Sør-Afrikas historie

Sør-Afrika ble kolonialisert av nederlendere (boere) og briter fra 1600-tallet. På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet kriget de to gruppene om herredømmet i Sør-Afrika. I 1902 måtte boerne anerkjenne britenes overhøyhet. Bildet viser en gruppe boere omkring 1900.

Artikkelstart

Det moderne mennesket har eksistert i Sør-Afrika i tusenvis av år. De første folkegruppene var jegere og sankere som levde som nomader. For rundt 2000-2500 år siden kom kvegfolk til, trolig med utspring i Øst-Afrika. Disse gruppene har status som urbefolkning. I dag lever de fleste etterkommerne innover mot Kalahari, fordelt på Sør-Afrika, Namibia og Botswana. Seinere – trolig for 1700–1800 år siden – skulle vi få omfattende folkevandringer av bantu-folk fra Øst-Afrika og der etterkommerne utgjør de dominerende afrikanske folkegruppene i dagens Sør-Afrika.

Portugiseren Bartholomeu Diaz regnes som den første europeiske oppdageren av Sør-Afrika i 1488. Den europeiske påvirkningen satte fart da det nederlandske Ostindia-kompaniet etablerte en handelsstasjon i dagens Cape Town i 1652. Dette var begynnelsen på omfattende jordokkupasjon og fordriving av urbefolkning og bantuer. Det skulle også bli omfattende import av slaver fra andre deler av Afrika og fra nederlandske kolonier i Asia.

Sør-Afrikas nyere historie er dermed preget av kolonialisme og apartheid, og også en kamp om innflytelse mellom engelsk kolonimakt og boerne/afrikanderne – etterkommerne etter særlig nederlandske, men også franske og tyske innvandrere. Den europeiske ekspansjonen, både av engelskmenn og boere, møtte hard motstand fra lokalbefolkningen. Det var langvarige kriger blant annet med det godt organiserte zulu-kongedømmet i de sør-østlige deler av dagens Sør-Afrika.

Etter de såkalte Boerkrigene mellom engelskmennene og boerne, ble den sørafrikanske unionen dannet i 1910. I 1948 vant afrikander-partiet National Party (NP) valget på et program for forsterket raseskille under navnet apartheid. Apartheid møtte sterk motstand både nasjonalt og internasjonalt. Frigjøringsbevegelsen ANC, som kjempet mot regimet, ble forbudt i 1960, men fortsatte å organisere motstanden i eksil. På slutten av 1980-tallet var regimet økonomisk og politisk svekket, opphevet forbudet mot ANC, løslot fengslede ANC-ledere og innledet forhandlinger om en fredelig overgang. 27. april 1994 avholdt landet sine første frie demokratiske valg, og Nelson Mandela ble landets første demokratisk valgte president.

De første mennesker, migrasjon og folkevandring

Detalj av et hulemaleri i delstaten Free State som viser gulbrune gnuer, malt av Sør-Afrikas urbefolkning. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Arkeologiske utgravninger sammen med nye kunnskaper om klima, økologi og fra genforskning har gitt mye ny kunnskap om de første menneskene i områdene som skulle bli Sør-Afrika i 1910. De første var jegere og sankere – i dag omtalt som sanfolk – som levde som nomader i små enheter, skaffet seg mat fra plantelivet og gjennom jakt. Senere – trolig for rundt 2000–2500 år siden – skulle disse få tilskudd fra husdyrfolk. Disse har trolig flyttet fra Øst-Afrika og flyttet rundt med sauer og kveg. Disse husdyr-folkene utviklet en samfunnsform med større grupper enn det som var vanlig blant jegerne og sankerne.

Disse husdyr- eller kvegfolkene benevnes i dag offisielt som khoekhoe-folk. De få gjenlevende etterkommerne fra begge gruppene – gjerne omtalt med fellesnavnet khoesan – er i dag anerkjent som urbefolkning i Sør-Afrika. De fleste holder til i de nordvestlige deler av Sør-Afrika – innover mot Kalahari og i Namibia og Botswana.

