-kulturen i Zimbabwe.

Mapungubwe ble oppdaget 1932, men lenge holdt skjult for offentligheten. I likhet med Great Zimbabwe passet det ikke datidens rasistiske ideologi i Sør-Afrika og Rhodesia at det fantes belegg for avanserte afrikanske kulturer. Derfor var Sør-Afrikas eldste historie lenge et politisk stridsspørsmål. Landets hvite mindretall forsvarte koloniseringen og jordovertakelsen, og hva det oppfattet som sin rett til å beholde en dominerende politisk og økonomisk posisjon, ved å hevde at området ikke var fast bebodd da den europeiske bosetningen tok til fra 1652. Senere baserte mye av den rasebaserte ideologien seg på at afrikanere skulle være mindre intellektuelt og kulturelt kapable enn europeere (hvite).

De eldste innbyggerne i dagens Sør-Afrika tilhører de beslektede khoi-khoi- og sanfolkene. Kvegfolket khoi-khoi (eller khoi) vandret ut mot kysten, mens jakt- og samlerfolket san, som tilpasset sin livsstil til tørre områder, holdt til over store deler av innlandet. De to folkegruppene hadde atskillig med hverandre å gjøre, og utviklet en gruppe benevnt khoisan, med språklige fellestrekk. Flere bantufolk innvandret nordfra, i flere omganger. Nguni-folket (zulu, xhosa, swazi og ndebele) slo seg helst ned ved kysten; mens sotho-tswana-folket (tswana, pedi og basutho) etablerte seg i innlandet, og venda, lemba og shangaan-tsonga vandret til den nordøstlige del av dagens Sør-Afrika. Bantu-innvandringen fordrev mye av den opprinnelige befolkningen, slik den europeiske kolonialiseringen skulle fordrive flere afrikanere.

Den portugisiske sjøfarer Bartholomeu Diaz var den første europeer som oppdaget Sør-Afrika, i 1488. Portugiserne bunkret langs kysten og drev byttehandel med khoi-khoi-folket. Den europeiske bosetningen begynte imidlertid først da det nederlandske Ostindia-kompaniet i 1652 etablerte en forsynings- og handelsstasjon ved dagens Cape Town, under ledelse av Jan van Riebeeck. Stasjonen ble opprettet for å forsyne handelsskip til og fra Det fjerne østen med ferskvarer og vann, og et visst jordbruk ble etablert for å møte dette behovet. De fleste av kolonistene var nederlendere, og deres ord for bonde, boer, er frem til våre dager brukt om deres etterkommere, boerne; i dag vanligst kalt afrikaaner. Nederlandsk (senere afrikaans) ble deres språk, og den nederlandske reformerte kirke ble etablert. De fleste av kolonistene var kalvinister; hugenottflyktninger fra Frankrike kom i 1688.

Britene erobret Kappkolonien i 1795, gav området tilbake til Nederland (Batavia-republikken) i 1803, men tok det tilbake igjen i 1806. Innvandringen fra Europa tiltok under britisk herredømme, og Sør-Afrika utviklet seg til å bli en økonomisk viktig koloni. Britisk språk og administrasjon fikk innpass, og slaveriet ble opphevet i 1838. Fra slutten av 1600-tallet startet en europeisk ekspansjon innover i landet, etter hvert som behovet for mer jord meldte seg. Koloniseringen støtte på motstand fra landets opprinnelige innbyggere, og mot slutten av 1700-tallet kom det til omfattende trefninger mellom europeiske erobrere og afrikanske folk, men motstanden kunne ikke hindre europeerne i å underlegge seg stadig større områder. Det ble drevet regelrett jakt på san, og mange ble tvunget inn i slaveri. Khoi-khoi ble hardt rammet av sykdommer innført av europeerne. På 1800-tallet fant det sted flere kriger mellom den britiske kolonimakten og afrikanske kongedømmer. Innvandring utenfra tiltok som del av koloniseringen og bidrog til å fortrenge den afrikanske befolkningen. Da Natal ble gjort til britisk koloni i 1842, ble indiske kontraktarbeidere importert for å arbeide på sukkerplantasjene; senere ble flere arbeidere hentet fra Asia, bl.a. for jernbanebygging. Også den europeiske innvandringen tiltok. I 1798 var det ca. 20 000 europeere bosatt i Sør-Afrika; ca. 43 000 i 1820 og 1,3 millioner i 1911.

En rekke afrikanske kongedømmer eksisterte i Sør-Afrika i denne perioden. Tidlig på 1800-tallet vokste en sterk, sentralisert zulustat frem gjennom en sammenslutning av flere mindre kongedømmer. Zulustaten bygde under kong Shakas ledelse også opp en sterk militær organisasjon. Fremveksten av zulustaten førte til store omveltninger i hele det sørlige Afrika, og til at flere folkeslag trakk nordover og østover, hvilket førte til grunnleggingen av nye kongedømmer, bl.a. i dagens Lesotho, Swaziland og Zimbabwe. Zuluhæren klarte bedre enn noen tidligere å yte britene militær motstand, og gikk seirende ut av slaget ved Isandlwana i 1879, som ennå regnes som en milepæl i den svarte motstandskampen. Senere ble imidlertid zuluhæren slått av britisk militær overmakt.

En annen folkevandring av avgjørende betydning fant sted fra 1834, da hvit bosetning tok til nord for Oranje-elven. Denne migrasjonen er kjent som «det store trekket» (vandringen) og brakte hvit kolonialisme til alle deler av dagens Sør-Afrika. Også denne ekspansjonen ble møtt med afrikansk motstand, særlig fra ndebele under ledelse av kong Mzilikazi og zulu ledet av kong Dingane, men motstanden ble slått ned i 1839.