Rundt 200–300 etter vår tidsregning fikk området starten på en ny folkevandring av bantu-språklige afrikanere, trolig med utspring rundt det store sjøene i Øst-Afrika. Dette markerte også begynnelsen på åkerbruk og produksjon av jernmalm og etter hvert en gryende spesialisering og handel. I Limpopo-dalen i nord finner vi også restene av en tidlig stats- og bydannelse. Mapungubwe vokste fram på 1000-talet med tyngdepunkt der Sør-Afrika, Zimbabwe og Mosambik møtes i dag. På 1200-tallet nådde dette bysamfunnet høyden av sin makt. Kanskje så mange som 5000 levde innenfor bymurene, mens bønder i nærområdet leverte mat og brensel. Det er også arkeologiske spor etter fjernhandel, særlig langs kysten mot India-havet. Seinere brøt dette sammen og knutepunktet for handelen ble flyttet lenger nord i det framvoksende Great Zimbabwe.

Spredning av folk, jordbruk og teknologi førte også etter hvert til at det ble utviklet ulike bantuspråk. I de østlige og sørøstlige deler av dagens Sør-Afrika finner vi en undergruppe kalt nguni som igjen utviklet seg i to beslekta språkgrupper – xhosa og zulu. I de sentrale og vestlige deler finner vi sotho-tswana. I nord er venda dominerende, mens tsonga utviklet seg i øst mot dagens Mosambik. Flere har tatt opp i seg elementer fra khoesan-språkene. I dag har Sør-Afrika 11 offisielle språk, 9 språk fra bantu-familien samt engelsk og afrikaans.

Europeere, afrikanere og slaver

Bartholomeu Diaz nådde Kapp det gode håp i 1488.

Konge-kraalen var Zulurikets hovedstad da det var på høyden av sin makt. Dette stikket fra 1800-tallet viser kong Dinganes kraal. Han ble kong Shakas etterfølger. De tre mindre kraalene i bakgrunnen skal ha tilhørt hans ministere.

Av /NTB Scanpix ※.

Den europeiske ekspansjonen nedover Afrikas Atlanterhavskyst starta på 1400-tallet med portugisiske skip som pionerer. Etterhvert søkte disse mot sørspissen av Afrika i håp om å finne sjøveien til Asia og rikdommene der av krydder og silke. Den portugisiske sjøfareren Bartholomeu Diaz og hans flåte var de første europeerne som oppdaget Sør-Afrika og gikk i land i 1488 i det som nå er Mossel Bay. Skip fra Portugal og andre sjømakter skulle etter hvert benytte kyststripen i Sør-Afrika for å skaffe seg forsyninger til den strabasiøse seilasen videre til Asia. Portugiserne bunkret langs kysten og drev byttehandel med khoekhoe-folkene.

Portugiserne ble etter hvert utfordret og trengt til side av andre europeiske sjømakter. I spissen sto Nederland med sitt East India Company. Dette selskapet ble på 1600-tallet et av de mektigste i verden med en flåte på 150 handelsskip og 40 krigsskip. De hadde over 50 000 ansatte og sin egen hær på 10 000. De hadde stort behov for vann, mat og andre forsyninger underveis til det indonesiske øyriket og Ceylon (Sri Lanka). Kapphalvøya med Table Bay ble valgt som bunkringssted. I 1652 ble de første 90 utsendingene fra handelskompaniet utplassert i Table Bay for å bygge et hovedkvarter, et fort og en helsestasjon. Siktemålet var å drive proviantering og byttehandel med lokalbefolkningen. Dette ble starten på dagens Cape Town.

Snart skulle selskapet også stykke ut egne eiendommer for å produsere egen mat. Jorda ble ofte leid ut til egne ansatte som ble løst fra sine kontrakter og fikk status som «frie borgere». Dette ble starten på det som senere ble boer-folket, eller afrikanderne. Blant disse var det også etterkommere etter innvandrere fra Tyskland og særlig Frankrike. Blant disse finner vi franske hugenotter som flyktet fra forfølgelse i sitt katolske hjemland.

Motsetningsforholdet til lokalbefolkningen ble stadig sterkere. San-befolkningen ble fordrevet fra Kapp-området og svært mange ble regelrett utryddet. Kvegbefolkningen klarte seg noe lengre før eksistensgrunnlaget også for disse ble ødelagt. Utover på 1700-tallet ble de pålagt arbeidsplikt for europeerne i bytte mot tilgang til beitemark. Det var likevel ikke tilstrekkelig tilgang på lokal arbeidskraft. Handelskompaniet løste problemet med import av slaver. De første kom alt i 1658 fra Angola og lenger nordover langs Atlanterhavskysten. Senere ble det hentet langt flere fra Madagaskar, Mosambik og oppover Øst-Afrika-kysten. Men de fleste slavene var fanger fra de nederlandske koloni-områdene i Asia – spesielt fra Indonesia og Malaysia. Trolig ble det importert rundt 60 000 slaver fram mot 1800-tallet. Ved inngangen til 1800 var det rundt 30 000 slaver, 22 000 europeere og et ukjent antall gjenlevende fra khoesan-befolkningen i Kapp-kolonien. De fleste var i Cape Town og omegn. Etterkommerne etter slavene utgjør de fleste av de som senere ble benevnt som fargede. Blant denne gruppa finner vi også etterkommere av barn av europeiske fedre og mødre som var slaver eller tilhørte den afrikanske lokalbefolkningen. De fargede utgjør i dag den største folkegruppen i Cape Town og Vest-Kapp-provinsen.

Flere boere – spesielt jordløse, sjøfolk og soldater – beveget seg også videre nordover og østover til områder utenfor handelskompaniets kontroll. Men denne ekspansjonen var begrenset. De store endringene kom på 1800-tallet etter at Nederlands posisjon måtte vike for en annen kolonimakt: Storbritannia. I kjølvannet av den franske revolusjonen overtok britene kontrollen over Kappkolonien. Utover på 1800-tallet ble det økt europeisk innvandring, eksportrettet produksjon og okkupasjon av store deler av det som i dag er Sør-Afrika. Kriger, store folkevandringer og nye statsdannelser blant afrikanerne skulle også følge.

Under britenes styre ble Kapp-koloniens yttergrenser stadig utvidet nordover og østover. Den afrikanske xhosa-befolkningen ble drevet stadig lenger østover med militær makt. Lenger øst og i nord skulle regionen oppleve store afrikanske folkevandringer, kriger og politiske omgrupperinger. Det ene kjerneområdet var framveksten av zulu-staten i det som i dag er KwaZulu-Natal-provinsen – området mellom Drakensbergfjellene og Indiahavet. Hit kom også britene og opprettet Natal-kolonien i 1845 med utgangspunkt i det som nå er havnebyen Durban. Lenger nord skulle boere på vandring bort fra britene og på jakt etter landområder opprette de to boerrepublikkene Transvaal og Oranjefristaten.

Britene avskaffet formelt slaveriet i 1834. De ga også fra 1854 stemmerett til fargede og afrikanere i Kapp-kolonien med fast eiendom og en viss inntekt. Men samtidig var også denne «Kapp-liberalismen» kombinert med innføring av passlover, løsgjengerlover og tvungne arbeidskontrakter slik at tilgangen på arbeidskraft og kontrollen av lokalbefolkning kunne ivaretas.

Gruverikdommer og opprettelsen av Sør-Afrikaunionen

Boere ved byen Mafeking i Sør-Afrika. Boerne beleiret byen fra høsten 1899. Da byen ble befridd av britiske tropper 18. mai 1900 oppstod det en spontan feiring kalt Mafeking Night i britiske byer.
Av .

Ved begynnelsen av boerkrigen, i 1899, ble byen Kimberley beleiret av boerne. Bildet viser britenes inntog i den gjenerobrede byen under ledelse av Lord Roberts i februar 1900. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Oppdagelsen av diamanter og senere verdens største gullforekomster i innlandet endret dramatisk utviklingen i siste tredel av 1800-tallet. Europeiske finans- og gruveselskaper fikk for alvor øynene opp for den sørligste delen av det afrikanske kontinentet. Et av følgene ble framveksten av byer, et økonomisk borgerskap og en klasse av både hvite og afrikanske arbeidere. Det ble starten på inndelingen av Sør-Afrika i reservater, som hadde til fremste oppgave å forsyne gruvene og europeiske storgårder med billig arbeidskraft.

Befolkningssammensetningen endret seg også med stor innvandring av europeere. Ved opprettelsen av Sør-Afrikaunionen i 1910 utgjorde de rundt 20 prosent (1,3 millioner) av befolkningen. Et stort regionalt arbeidsmarked ble også utviklet. Gruveselskapene hentet opp mot halvparten av all afrikansk arbeidskraft fra nabostatene. De portugisiske kolonimyndighetene fikk en stor del av sine inntekter fra årlig eksport av titusener av mosambikiske migrantarbeidere. Etter sammenbruddet av dette systemet i de første årene etter boerkrigen (se nedenfor) ble over 60 000 kinesere fra det nordlige Kina hentet til Sør-Afrika for å sikre at gruveproduksjonen kunne holdes oppe. Så godt som alle ble sendt tilbake når rekrutteringssystemet for afrikansk arbeidskraft igjen var på plass.