Boerne ønsket å styre seg selv og dannet i 1840 sin første republikk i Natal (Natalia-republikken), som imidlertid ble underlagt britene i 1842 og formelt annektert i 1845. Flere kortlivede boer-republikker så dagens lys, til de to største – Oranjefristaten og Transvaal – ble etablert 1854–60. Med det var Sør-Afrika delt inn i fire deler, de to boerstatene og de britiske koloniene Cape (Kapp) og Natal. Diamantfunn i Griqualand i 1867–71 førte til at britene annekterte dette området og arbeidet for at alle deler av Sør-Afrika skulle inngå i en føderasjon, styrt fra Cape. I 1877 ble Transvaal annektert, og denne anneksjonspolitikken førte til et boeropprør, som afrikaansk historietradisjon kaller «den første frigjøringskrigen», i 1881. Britene led flere militære nederlag og måtte innrømme Transvaal selvstyre; kampen om Transvaal utviklet nasjonalismen blant boerne slik den har fremstått senere. Britisk imperialisme fremprovoserte den store boerkrigen (også kalt «den andre frigjøringskrigen») 1899–1902, som endte med boerrepublikkenes nederlag (se Boerkrigene).

I 1910 vedtok det britiske parlament en lov som slo Kapp-provinsen, Natal, Oranjefristaten og Transvaal sammen til ett land: Sør-Afrikaunionen. I forhandlingene om unionsdannelsen fikk boerne gjennomslag for kravet om at «ikke-hvite» ikke skulle ha noen politiske rettigheter, men gikk med på at de som allerede hadde stemmerett i Kapp-provinsen, skulle få beholde den. Boer-general Louis Botha ble unionens første statsminister. Sør-Afrika deltok på britisk side i den første verdenskrig og erobret Sørvest-Afrika (Namibia) fra Tyskland. Etter krigen styrte Sør-Afrika Namibia som mandatområde under Folkeforbundet.

Den økonomiske krisen i 1930-årene førte til at det ble inngått en bred allianse innenfor den hvite befolkningen, og en samlingsregjering ble dannet. I siste halvdel av 1930-årene vokste det frem flere fascistiske/nazistiske grupper i Sør-Afrika, hvorav den viktigste var den halvmilitære Ossewabrandwag. Spørsmålet om hvorvidt Sør-Afrika skulle slutte seg til alliert side i den annen verdenskrig førte til en dyp splittelse i den hvite folkegruppen. Flertallet i parlamentet stemte for, og samlingsregjeringen sprakk.

Valget i 1948 ble et vendepunkt i nyere sørafrikansk historie og preget politikken i nesten femti år. Nasjonalistpartiet vant valget og kunne sette sin apartheid-politikk systematisk ut i livet, først av statsminister Daniel F. Malan (1948–54), som ble etterfulgt av Johannes G. Strijdom. I 1958 tok Hendrik Verwoerd over som statsminister; mannen som er sett på som apartheid-systemets fremste arkitekt. Sentrale deler av raseskillepolitikken var allerede innført, bl.a. jordloven fra 1913 som sterkt begrenset svartes anledning til å eie land, en lov fra 1923 som likeledes fratok svarte en generell mulighet til å bo og oppholde seg i byområder, samt fraværet av allmenn stemmerett. Etter 1948 ble disse grunnpilarene i raseskillepolitikken supplert med en rekke nye lover, og apartheid ble i langt større utstrekning systematisert som et politisk så vel som idémessig grunnlag for statens organisering.

Sør-Afrikas befolkning ble som følge av apartheid-systemet delt inn i fire grupper, i hierarkisk rekkefølge: hvite, fargede (av blandingsrase med hvite), asiater og svarte. Det ble etter hvert formulert en politikk kalt «separat utvikling», som delte det svarte flertallet opp i undergrupper etter etniske skillelinjer; en tilsvarende inndeling av den hvite befolkningen i respektive etniske grupper ble ikke gjort. I praksis innebar apartheid-systemet at de forskjellige folkegrupper ble forsøkt holdt atskilt, og at de hadde ulik status og ulike rettigheter i samfunnet. For å kunne gjennomføre raseskillet i praksis, ble det bygd opp parallelle styringssystemer og fysiske tilbud til de ulike gruppene, bl.a. innen skolevesenet. Også offentlige tjenester som biblioteker, transportmidler og sportsanlegg, så vel som private butikker, restauranter o.a., ble reservert for enten «hvite» eller «ikke-hvite». Kostnadene forbundet ved denne måten å organisere samfunnet på var en av hovedårsakene til at apartheid ble reformert i 1970- og 1980-årene, før det ble formelt avskaffet i 1994. Økonomiske årsaker lå også bak innføringen av apartheid, som først og fremst var et institusjonelt system som skulle sikre det hvite mindretallets politiske og økonomiske privilegier og maktposisjon. Dette ble søkt oppnådd ved å splitte folkeflertallet og holde det nede – avskåret fra politisk innflytelse og makt – ved hjelp av en rigid lovgivning og et makt- og voldsapparat til å påse at den ble overholdt.

Sørafrikansk økonomi var ennå i første halvdel av 1900-tallet sterkt innrettet mot gruvesektoren, og bl.a. ved hjelp av lover som begrenset svartes adgang til dyrkbar jord, sikret gruvene seg billig arbeidskraft. Samtidig var det lover som regulerte hvilke jobber svarte kunne ha i gruvene for ikke å true posisjonen til hvite arbeidere som kunne ta fagbrev og få andre oppgaver, og vesentlig høyere lønn. Også resten av den moderne økonomien var sikret en reserve av billig, kontrollerbar arbeidskraft som følge av apartheid. Ved at svarte var nektet politisk medbestemmelse kunne de ikke på lovlig vis utfordre dette systemet.