I denne perioden ble også zulu-staten knust og deres område innlemmet i Natal-kolonien. Fram mot århundreskiftet rekrutterte britene også opp mot 150 000 indere til arbeid på sukkerplantasjene. Etterkommerne av disse og av indiske handelsfolk utgjør den store indiske minoriteten i dagens Sør-Afrika.

De store gullrikdommene befant seg i områder som var politisk kontrollert av boerne gjennom Transvaal-republikken. Det oppstod snart spenninger og motsetninger mellom britiske gruveinteresser og lederne i boer-republikkene. Samtidig skjedde dette mot et europeisk bakteppe av stormaktsrivalisering også om kontrollen over Afrika. For britene var det strategisk viktig å få kontroll over det sørlige Afrika for å sikre tilgangen ikke bare på gull, men også kontrollen over sjøveien til India og de viktige asiatiske markedene.

I 1895 forsøkte gruvekapitalen med støtte fra Cecil Rhodes, koloniguvernør i Kapp og gruvemagnat, seg på invasjon og statskupp i Transvaal. Det mislyktes, men i 1899 brøt boerkrigen ut og endte med boernes nederlag i 1902. 470 000 soldater kjempet på britisk side, de fleste hentet fra andre deler av det britiske imperiet, mot 90 000 boere. 7000 boere ble drept, mens 28 000 boere – de flest kvinner og barn – døde i britiske interneringsleirer som huset 120 000. Det var også titusener av afrikanere som deltok i krigen, de flest i ulike sivile støttefunksjoner, men opp mot 20 000 også som soldater – de fleste på britisk side. Det er anslått at også 120 000 afrikanere var plassert i interneringsleirer der mellom 15 000 og 25 000 døde.

Britene kontrollerte prosessen fram mot sammenslåingen av boer-republikkene og de engelske koloniene og opprettelsen av Sør-Afrikaunionen i 1910. Et hovedmål var å samle den hvite befolkningen på tvers av krigens skillelinjer. Nye moderate ledere i Transvaal og Oranjefristaten – alle generaler fra krigens dager – var interesserte i kompromisser. Felles for de alle var ønsket om å bevare reservatsystemet og å sikre hvitt maktmonopol. Det ene stridsspørsmålet gjaldt stemmeretten for privilegerte afrikanere og fargede i Kapp-provinsen. Her utgjorde disse 15 prosent av velgerne. Dette ble ikke utvidet til å gjelde resten av Sør-Afrika og grunnloven slo også fast at bare personer av europeisk avstamming kunne ha sete i parlamentet. Stemmeretten for afrikanere og fargede med en viss inntekt og fast eiendom ble beholdt i Kapp, personer herfra kunne bare velges i provinsforsamlingen. Det ble også bestemt at regjerings skule ha sete i Pretoria (i Transvaal), parlamentet i Cape Town (Kapp) mens Oranjefristaten fikk sitt med plassering av Høyesterett i Bloemfontein.

Sør-Afrika ble opprettet som egen stat 31. mai 1910. Det hadde samme status som Australia og New Zealand med stor grad av selvstendighet på de fleste områder, men med den britiske monarken som formelt statsoverhode. Politisk ble den nye staten styrt av South African Party som befestet det hvite herredømmet og skapte en allianse mellom interesser knyttet til britisk gruvekapital og et boersjikt knyttet til landbruket. Mer pro-britiske krefter samlet seg i det mindre Unionistpartiet. Årene etter opprettelsen av den nye staten konsoliderte hvitt herredømme og sementerte en allianse mellom «gull og mais». Alle andre folkegrupper ble ekskludert i den nye samfunnsmodellen som ofte blir referert til som rasebasert kapitalisme. Den skulle senere bli videreført i mer ekstrem form etter 1948 under navnet apartheid.

Det svarte flertallet – med unntak av et privilegert sjikt i Kapp-provinsen – ble holdt utenfor de politiske institusjonene og utviklet andre arenaer for politisk aktivisme. I 1912 kom 150 representanter sammen for å stifte en politisk organisasjon for afrikanere på tvers av språklig, etnisk og geografisk tilhørighet. Denne South African Native National Congress skiftet 11 år senere navn til African National Congress (ANC) – frigjøringsbevegelsen som vant det første demokratiske valget i 1994 og har regjert siden. De første lederne og medlemmene sprang i stor grad ut av den beskjedne eliten med bakgrunn fra utdanningsinstitusjoner i regi av ulike misjonsselskaper. De hadde i tidlige år stort fokus på forfatningsmessige spørsmål og krav om stemmerett og politiske rettigheter for alle. Men de tok også i økende grad opp andre forhold som passlover, segregering og arbeidsforhold. I særstilling stod spørsmålet om jordrettigheter. En egen lov innført i 1911 gjorde det ulovlig for afrikanere å kjøpe eller eie jord utenom avgrensede reservater. Sammen med en lov fra 1936 førte dette til afrikanerne ble avgrenset til å eie egen jord på 13 prosent av landarealet i Sør-Afrika. Under den senere apartheidperioden fra 1948 ble disse reservatene kjent som bantustans.

Utover på 1920-tallet skulle andre politiske bevegelser blant afrikanere også vokse fram. Fremst blant disse var ulike fagforeninger med utspring i den framvoksende arbeiderklassen i byene. Det ble oppblomstring av uavhengige kirkesamfunn med brodd mot misjonskirker og den nære forbindelsen mellom kirke og hvit rasepolitikk.

Apartheids vekst og fall

Sør-Afrikas myndigheter, det hvite mindretallet, førte fra 1948 til 1994 en politikk kalt apartheid for å holde de ulike folkegruppene i landet adskilt. Bildet viser et skilt som tidligere stod ved en badestrand nær Cape Town.

Av /NTB Scanpix ※.
Rasesegregert offentlig transport i Johannesburg, 1982.
.
Lisens: CC BY 2.0

Fra Soweto-opprøret, utenfor Johannesburg, sommeren 1976. Pansrede politibiler kjørte inn for å spre de demonstrerende skolebarna og studentene, blant annet med skarp ammunisjon. Flere hundre ungdommer ble drept.

Av /NTB Scanpix ※.

Andre verdenskrig og tida etter 1945 var en periode med store samfunnsmessige brytninger. Økonomisk sammenbrudd og sosial oppløsning i overbefolkede afrikanske reservater sammen med industrialisering og stor etterspørsel etter arbeidskraft i byene la grunnlaget for sterk innvandring fra landsbygda og en voksende afrikansk industriarbeiderklasse med tilhold i slumlignende boligområder og brakkebyer. Hvite landeiere og bønder frykta for tap av afrikanske landarbeidere. Streiker og masseaksjoner fra afrikanske arbeidere varslet også om framvekst av en kraftigere og mer militant opposisjon.

Samtidig vokste også den hvite arbeiderklassen, særlig blant afrikaans-språklige som også søkte seg bort fra landsbygda eller var arbeidsløse etter demobiliseringa etter krigens slutt. Disse ivret for beskyttelse av arbeidsplasser mot konkurranse fra billigere afrikansk arbeidskraft.

Regjeringens respons på dette var å tillate noen endringer i raseskillepolitikken for å sikre tilgang på kvalifisert og stabil afrikansk arbeidskraft. Det viktigste her var å tillate noe afrikansk familiebosetting i byene. Men samtidig skulle segregeringa opprettholdes og afrikanerne ikke tildeles politiske rettigheter. Andre strømninger i hvit politikk med utspring i en høyreradial boernasjonalisme skulle derimot ta til orde for en mer rigid raseskille og og ønsket å stanse tilløp til oppmykning. Under slagordet apartheid og mobilisering på frykten for den «svarte fare» skulle Nasjonalistpartiet vinne valget i 1948. Daniel F. Malan blei ny statsminister (1948–1954) i det som skulle bli over 45 år med sammenhengende nasjonaliststyre fram til det først frie valget i 1994 sendte partiet på dør og ANC inntok regjeringskontorene.