Nasjonalistpartiet lyktes lenge med apartheid-systemet, men det falt omsider sammen av flere grunner: det ble fordømt som i strid med internasjonale menneskerettighetsavtaler så vel som allment aksepterte moralske og etiske normer. Dette førte til omfattende internasjonal motstand mot apartheid-regimet, etter hvert også i form av økonomiske sanksjoner. Det vokste også frem en stadig mer aktiv motstand mot apartheid i Sør-Afrika, både i form av sivile ikkevolds-aksjoner og en væpnet motstandskamp. Dertil ble apartheid i sin praktiske gjennomføring til dels svært kostbart, og en uforholdsmessig stor belastning på statsfinansene. Det siste gjaldt ikke minst en av hovedpilarene i apartheid; den «separate utvikling» for ulike svarte folkegrupper, introdusert gjennom lovvedtak i 1959. Ifølge denne politikken skulle de største folkegruppene få «selvstendighet» og «politiske rettigheter» i egne, etnisk definerte og formelt uavhengige republikker. Dette var en politisk rasjonalisering for fortsatt å kunne nekte folkeflertallet demokratiske rettigheter i dets virkelige hjemland, Sør-Afrika. Ti såkalte «hjemland» (bantustan) ble opprettet innenfor de 13 % av Sør-Afrikas landareal som ifølge jordloven av 1913 var avsatt til svarte. Alle svarte ble etter en ny borgerskapslov fra 1970 henvist tilhørighet til ett av disse områdene, og ved å gi folk politiske rettigheter der, ville regjeringen frata dem alle statsborgerlige rettigheter i Sør-Afrika. Som en følge av denne politikken ble to til tre millioner mennesker tvangsflyttet til sine respektive bantustan for å skape en etnisk homogen bosetting. Bare fire av de ti ble formelt selvstendige fra Sør-Afrika: Bophuthatswana (1977), Ciskei (1981), Transkei (1976) og Venda (1979).

Bantustanene hadde indre selvstyre på en del områder, og de formelt selvstendige hadde egen statssjef og regjering, men ingen av dem ble internasjonalt anerkjent som stater. Bantustan-politikken ble oppgitt i begynnelsen av 1980-årene, både pga. de store kostnadene og pga. internasjonale protester. Bantustanene ble oppløst og formelt inkorporert i republikken Sør-Afrika igjen etter maktskiftet i 1994.

Den aktive motstand mot hvitt herredømme i Sør-Afrika tok til ikke lenge etter at kolonistene begynte å slå seg ned i landet, og ble særlig organisert av zulufolket mot slutten av 1800-tallet. Etter etableringen av Sør-Afrikaunionen i 1910 vokste det raskt frem en nasjonalistbevegelse som på politisk, ikkevoldelig grunnlag søkte å vinne frem med kravet om borgerrettigheter for alle folkeslag. Den toneangivende organisasjonen i den senere kampen mot apartheid, African National Congress of South Africa (ANC) ble dannet i 1912 (til 1923 med navnet South African Native National Congress).

ANC gikk først til aksjon for å beholde stemmeretten til svarte og fargede i Kapp-provinsen, deretter for allmenn stemmerett i hele Sør-Afrika. Mahatma Gandhi, som i mange år virket som advokat i Sør-Afrika, var en av dem som influerte ikke-voldsstrategien. Først da ANC i 1960 ble forbudt og drevet under jorden, valgte organisasjonen å starte en væpnet motstandskamp. I 1950-årene fikk ANC en ny generasjon ledere, bl.a. Nelson Mandela, Walter Sisulu og Oliver Tambo. Organisasjonen ble revitalisert og satte i gang en serie sivile ulydighetsaksjoner som fikk stor oppslutning. President for ANC i perioden 1952–60 var Albert Luthuli, som i 1960 var den første afrikaner som mottok Nobels fredspris. I 1955 samlet ANC representanter fra hele landet til en folkekongress i Kliptown, hvor et charter, Frihetsbrevet (Freedom Charter) ble vedtatt. Denne erklæringen, som tar til orde for et ikke-rasistisk Sør-Afrika tilhørende alle som bor i landet, ble det politiske grunnlaget for ANC helt til partiet tok over regjeringsmakten i 1994. I mellomtiden ble ANC og andre organisasjoner som bekjempet apartheid motarbeidet og forbudt, ledelsen forfulgt, arrestert, og mange dømt til lange fengselsstraffer. Den største rettssaken fant sted 1956–61, da de fremste apartheid-motstanderne stod tiltalt for høyforræderi. Alle ble imidlertid frikjent, men mange ble arrestert igjen. Da hadde ANC i mellomtiden følt seg tvunget til å oppgi den ikke-voldelige linjen, og i 1961 ble dens militære gren, Umkhonto we Sizwe (Nasjonens spyd) dannet. Med det startet en beskjeden væpnet motstandskamp, med enkelte sabotasjeaksjoner.

Etter at ANC ble forbudt i 1960, gikk en del av ledelsen under jorden, andre drog i eksil. I 1962–63 ble flere av den sentrale ledelsen tatt og senere idømt lange straffer for å ha planlagt en voldelig maktovertakelse (Rivonia-rettssaken). Blant dem som i 1964 ble dømt til livsvarig fengsel, var den senere presidenten Nelson Mandela. Motstandskampen var også blitt skjerpet etter at politiet i 1960 skjøt på demonstranter i byen Sharpeville, der 67 mennesker ble drept. Demonstrasjonen var arrangert av Pan-Africanist Congress (PAC), en utbrytergruppe fra ANC, dannet 1959 og ledet av Robert Sobukwe. Mens ANC hele tiden har holdt på en strengt fleretnisk politikk, valgte PAC en mer militant retning basert på at landet skulle returneres til den afrikanske (svarte) befolkningen. Mot slutten av 1960-årene vokste det frem en politisk retning som la vekt på å styrke de svartes selvfølelse, Black Consciousness Movement (BCM). I 1968 ble den radikale studentforeningen South African Students' Organisation (SASO) startet under ledelse av Stephen Biko, som i 1977 ble myrdet under politiforhør. Også mange andre motstandsfolk ble drept, i Sør-Afrika så vel som i eksil, og tortur ble brukt i betydelig omfang.

Den svarte bevissthetsbevegelsen fikk betydelig innflytelse i 1970-årene, da kampen mot apartheid ble skjerpet. En demonstrasjon i Soweto i juni 1976 var et psykologisk vendepunkt i kampen mot apartheid, nasjonalt så vel som internasjonalt. Svarte skoleungdommer demonstrerte mot at de ble påtvunget undertrykkernes språk, afrikaans, som undervisningsspråk, og ble møtt med politi som åpnet ild. Minst 600 ungdommer ble drept, og massakren førte bl.a. til en tilstrømning til motstandsorganisasjonene; et stort antall unge rømte Sør-Afrika for å slutte seg til geriljaen til ANC og PAC (Poqo) i eksil.

Motstandskampen fikk to arenaer og to fronter: I eksil ble den diplomatiske og politiske kampen mot regimet trappet opp, samtidig som geriljasoldater ble trent i flere land. Internt i Sør-Afrika ble det i 1980-årene dannet nye grupperinger som intensiverte den nye politiske kampen, basert på organisering og masseaksjoner. Sentralt i denne politiske hjemmefronten stod særlig United Democratic Front (UDF), en sammenslutning av flere hundre organisasjoner, dannet i 1983, og det nye sørafrikanske LO – Congress of South African Trade Unions (COSATU), dannet i 1985. UDF samlet de fleste organisasjoner som var aktivt engasjert mot apartheid, og stod ANC nært. Også COSATU stod ANC nært, og ble raskt den største politiske medlemsorganisasjon i Sør-Afrika. I tillegg til fagbevegelsen markerte også kirken seg, ikke minst representert ved South African Council of Churches (SACC), og kirkerådets tidligere generalsekretær, biskop Desmond Tutu, mottok Nobels fredspris i 1984.

COSATU og UDF stod bak masseaksjoner som bl.a. omfattet husleieboikott og streiker. Oppslutningen om den sivile motstanden førte til at det ble innført unntakstilstand i enkelte områder i 1985, utvidet året etter. Flere tusen, deriblant mange barn, ble tatt i forvaring uten rettergang. På 25-årsdagen for Sharpeville-massakren i 1985 drepte politiet 22 deltakere i en demonstrasjon. I 1987 ble hovedkvarteret til COSATU sprengt; i 1988 hovedkvarteret til SACC, og regjeringen ble antatt å stå bak. I 1988 ble flere utenomparlamentariske organisasjoner i praksis forbudt, deriblant UDF. Til å erstatte UDF ble i 1989 en ny struktur utviklet i form av en løs sammenslutning av demokratiske grupper og organisasjoner, Mass Democratic Movement (MDM) – hvor UDF og COSATU stod sentralt. Apartheid-regimet stod også bak attentater mot ANC-medlemmer i flere av nabolandene, bl.a. ble flyktninger og motstandsfolk drept under kommandoangrep i Botswana, Lesotho, Mosambik, Zambia og Zimbabwe. Påskuddet var at det var ANC-baser som ble angrepet, hvilket ikke var tilfelle. ANC hadde opplæringsbaser i Angola, Etiopia og Tanzania, men ikke i Sør-Afrikas naboland. ANC-geriljaen stod bak en del sabotasjeaksjoner i 1980-årene, også mot sentrale militære mål, men den væpnede motstandskampen fikk aldri noe stort og avgjørende omfang. Av vel så stor betydning i den gradvise oppgivelsen av apartheid, var de militære nederlagene som den sørafrikanske hæren led i Angola i slutten av 1980-årene. Betydelig effekt hadde også den internasjonale boikotten av Sør-Afrika.

Raseskillepolitikken hadde særlig bred støtte blant én del av Sør-Afrikas hvite mindretall, afrikaanerne. Heller ikke i den andre hovedgruppen, de engelsktalende, var det utstrakt aktiv opposisjon mot systemet. Motstandere mot apartheid fantes i begge leire, men den liberale, parlamentariske opposisjonen – representert ved Progressive Federal Party (PFP) og fra 1989 ved Democratic Party (DP) – hadde størst oppslutning blant de engelsktalende. Også i det regjerende National Party (NP) var det skepsis mot sider av apartheid-politikken. Motstanden bunnet bl.a. i at systemet viste seg kostbart og fordi det ikke nødvendigvis tjente næringslivets interesser i det lange løp. Allerede under statsminister Johannes B. Vorster, som tok over etter Verwoerd da denne ble myrdet i 1966, ble det introdusert et mer nyansert bilde av apartheid. Dette førte til en polarisering innad i NP, og etter hvert en splittelse, hvor de reformvillige (verligte) stod mot de konservative (verkrampte). Høyreekstreme utbrytere dannet i 1969 Herstigte Nasionale Party (HNP), og i 1982 fant en ny, og dypere, splittelse sted da Conservative Party (CP) ble dannet under ledelse av Andries Treurnicht. En høyredreining blant de hvite førte til at CP ble den offisielle opposisjonen i parlamentet etter valget i 1987. Valgsuksessen skyldtes bl.a. støtten fra det ytterste høyre, særlig det militante, nynazistiske Afrikaaner Weerstandbeweging, en av flere hel- eller halvfascistiske grupperinger som vokste frem med det mål at Sør-Afrika skulle forbli styrt av de hvite.

Bak den harde linjen mot masseaksjonene midt i 1980-årene stod bl.a. statsminister (fra 1984 statspresident) Pieter W. Botha og sentrale militære ledere. Botha tok over etter Vorster i 1978 og var en kompromissløs leder som ikke ville gå i dialog med motstandsbevegelsen, selv om det i hans tid ble gjennomført reformer av apartheid. Den mest omseggripende av disse reformene var en grunnlovsendring i 1983 som innførte et trekammerparlament og stemmerett til den fargede og asiatiske folkegruppen, men fortsatt ikke til svarte. Botha motsatte seg kontakt med ANC, men hvite liberale begynte fra midten av 1980-årene å møte ANC-representanter i eksil. Veien frem til demokrati startet først for alvor etter at Frederik W. de Klerk i september 1989 etterfulgte Botha som president. 1990 ble forbudet mot ANC og 35 andre forbudte organisasjoner opphevet, og 11. februar ble Nelson Mandela satt fri etter 27 år i fengsel. I august kunngjorde ANC at den med øyeblikkelig virkning innstilte den væpnede kampen.

Den midlertidige fredsslutningen åpnet for forhandlinger om en ny grunnlov, og i desember 1991 startet en konferanse med deltakelse fra 19 partier og organisasjoner, Convention for a Democratic South Africa (CODESA), arbeidet med å formulere en midlertidig grunnlov. I 1992 ble en folkeavstemning blant Sør-Afrikas hvite innbyggere avholdt, der president de Klerk fikk velgernes mandat til å fortsette forhandlingsprosessen – i praksis fullmakt til å sluttføre forhandlingene, og i realiteten til å oppgi det hvite mindretallets politiske hegemoni. 68,6 % stemte for.

Også blant den afrikanske befolkningen var det uroligheter. Fra slutten av 1980-årene kom det til omfattende voldsbruk mellom ANC-tilhengere og tilhengerne til Inkatha Freedom Party (IFP) i Natal. Forut for valget i 1994 spredte volden seg også til andre deler av landet, særlig Johannesburg-området. Valget ble avholdt i perioden 26.–29. april 1994 og ble klart vunnet av ANC, som fikk 63 % av stemmene og 252 av de i alt 400 mandatene. Nest størst ble NP med 20 % og 82 representanter; tredje størst ble IFP med 11 % og 43 mandater. I henhold til en forordning i den midlertidige grunnloven ble både NP og IFP med i Mandelas regjering, med Frederik W. de Klerk som 2. visepresident; til 1. visepresident ble ANCs Thabo Mbeki utnevnt. Mandela ble valgt til president av den nye nasjonalforsamlingen. 10. mai 1994 ble Nelson Mandela innsatt som Sør-Afrikas nye president. I 1996 gikk NP ut av regjeringen og de Klerk gikk av som visepresident.

En ny grunnlov ble vedtatt av nasjonalforsamlingen 1996 og trådte i kraft 1997. Den etablerte en nytt nasjonalt provinsråd – the National Council of Provinces (NCP) – til erstatning for det tidligere senatet. NCP har 90 medlemmer, og gir de ni provinsene større innflytelse over den nasjonale politikken. Hver provins har sin lokale regjering.

Grunnlovsvedtaket var den endelige markering av at Sør-Afrika hadde gått fra et system med lovfestet rasediskriminering til å bli et demokratisk samfunn. Sentralt i den nye regjeringens brobyggingspolitikk var oppnevnelsen av Sannhets- og forsoningskommisjonen (Truth and Reconciliation Commission, TRC), ledet av erkebiskop Desmond Tutu. Denne inviterte de som hadde tatt del i ulike former for politisk og militær aktivitet under apartheidtiden til å legge frem vitnemål, i et forsøk på å finne sannheten bak mange uavklarte hendelser. Samtidig gav den de impliserte anledning til å be om amnesti. Sluttrapporten ble overlevert Mandela i oktober 1998. Regjeringen la også frem en storstilt plan, gjenreising- og utviklingsprogrammet (RDP), for å utligne noen av de store sosiale og økonomiske skillene som apartheid var medvirkende til å sementere.

I 1991 avholdt ANC en nasjonal kongress i Durban, hvor Nelson Mandela ble valgt til president og Walter Sisulu til visepresident. Under ANCs kongress i Mafeking i 1997 gikk Mandela av som partiets president, og ble etterfulgt av Thabo Mbeki. Frederik W. de Klerk gikk i 1997 av som leder for NP og ble etterfulgt av Marthinus van Schalkwyk. Tidligere generalsekretær i NP, Roelf Meyer, stod i 1997 bak lanseringen av et nytt parti, United Democratic Movement (UDM).

Ved parlamentsvalget i 1999 styrket ANC sin stilling sammenlignet med valget i 1994 og fikk 66,4 % av stemmene. NP, som stilte under sitt nye navn New Nationalist Party (NPP), ble forbigått av DP som det nest største partiet. ANC fortsatte å regjere i koalisjon med IFP, og fikk derigjennom det to tredels flertall i parlamentet som skal til for å foreta grunnlovsendringer. ANC sikret seg også ledelsen i de fleste av de ni provinsene; i Western Cape dannet imidlertid NPP og DP en koalisjon, og i KwaZulu/Natal beholdt IFP styringen etter å ha inngått en avtale med ANC. Nelson Mandela trådte tilbake som president, og ble etterfulgt av Thabo Mbeki; Jacob Zuma overtok som visepresident. I 2000 ble DP og NPP slått sammen til en større opposisjon mot ANC, Democratic Alliance (DA), ledet av tidligere DP-leder Tony Leon til 2006, da Helen Zille overtok som partileder.

ANC befestet sin posisjon ytterligere ved valget 2004, med 69,7 % av stemmene, med DA som det største opposisjonspartiet (12,4 %), og sterk tilbakegang for NNP (1,7 %), som også ble slått av United Democratic Movement (UDM) med 2,3 %. IFP oppnådde 7,0 % og ble det tredje største partiet i parlamentet.

I oppsummeringer i forbindelse med 10-årsjubileet for innføring av demokrati ble det 2004 pekt på at et pluralistisk politisk system med bred deltakelse hadde befestet seg, samt på en betydelig positiv utvikling innen flere av regjeringens prioriterte områder, som bygging av boliger og utbygging av strøm- og vannforsyning til fattige og neglisjerte områder. Derimot var fremskrittet mer begrenset hva gjaldt omfordeling av økonomisk makt og materielle goder, inkl. jordfordeling. Et betydelig sosialt og økonomisk problem, er den store utbredelsen av hiv/aids, som forventes å ramme det sørafrikanske samfunn sterkt. Ved valget 2009 ble de store økonomiske og sosiale ulikhetene på ny fremholdt, og det ble pekt på at Sør-Afrika fortsatt er blant de land med størst forskjell mellom fattig og rik - og at det i liten grad har vært en utjevning siden innføring av demokrati. Den vesentligste endringen på dette feltet, er at det har vokst frem en større svart middelklasse så vel som en overklasse av vellykkede svarte forretningsfolk, godt hjulpet av regjeringens aktive politikk for å fremme svart deltakelse og eierskap i forretningslivet. Samtidig ble det pekt på en tendens til belønning av fremtredende politikere og en fremvoksende korrupsjon. Det siste ble særlig vist gjennom gransking av inngåelse av store forsvarsanskaffelser tidlig på 2000-tallet, hvor Sør-Afrika bl.a. kjøpte jagerfly og annet materiell som kritikerne påpekte landet ikke hadde reelt behov for og hvor det ble reist militærfaglige innvendinger mot de politiske beslutningene om valg av flytype. Sosial uro - fremmet av høy arbeidsledighet så vel som økte matvarepriser på verdensbasis og stagnasjon i økonomien - kom til overflaten i 2008, da immigranter ble utsatt for angrep fra mobben, og 68 drept. Med sin sterke økonomi har Sør-Afrika tiltrukket seg så vel legale arbeidssøkere - særlig til gruvesektoren - og illegale innvandrere, som særlig har tatt lavtlønte jobber bl.a. i landbruket. Det er antatt at antall immigranter er på ca 3-5 mill. Med det økonomiske sammenbruddet i nabolandet Zimbabwe, fant det sted en omfattende immigrasjon derfra, også av personer med utdanning, som konkurrerte om jobber. Samtidig har det vært en emigrasjon av sørafrikanere med etterspurt kompetanse, bl.a. ingeniører, som har gått ut over vedlikehold og utbygging av infrastruktur. En årsak til voksende kritikk mot regjeringen har også vært mangelfull investering i kraftsektoren, med elektrisitetsmangel som følge. Medio 2009 kom misnøyen med regjeringen til syne gjennom omfattende arbeidsaksjoner.

Etter tre hundreår med undertrykking og marginalisering var det stilt høye forventninger til hva ANC kunne levere etter maktskiftet i 1994, ikke minst innen utbygging av boliger, vann- og elektrisitet, samt innen jordfordeling, sysselsetting og sosial utjevning. Til tross for kritikk og voksende utålmodighet har ANC-regjeringene levert på flere områder, inkl. bygging av ca. 2,5 mill. boliger, og en utbygging av elektrisitetsnettet til ca. 80 % av befolkningen (fra 58 % i 1994) og tilførsel av rent vann til 75 % (opp fra 68 %). Selv om utdanningssektoren er styrket, er kvaliteten på skoleverket variabelt, og arbeidsledigheten har økt, anslått til rundt 40 %. Rundt 40 % av den svarte befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og det har blitt en større gruppe fattige hvite. Sør-Afrika har også en av verdens alvorligste kriminalitetsrater, med utbredt voldskriminalitet, inkl. voldtekt. Fra midten av 1990-tallet har det utviklet seg en sosialt og økonomisk svært alvorlig aids-epidemi, som lenge langt på vei ble ignorert av regjeringen, både av Mandela og Mbeki; sistnevnte argumenterte mot at aids skyldtes hiv, og nektet å gjøre medisin tilgjengelig, og er som følge blitt anklaget for implisitt å ha skyld i at over 300 000 mennesker mistet livet i mangel av medisin. Det er antatt at ca 20 % av voksne sørafrikanere er hiv-smittet, hvilket også utgjør en trussel mot den økonomiske utviklingen av landet. Som i andre afrikanske land med et hvitt mindretall som tok beslag i store jordområder, har landreform vært et sentralt politisk spørsmål også i Sør-Afrika, og regjeringen har som målsetting å fordele 30 % av jorda fra hvite til svarte bønder innen 2014. Omfordelingen har kommet kort, og målet anses for uoppnåelig, med frykt for en utvikling som i Zimbabwe, med mulig voldelig overtakelse av hvite gårder.

Den politiske utviklingen i Sør-Afrika etter apartheids fall har vært nært knyttet til utviklingen innen ANC - og fraværet av en sterk parlamentarisk opposisjon. Ved valget i april 2009 mistet ANC sitt to tredels flertall i nasjonalforsamlingen, og dermed muligheten til unilateralt å endre grunnloven. Partiet ble i noen grad svekket av misnøye med dets evne til å leve opp til sine løfter, men også av indre stridigheter som ikke minst var knyttet til maktkampen om ledelsen i partiet. I 2005 fjernet president Thabo Mbeki sin visepresident Jacob Zuma, etter at denne ble knyttet til korrupsjon, bl.a. i forbindelse med inngåelsen av kontrakter om våpenanskaffelser. Zuma valgte å ta opp kampen mot Mbeki, og ble valgt til ANCs leder under partiets landsmøte i Polokwane, desember 2007, hvilket innebar et nederlag for Mbeki og hans tilhengere, hvorav noen deretter, i 2008, dannet et nytt parti, Congress of the People (COPE) - den første reelle splittelsen innen ANC siden PAC brøt ut 1959. Zuma ble 2006 stilt for retten anklaget for voldtekt, men ble frikjent. Anklagene mot ham for økonomiske misligheter ble samme år frafalt, men igjen reist for på ny å bli henlagt 2008, hvoretter Mbeki ble tvunget til å trekke seg som president, etter påstander om innblanding i saken. Frem til parlamentsvalget, og det nye parlamentets valg av president, ble ANCs nestleder Kgalema Motlanthe innsatt som Sør-Afrikas statssjef. I januar 2009 ble det igjen åpnet for korrupsjonsrettssak mot Zuma, men i april henla påtalemyndighetene saken, og etter ANCs påfølgende valgseier ble Zuma valgt til president, innsatt 6. mai 2009.

Splittelsen i ANC er tilskrevet flere forhold, først og fremst maktkampen mellom Mbeki og Zuma, med respektive tilhengere, som dels ble utlagt som en motsetning mellom høyre- og venstresiden i partiet, men også tillagt en etnisk dimensjon: ANC har alltid lagt stor vekt på å være en samlende sørafrikansk bevegelse hvor etnisitet ikke skal ha noen betydning, men det har i noen grad vært påpekt som uheldig at partiet har hatt en viss xhosa-dominans (begge de to første presidentene, Mandela og Mbeki er xhosa), mens Zuma - som er zulu, og spilte mye på det i sin valgkamp - har betydelig oppslutning blant zuluene, som med sine ca 7 mill. utgjør rundt 15 % av befolkningen og er landets største etniske gruppe. Utbryterne som dannet COPE er ansett som en moderat fløy som støttet Mbeki, og dermed tapte maktkampen. Partiet regnes for særlig å representere den svarte middelklassen, mens Zuma særlig har fått støtte fra fagbevegelsen og kommunistpartiet; begge disse inngår i en allianse med ANC. Mens Mandela vesentlig la vekt på forsoning i sin presidentperiode, la Mbeki opp til at forsoning måtte forenes med sosial endring, og at sårene fra apartheid-tiden bare kunne leges ved at tidligere urettferdighet ble rettet opp gjennom sosiale reformer og økonomisk utjevning. Zuma har anlagt en populistisk tone, og har lovet å ta tak i de sosiale utfordringene, samtidig som han har gitt forsikringer til næringslivet om å fortsette en økonomisk politikk som særlig har hatt budsjettbalanse som rettesnor. Etter kontinuerlig økonomisk vekst siden 1994, gikk Sør-Afrika 2008/2009 inn i en resesjon da landets åpne økonomi ble påvirket av den globale finanskrisen.

Ved valget i 2009 bidro COPE til at ANC ikke opprettholdt sitt 2/3 flertall, men partiet oppnådde ikke mer enn 7,4 % av stemmene, mot 16,7 % til DA, som forble den offisielle opposisjonen i parlamentet. ANC fikk 65,9 % av stemmene og 264 av de 400 representantene, mot DAs 67 og COPEs 30. Det fjerde største partiet ble IIFP med 4,6 % og 18 seter. Samtidig med parlamentsvalget var det også valg til provinsforsamlingene, hvor ANC mistet flertallet i Western Cape-provinsen til DA, som fikk absolutt flertall der. Observatører fra Southern African Development Community (SADC) erklærte at valget var fritt og rettferdig, avholdt i en fredelig atmosfære.

Det går et åpenbart skille i sørafrikansk utenrikspolitikk ved innføringen av demokrati og regimeskiftet 1994 - og med en endring allerede fra 1990, da apartheid-regimet og motstandsbevegelsen inngikk avtale om overgang til demokratisk styresett, og tidligere forbudte organisasjoner igjen ble tillatt, fengslede politiske ledere ble løslatt. Fra å ha vært internasjonalt isolert ble Sør-Afrika gradvis en integrert del av verdenssamfunnet, og fra å være i prinsippet utstøtt fra afrikansk samarbeid, ble Sør-Afrika en politisk og økonomisk drivkraft på kontinentet. Omvendt var Sør-Afrika under apartheid et hovedanliggende i afrikansk og internasjonal politikk, med bred fordømmelse og – etter hvert – tiltagende internasjonale sanksjoner mot regimet.

Mens Sør-Afrika under apartheid hadde et omfattende internasjonalt samkvem, ble det fra 1960-årene gradvis mer isolert, bl.a. som følge av oppfordringer til boikott innen idrett og kultur. På 1970-tallet søkte regimet fredelig sameksistens med det øvrige Afrika, hvor den politiske motstanden imidlertid vokste; bare få land hadde politiske eller diplomatiske forbindelser med Sør-Afrika; langt flere hadde økonomisk samkvem. Med valget av Pieter W. Botha som statsminister 1978, iverksatte Sør-Afrika en konfrontasjonspolitikk overfor land i regionen med radikale regjeringer som støttet frigjøringskampen i Namibia, Rhodesia - og Sør-Afrika, fremfor alt Angola og Mosambik, dernest Tanzania og Zambia, de såkalte frontlinjestatene. Fortsatt pleide regimet nær kontakt med ledende vestlige stater, fremfor alt USA, som støttet Pretoria-regjeringen når den fremstilte seg som et bolverk mot en fremvoksende kommunisme i det sørlige Afrika. Til tross for gradvis isolasjon, klarte apartheid-regimet å opprettholde både diplomatiske og – enda viktigere – økonomiske forbindelser med mange land, ikke minst Storbritannia, USA og Vest-Tyskland, samt Israel, som også var en nær militær samarbeidspartner. Til tross for boikotten ble det også opprettholdt kontakt med mange stater i Afrika. Særlig nært var forholdet til nabolandene Botswana, Lesotho og Swaziland, som var i tollunion med Sør-Afrika og avhengig av det tette økonomiske samkvemmet, men som like fullt støttet motstandskampen.

Samtidig som motstanden mot apartheid-regimet vokste internasjonalt, trappet Sør-Afrika opp motstanden mot frigjøringskreftene og deres regionale støttespillere. Dette gjorde seg særlig gjeldende i Namibia og Angola - som Sør-Afrika angrep og invaderte fra sine baser i Namibia. Sør-Afrika støttet det rhodesiske regimet i kampen mot frigjøringsbevegelsene, og innledet en kampanje mot det selvstendige Zimbabwe, med aksjoner myntet på å undergrave regjeringen, sabotere den økonomiske utviklingen samt militære aksjoner mot den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC i landet. Bl.a. rekrutterte Sør-Afrika militært personell som hadde tjenestegjort i det rhodesiske forsvaret for bruk i sin destabiliseringspolitikk. Ved siden av den direkte krigføringen i Angola, iverksatte Sør-Afrika særlig sin militære og økonomiske destabiliseringspolitikk overfor Mosambik. I 1980, ved Zimbabwes selvstendighet, tok Sør-Afrika over kontrollen med den mosambikiske geriljaen RNM (ReNaMo), som opprinnelig ble dannet av rhodesisk etterretning. Sør-Afrika bygde opp RNM til et instrument i kampen mot regjeringen i Mosambik, og bidrog til å kaste landet ut i en svært ødeleggende krig. I 1984 fikk Sør-Afrika Mosambik med på å undertegne en sikkerhetsavtale (Nkomati-avtalen), der de to land forpliktet seg til ikke å støtte gerilja i det andre landet. Sør-Afrika fortsatte imidlertid å støtte RNM. Sør-Afrika foretok i 1980-årene kommandoangrep mot Mosambik, så vel som inn i Botswana, Lesotho, Zambia og Zimbabwe.

Siden den første verdenskrig styrte Sør-Afrika den tidligere tyske kolonien Sørvest-Afrika (Namibia); først som mandatområde under Folkeforbundet, senere gjennom en illegal okkupasjon, fordømt av FN. Fra Namibia invaderte Sør-Afrika fra 1975 flere ganger Angola, i et forsøk på å forhindre at den radikale frigjøringsbevegelsen MPLA skulle ta makten, deretter i forsøk på å styrte MPLA-regjeringen. I dette undergravingsarbeidet støttet Sør-Afrika den angolanske opprørsbevegelsen UNITA. I 1988 led Sør-Afrika militært nederlag i Angola, og dette fremskyndet en forhandlet løsning på Namibias selvstendighet i 1990. Denne prosessen bidrog igjen til den politiske utviklingen i Sør-Afrika fra 1989–90, som førte frem til regimeskiftet 1994.

ANC-regjeringen har siden 1994 ført en aktiv og selvstendig utenrikspolitikk, som både har tatt hensyn til de nære forbindelsene med vestlige land som Storbritannia, Tyskland og USA, og tidligere støttespillere i den tredje verden og i det gamle Øst-Europa samt i Skandinavia. Fremfor alt har utenrikspolitikken fått et tydelig afrikansk fokus, såvel som styrket kontakt med andre land i sør. Særlig vekt er lagt på å utvikle nære forbindelser med landene i det sørlige Afrika, både pga. den felles historien i kamp mot apartheid og for å styrke regional integrasjon. Sentralt i dette samarbeidet er den regionale samarbeidsorganisasjonen Southern African Development Community (SADC), som Sør-Afrika sluttet seg til 1994, mens samarbeidet innen Southern African Customs Union (SACU) er videreført. I 1994 ble Sør-Afrika gjenopptatt i Commonwealth, samme år ble landet medlem av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU, nå Afrikanske Union, AU) - der Sør-Afrika hadde formannskapet 2003-04. Sør-Afrika sluttet seg 1994 også til South Atlantic Peace and Cooperation Zone, og undertegnet en deklarasjon for å gjøre Sør-Atlanteren til en atomvåpenfri sone.

Sør-Afrika var et av 51 land som i 1945 grunnla FN, men ble 1974 suspendert pga. apartheid-politikken. FN støttet kampen mot apartheid og innførte sanksjoner mot regimet, samtidig som de to frigjøringsorganisasjonene ANC og PAC fikk observatørstatus. I mai 1994 opphevet FNs sikkerhetsråd de siste gjenværende sanksjonene, våpenembargoen, og landet fikk gjenoppta sin deltakelse i FNs organer; den nye regjeringen legger stor vekt på multilateralisme, og deltar aktivt i FNs arbeid. Sør-Afrika var for første gang, medlem av FNs sikkerhetsråd 2007-08. I overgangsperioden mellom apartheid og demokrati, satte FN inn en mindre observatørgruppe, UN Observer Mission in South Africa (UNOMSA), for å bistå i å håndtere den politiske volden i landet.

På det bilaterale plan har kontakten med USA, Sør-Afrikas viktigste handelspartner, forblitt særlig nær, og det er etablert gode forbindelser med land i Afrika, ikke minst den sørlige og østlige del, som også er viktige markeder for sørafrikansk økonomi. Mbeki og Sør-Afrika var 2001 en av forslagsstillerne til New Partnership for Africa's Development (NEPAD) – et nytt grunnlag for samarbeid om afrikansk utvikling i det nye årtusen, i tråd med en politikk for en afrikansk renessanse fremmet av president Thabo Mbeki, som bedrev en aktiv utenrikspolitikk og la stor vekt på å styrke afrikanske forbindelser, politisk, økonomisk og kulturelt. 2004 vedtok AU å plassere sitt panafrikanske parlament i Sør-Afrika, et tegn på landets nye og sterke politiske stilling på kontinentet. Sør-Afrika hadde formannskapet i Bevegelsen av alliansefrie stater 1998-2002. Sør-Afrika er kritisert for i FN ikke å ville delta i fordømmelsen av regimer som det sudanske og zimbabwiske.

Som en regional og kontinental stormakt er det stilt forventninger til Sør-Afrika også innen konfliktløsing og fredsinnsats. President Nelson Mandela var således aktiv bl.a. i forsøk på å finne en løsning på konflikten i Burundi; hans etterfølger Mbeki meglet under borgerkrigene i Kongo (Zaïre) og Elfenbenskysten, og landet har engasjert seg i konfliktløsning også i Komorene og Zimbabwe. Sør-Afrika gikk imidlertid ikke, som flere andre land i regionen, militært inn i Kongo 1997–98, men bidrog til den senere FN-styrken, så vel som den afrikanske fredsstyrken i Burundi, og med observatører til FN-styrken i Eritrea/Etiopia, senere i en AU-styrke til Komorene. 1998 intervenerte Sør-Afrika militært i Lesotho for å slå tilbake et kupp der – formelt sett med et oppdrag fra SADC. Sør-Afrika har et godt forhold til sine naboland, og president Mbeki er blitt kritisert for ikke å stille seg mer avvisende til Zimbabwes president Robert Mugabe, etter å ha påtatt seg å engasjere seg politisk i konflikten i nabolandet. En av grunnene til manglende kritikk tilskrives de nære historiske forbindelsene mellom regjeringspartiene ANC og ZANU som tidligere frigjøringsbevegelser, samt at Mbeki la stor vekt på afrikansk solidaritet fremfor å bli oppfattet som en talsperson for kritikere i Vesten. Sør-Afrika meglet mellom president Mugabe og opposisjonslederen (senere statsminister) Morgan Tsvangirai.

1997 etablerte Sør-Afrika diplomatiske forbindelser med Kina, på bekostning av Taiwan. Kina har, som i andre deler av Afrika, etablert nære økonomiske forbindelser med Sør-Afrika.  ANC-regjeringen har videreført kontakten med Israel. Med støtte fra Storbritannia har Sør-Afrika lykkes i å oppnå avtaler med EU.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.