Grunntrekkene i den gamle raseskillepolitikken ble videreført med apartheid, men politikken ble gitt forankring og legitimitet gjennom ideologiske og teologiske doktriner om forskjellsbehandling og Guds utvalgte folk. Etter hvert snakket de nye myndighetene om separat utvikling der ulike folkegrupper skulle leve mest mulig hver for seg. Reservatene for afrikanerne ble slik omtolket til å bli det naturlige hjemsted for forskjellige afrikanske folkegruppene og fikk navnet bantustans. Senere ble dette utviklet til en politikk for å skille bantustans ut som «selvstendige» stater. Innen systemet brøt sammen var fire (Transkei, Ciskei, Venda og Bophuthatswana) av de 10 reservatene skilt ut fra Sør-Afrika.

Nye raselover ble innført på løpende bånd etter 1948 for så sikre minst mulig kontakt mellom rasegruppene. Det ble forbud mot «umoral» – ekteskap eller seksuelt samkvem på tvers av hudfarge. Et rigid system for folkeregistrering ble innført som plasserte alle innbyggere i ulike raser. Nye lover regulerte og sikret separat tilgang til tjenester og goder der alt fra sitteplasser på offentlige benker og kinoer til badestrender og plass på bussen ble reservert etter rasetilhørighet. Nye lover for bosetting skulle hindre at ulike rasegrupper kunne bo i samme område. Utvidelse av passlovene ble innført som gjorde det ulovlig for afrikanere å oppholde seg i hvite områder med mindre dette var nødvendig for lovlig arbeid. Over 10 millioner afrikanere – og også mange indere og fargede – ble arrestert, dømt og forvist for brudd på pass- og bosettingslover fram til apartheids endelige fall.

Apartheid-motstanden

Som ANCs sjefsforhandler var Cyril Ramaphosa (til høyre) helt sentral i Sør-Afrikas overgang fra hvitt apartheid-styre til demokrati. Her sammen med daværende ANC-leder og president Nelson Mandela (til venstre) og tidligere president Frederik Willem de Klerk.
Nelson Mandela var blant de viktige ungdomslederne på 1940-tallet som tok ANC i en ny retning. I 1962 ble han arrestert, og i 1964 dømt til livsvarig fengsel. Han satt 27 år som fange av apartheid-regimet, fra 1964 til 1982 på Robben Island. I 1990 ble han løslatt, og året etter ble han ANCs leder.
Av /wenn.com.

Under hele Nelson Mandelas 27 år lange fengselsopphold var det en kontinuerlig internasjonal aksjon for å få ham frigitt. Her ser vi en “Free Mandela”-graffiti på veggen til King’s College Chapel i Cambridge i 1965.

Av /NTB Scanpix ※.

Nasjonalistpartiets valgseier i 1948 var samtidig også starten på en mer radikalisert massebevegelse mot rasisme og undertrykking. 1950-årene ga ny oppslutning om African National Congress (ANC) som ble ledet av ny generasjon av ledere med Nelson Mandela, Oliver Tambo og Walter Sisulu i spissen, gjennomførte en lang rekke landsomfattende aksjoner med sivil ulydighet som kampform. Dette førte til tettere samarbeid mellom ANC og organisasjoner som representerte de svarte minoritetene (indere og fargede).

I 1955 kom alle disse sammen med i en stor folkekongress utenfor Johannesburg. Her deltok også fagbevegelsen og og en organisasjon som representerte radikale hvite med utspring i det forbudte kommunistpartiet. Kongressen ble avsluttet med en omfattende frihetserklæring (The Freedom Charter) som kom til å legge grunnlaget for en stor del av motstanden mot apartheid fram til 1990. Erklæringen slo fast at Sør-Afrika tilhørte alle som bor der, og at landet aldri vil bli fritt uten like rettigheter for og muligheter for alle innbyggere. Alle lover som bygger på apartheid skal avskaffes. Frihetserklæringen krevde også at jorda skulle fordeles rettferdig, og at folket i fellesskap skulle eie banker, gruver og storindustri.

Apartheidregimet svarte med å tiltale lederne for høyforræderi. De ble frikjent etter en rettssak som varte i fem år. Etter nye protestaksjoner i 1960 ble ANC sammen med fagbevegelsen (South African Congress of Trade Unions), PAC (en utbryterorganisasjon fra ANC) og flere andre organisasjoner forbudt og over 10 000 internert. Innføring av nye terrorlover definerte alt som kunne vanskeliggjøre statens arbeid som terrorisme. Medlemskap i forbudte organisasjoner kunne straffes med inntil 10 ås fengsel.

ANC og PAC bygget etter dette opp hemmelige undergrunnsorganisasjoner, inkluderte egne avdelinger for væpnede aksjoner. I ANC ble denne avdelingen, Umkhonto we Sizwe eller Nasjonens spyd, ledet av Nelson Mandela. Men det gikk ikke mer enn et par år før ledelsen i ANCs undergrunnsnettverk med Nelson Mandela i spissen ble arrestert. Bare Oliver Tambo klarte å komme seg ut av landet for å bygge opp ANCs eksilorganisasjon. De hovedtiltalte ble alle dømt til livsvarig fengsel. To var hvite og fikk sone på fastlandet, mens alle de andre ble sendt til fangeøya Robben Island utenfor Cape Town. Dette førte til at 1960-årene langt på vei ble til et stillhetens tiår i motstandskampen historie. Samtidig var 1960-årene også apartheids «gullalder» med stor økonomisk vekst, blomstrende utenrikshandel og tilgang på utenlandsk kapital – og der skjerpet undertrykking holdt opposisjon og politisk uro nede.

Utover på 1970-tallet skulle dette endre seg og de underliggende svakhetene ved apartheidøkonomien kom til overflaten. Nabolandene frigjorde seg fra kolonialisme og hvit mindretallsstyre og motstanden mot apartheid vokste i bredde og styrke. Det startet med streiker blant industriarbeidere i i 1972–1973 – forløperen til framveksten av en sterk fagbevegelse på 1980-tallet. Deretter skulle en ny generasjon av svart ungdom gripe til gatene i protestaksjoner. Skoleelevenes Soweto-opprør i 1976 utviklet seg raskt til et landsomfattende ungdomsopprør mot apartheid.

Mange av disse ungdommene dro i eksil og sluttet seg til ANC. ANC hadde etter hvert bygget opp en slagkraftig organisasjon i eksil. Opprøret på 1970-talet ga ny kraft til organisasjonen og førte til at de etter hvert ble en dominerende og samlende bevegelse for den nye motstandsbølgen. Med aktivt diplomati og tett kontakt med anti-apartheid organisasjoner over hele verden ble grunnlaget lagt for en stadig sterkere internasjonal boikott av apartheid-regimet.

Inne i Sør-Afrika samlet en framvoksende svart fagbevegelse seg i en ny landssammenslutning (Congress of South African Trade Unions). Disse utgjorde også kjernetroppene bak en ny felles motstandsfront – United Democratic Front, UDF, opprettet i 1983. Dette var en paraplyorganisasjon som samlet det meste av den åpne motstanden mot apartheid – fagbevegelsen, kirkene og grasrotbevegelser. Desmond Tutu, erkebiskop i den anglikanske kirken, var blant UDFs meste kjente talspersoner. Sammen med ANCs undergrunnsaksjoner og internasjonalt press ble apartheidregimet drevet på defensiven utover på 1980-tallet.

Apartheid-regimet svarte med en rekke reformer og liberalisering i et forsøk på gjenvinne kontrollen. Dette inkluderte stemmerettighet for de fargede og indiske minoritetene; de kunne nå få velge sine egne representanter i egne kammer i parlamentet. En gruppe privilegerte afrikanere skulle også få muligheten for mer permanent opphold i egne townships utenfor de hvite byene i Sør-Afrika. Den svarte fagbevegelsen fikk også visse rettigheter.

Disse reformene var ikke nok til å stanse motstanden. Regimet grep derfor til nye maktmidler og innførte unntakstilstand fra 1985. Politiet fikk stadig videre fullmakter, men etter hvert ble også regulære hærstyrker satt inn for å få kontroll. Under president Pieter Willem Botha (1978–1989) ble statsapparatet stadig mer militarisert. Samtidig var det krefter innen Nasjonalistpartiet som i det stille tok til orde for å søke en forhandlingsløsning med moderate krefter innen ANC i et håp om å hindre krig og sammenbrudd. Med valget 1989 av Frederik W. de Klerk som ny president ble nye initiativ tatt. I februar 1990 kunngjorde han i en tale til parlamentet at Nelson Mandela og de andre fengslede lederne skulle løslates, og at forbudet av ANC, PAC og kommunistpartiet skulle opphøre.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg