Boer-gerilja, ca. 1900
Sør-Afrika ble kolonisert av nederlendere (boere) og briter fra 1600-tallet. På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet kriget de to gruppene om herredømmet i Sør-Afrika. I 1902 måtte boerne anerkjenne britenes styre. Bildet viser en gruppe boere omkring 1900.

Viktige hendelser i Sør-Afrikas historie

1652

Nederlandske kolonister grunnlegger en handelsstasjon ved Cape Town.

1806

Kapp-kolonien kommer under britisk styre.

1818–

Kong Shaka bygger opp en sterk Zulu-stat.

1834–

Det store trekket: boerne koloniserer innlandet.

1842

Natal blir britisk koloni.

1850-årene

Transvaal og Oranjefristaten etableres.

1877–1881

Britene okkuperer Transvaal. Den første frigjøringskrigen fører til britisk nederlag.

1886

Store gullfunn utenfor Johannesburg.

1899–1902

Den andre frigjøringskrigen, best kjent som Boerkrigen, ender med britisk seier.

1910

De fire republikkene blir slått sammen til Sør-Afrikaunionen.

1912

ANC blir dannet.

1919

Sør-Afrika okkuperer Namibia.

1930-årene

Økonomisk krise fører til at den hvite befolkningen samler seg.

1948

Nasjonalistpartiet vinner makten. Apartheidsystemet blir gradvis gjennomført.

1960

Massakren i Sharpeville.

1961

Sør-Afrikarepublikken blir opprettet.

1964

Flere ANC-ledere, blant andre Govan Mbeki og Nelson Mandela, blir dømt til livsvarig fengsel.

1966

FN opphever Sør-Afrikas mandat over Namibia, men okkupasjonen fortsetter.

1975–1988

Sør-Afrika deltar i krigen i Angola.

1976

Soweto-opprøret.

1977

FN vedtar vidtgående våpenembargo mot Sør-Afrika.

1983

Ny forfatning med utøvende president og et trekammerparlament hvor de hvite har rent flertall.

1985

Myndighetene innfører unntakstilstand.

1989

President Frederik Willem de Klerk innleder en reformperiode. Sør-Afrika trekker seg ut av Angola og Namibia.

1990

ANC blir tillatt og Nelson Mandela løslatt. Namibia blir selvstendig.

1990–1992

Forhandlinger mellom de Klerk og Mandela om politiske reformer og ny grunnlov. Sammenstøt mellom ulike svarte grupper.

1993

Avtale om overgang til flertallsstyre inngås. Mandela og de Klerk tildeles Nobels fredspris.

1994

Økende voldsbølge. Frie valg blir vunnet av ANC, Nelson Mandela blir ny president.

1996

Ny demokratisk grunnlov. Nasjonalistpartiet går ut av samlingsregjeringen.

1996–1998

En sannhetskommisjon under ledelse av Desmond Tutu avdekker politiske overgrep under apartheidstyret

1999

Nelson Mandela går av som president, Thabo Mbeki etterfølger ham.

2000-tallet

Sør-Afrika blir en regional stormakt og spiller en betydelig diplomatisk rolle i Afrika.

2004

Ny overlegen valgseier til ANC.

2007

Jacob Zuma blir valgt til ANC-leder etter Thabo Mbeki.

2008

Thabo Mbeki går av som president og etterfølges av Kgalema MotlantheCongress of the People (COPE) nytt parti etter splittelse i ANC.

2009

ANC vinner parlamentsvalget; Jacob Zuma blir ny president

2012

Jacob Zuma blir gjenvalgt som ANC-leder etter å ha blitt utfordret av Kgalema Motlanthe. Cyril Ramaphosa erstatter Mothlante som nestleder av partiet.

Det moderne mennesket har eksistert i Sør-Afrika i tusenvis av år. De første folkegruppene var jegere og sankere som levde som nomader. For rundt 2000–2500 år siden kom kvegfolk til, trolig med utspring i Øst-Afrika. Disse gruppene har status som urbefolkning. I dag lever de fleste etterkommerne innover mot Kalahari, fordelt på Sør-Afrika, Namibia og Botswana. Seinere – trolig for 1700–1800 år siden – skulle vi få omfattende folkevandringer av bantu-folk fra Øst-Afrika og der etterkommerne utgjør de dominerende afrikanske folkegruppene i dagens Sør-Afrika.

Portugiseren Bartholomeu Diaz regnes som den første europeiske oppdageren av Sør-Afrika i 1488. Den europeiske påvirkningen satte fart da det nederlandske Ostindia-kompaniet i 1652 etablerte en handelsstasjon i dagens Cape Town. Dette var begynnelsen på omfattende jordokkupasjon og fordriving av urbefolkning og bantuer. Det skulle også bli omfattende import av slaver fra andre deler av Afrika og fra nederlandske kolonier i Asia.

Sør-Afrikas nyere historie er dermed preget av kolonialisme og apartheid, og også en kamp om innflytelse mellom engelsk kolonimakt og boerne/afrikanderne – etterkommerne etter særlig nederlandske, men også franske og tyske innvandrere. Den europeiske ekspansjonen, både av engelskmenn og boere, møtte hard motstand fra lokalbefolkningen. Det var langvarige kriger blant annet med det godt organiserte zulu-kongedømmet i de sørøstlige deler av dagens Sør-Afrika.

Etter de såkalte Boerkrigene mellom engelskmennene og boerne, ble den sørafrikanske unionen dannet i 1910. I 1948 vant afrikander-partiet National Party (NP) valget på et program for forsterket raseskille under navnet apartheid. Apartheid møtte sterk motstand både nasjonalt og internasjonalt. Frigjøringsbevegelsen ANC, som kjempet mot regimet, ble forbudt i 1960, men fortsatte å organisere motstanden i eksil. På slutten av 1980-tallet var regimet økonomisk og politisk svekket, opphevet forbudet mot ANC, løslot fengslede ANC-ledere og innledet forhandlinger om en fredelig overgang. 27. april 1994 avholdt landet sine første frie demokratiske valg, og Nelson Mandela ble landets første demokratisk valgte president.

De første mennesker og folkevandring

Sør-Afrika, hulemaleri

Detalj av et hulemaleri i delstaten Free State som viser gulbrune gnuer, malt av Sør-Afrikas urbefolkning.

Av /KF-arkiv ※.

Arkeologiske utgravninger sammen med nye kunnskaper om klima, økologi og fra genforskning har gitt mye ny kunnskap om de første menneskene i områdene som skulle bli Sør-Afrika i 1910. De første var jegere og sankere – i dag omtalt som sanfolk – som levde som nomader i små enheter, skaffet seg mat fra planter og gjennom jakt. Senere – trolig for rundt 2000–2500 år siden – skulle disse få tilskudd fra husdyrfolk. Disse har trolig flyttet fra Øst-Afrika og flyttet rundt med sauer og kveg. Disse husdyrfolkene utviklet en samfunnsform med større grupper enn det som var vanlig blant jegerne og sankerne.

Disse husdyr- eller kvegfolkene benevnes i dag offisielt som khoekhoe-folk. De få gjenlevende etterkommerne fra begge gruppene – gjerne omtalt med fellesnavnet khoesan – er i dag anerkjent som urbefolkning i Sør-Afrika. De fleste holder til i de nordvestlige deler av Sør-Afrika – innover mot Kalahari og i Namibia og Botswana.

Rundt 200–300 etter vår tidsregning begynte en ny folkevandring av bantu-språklige afrikanere, trolig med utspring rundt det store sjøene i Øst-Afrika. Dette markerte også begynnelsen på åkerbruk og produksjon av jernmalm, og etter hvert en gryende spesialisering og handel. I Limpopo-dalen i nord finner vi også restene av en tidlig stats- og bydannelse. Kongeriket Mapungubwe vokste fram på 1000-tallet med tyngdepunkt der Sør-Afrika, Zimbabwe og Mosambik møtes i dag. På 1200-tallet nådde dette bysamfunnet høyden av sin makt. Kanskje så mange som 5000 levde innenfor bymurene, mens bønder i nærområdet leverte mat og brensel. Det er også arkeologiske spor etter fjernhandel, særlig langs kysten mot Indiahavet. Seinere brøt dette sammen, og knutepunktet for handelen ble flyttet lenger nord i det framvoksende Great Zimbabwe.

Spredning av folk, jordbruk og teknologi førte også etter hvert til at det ble utviklet ulike bantuspråk. I de østlige og sørøstlige deler av dagens Sør-Afrika finner vi en undergruppe kalt nguni som igjen utviklet seg i to beslekta språkgrupper – xhosa og zulu. I de sentrale og vestlige deler finner vi sotho-tswana. I nord er venda dominerende, mens tsonga utviklet seg i øst mot dagens Mosambik. Flere har tatt opp i seg elementer fra khoesan-språkene. I dag har Sør-Afrika elleve offisielle språk; ni språk fra bantu-familien samt engelsk og afrikaans.

Europeere, afrikanere og slaver

Diaz planter korset ved Kapp
Bartholomeu Diaz nådde Kapp det gode håp i 1488.
Sør-Afrika, zulu-hovedstad, tegning

Konge-kraalen var Zulurikets hovedstad da det var på høyden av sin makt. Dette stikket fra 1800-tallet viser kong Dinganes kraal. Han ble kong Shakas etterfølger. De tre mindre kraalene i bakgrunnen skal ha tilhørt hans ministere.

Av /NTB Scanpix ※.

Den europeiske ekspansjonen nedover Afrikas atlanterhavskyst starta på 1400-tallet med portugisiske skip som pionerer. Etter hvert søkte disse mot sørspissen av Afrika i håp om å finne sjøveien til Asia og rikdommene av krydder og silke som fantes der. Den portugisiske sjøfareren Bartholomeu Diaz og hans flåte var de første europeerne som oppdaget Sør-Afrika og gikk i land i 1488 i det som nå er Mossel Bay. Skip fra Portugal og andre sjømakter skulle etter hvert benytte kyststripen i Sør-Afrika for å skaffe seg forsyninger til den strabasiøse seilasen videre til Asia. Portugiserne bunkret langs kysten og drev byttehandel med khoekhoe-folkene.

Portugiserne ble etter hvert utfordret og trengt til side av andre europeiske sjømakter. I spissen sto Nederland med sitt Oost-Indische Compagnie. Dette selskapet ble på 1600-tallet et av de mektigste i verden med en flåte på 150 handelsskip og 40 krigsskip. De hadde over 50 000 ansatte og sin egen hær på 10 000 soldater. De hadde stort behov for vann, mat og andre forsyninger underveis til det indonesiske øyriket og Ceylon (Sri Lanka). Kapphalvøya med Table Bay ble valgt som bunkringssted. I 1652 ble de første 90 utsendingene fra handelskompaniet utplassert i Table Bay for å bygge et hovedkvarter, et fort og en helsestasjon. Siktemålet var å drive proviantering og byttehandel med lokalbefolkningen. Dette ble starten på dagens Cape Town.

Snart skulle selskapet også stykke ut egne eiendommer for å produsere egen mat. Jorda ble ofte leid ut til egne ansatte som ble løst fra sine kontrakter og fikk status som «frie borgere». Dette ble starten på det som senere ble boer-folket, eller afrikanderne. Blant disse var det også etterkommere av innvandrere fra Tyskland og særlig Frankrike. Blant disse finner vi franske hugenotter som flyktet fra forfølgelse i sitt katolske hjemland.

Motsetningsforholdet til lokalbefolkningen ble stadig sterkere. San-befolkningen ble fordrevet fra Kapp-området og svært mange ble regelrett utryddet. Kvegbefolkningen klarte seg noe lengre før eksistensgrunnlaget også for disse ble ødelagt. Utover på 1700-tallet ble de pålagt arbeidsplikt for europeerne i bytte mot tilgang til beitemark. Det var likevel ikke tilstrekkelig tilgang på lokal arbeidskraft. Handelskompaniet løste problemet med import av slaver. De første kom alt i 1658 fra Angola og lenger nordover langs Atlanterhavskysten. Senere ble det hentet langt flere fra Madagaskar, Mosambik og oppover kysten av Øst-Afrika. Men de fleste slavene var fanger fra de nederlandske koloniområdene i Asia – spesielt fra Indonesia og Malaysia. Trolig ble det importert rundt 60 000 slaver fram mot 1800-tallet. Ved inngangen til 1800 var det rundt 30 000 slaver, 22 000 europeere og et ukjent antall gjenlevende fra khoesan-befolkningen i Kapp-kolonien. De fleste var i Cape Town og omegn. Etterkommerne etter slavene utgjør de fleste av de som senere ble benevnt som fargede. Blant denne gruppa finner vi også etterkommere av barn av europeiske fedre og mødre som var slaver eller tilhørte den afrikanske lokalbefolkningen. De fargede utgjør i dag den største folkegruppen i Cape Town og Vest-Kapp-provinsen.

Flere boere – spesielt jordløse, sjøfolk og soldater – beveget seg også videre nordover og østover til områder utenfor handelskompaniets kontroll, men denne ekspansjonen var begrenset. De store endringene kom på 1800-tallet etter at Nederlands posisjon måtte vike for en annen kolonimakt, Storbritannia. I kjølvannet av den franske revolusjon overtok britene kontroll over Kapp-kolonien. Utover på 1800-tallet ble det økt europeisk innvandring, eksportrettet produksjon og okkupasjon av store deler av det som i dag er Sør-Afrika. Kriger, store folkevandringer og nye statsdannelser blant afrikanerne skulle også følge.

Under britenes styre ble Kapp-koloniens yttergrenser stadig utvidet nordover og østover. Den afrikanske xhosa-befolkningen ble drevet stadig lenger østover med militær makt. Lenger øst og i nord skulle regionen oppleve store afrikanske folkevandringer, kriger og politiske omgrupperinger. Det ene kjerneområdet var framveksten av zulu-staten i det som i dag er KwaZulu-Natal-provinsen – området mellom Drakensberg-fjellene og Indiahavet. Hit kom også britene og opprettet Natal-kolonien i 1845 med utgangspunkt i det som nå er havnebyen Durban. Lenger nord skulle boere på vandring bort fra britene og på jakt etter landområder opprette de to boerrepublikkene Transvaal og Oranjefristaten.

Britene avskaffet formelt slaveriet i 1834. De ga også fra 1854 stemmerett til fargede og afrikanere i Kapp-kolonien med fast eiendom og en viss inntekt. Men samtidig var også denne «Kapp-liberalismen» kombinert med innføring av passlover, løsgjengerlover og tvungne arbeidskontrakter slik at tilgangen på arbeidskraft og kontrollen av lokalbefolkning kunne ivaretas.

Gruverikdommer og Sør-Afrikaunionen

Boere
Boere ved byen Mafeking i Sør-Afrika. Boerne beleiret byen fra høsten 1899. Da byen ble befridd av britiske tropper 18. mai 1900 oppstod det en spontan feiring kalt Mafeking Night i britiske byer.
Av .
Sør-Afrika, boerkrigen

Ved begynnelsen av boerkrigen, i 1899, ble byen Kimberley beleiret av boerne. Bildet viser britenes inntog i den gjenerobrede byen under ledelse av Lord Roberts i februar 1900.

Av /NTB Scanpix ※.

Oppdagelsen av diamanter og senere verdens største gullforekomster i innlandet, endret dramatisk utviklingen i siste tredel av 1800-tallet. Europeiske finans- og gruveselskaper fikk for alvor øynene opp for den sørligste delen av det afrikanske kontinentet. En av følgene ble framveksten av byer, et økonomisk borgerskap og en klasse av både hvite og afrikanske arbeidere. Dette ble starten på inndelingen av Sør-Afrika i reservater, som hadde til fremste oppgave å forsyne gruvene og europeiske storgårder med billig arbeidskraft.

Befolkningssammensetningen endret seg også med stor innvandring av europeere. Ved opprettelsen av Sør-Afrikaunionen i 1910 utgjorde de rundt 20 prosent (1,3 millioner) av befolkningen. Et stort regionalt arbeidsmarked ble også utviklet. Gruveselskapene hentet opp mot halvparten av all afrikansk arbeidskraft fra nabostatene. De portugisiske kolonimyndighetene fikk en stor del av sine inntekter fra årlig eksport av titusener av mosambikiske migrantarbeidere. Etter sammenbruddet av dette systemet i de første årene etter boerkrigen (se nedenfor) ble over 60 000 kinesere fra det nordlige Kina hentet til Sør-Afrika for å sikre at gruveproduksjonen kunne holdes oppe. Så godt som alle ble sendt tilbake når rekrutteringssystemet for afrikansk arbeidskraft igjen var på plass.

I denne perioden ble også zulu-staten knust, og deres område innlemmet i Natal-kolonien. Fram mot århundreskiftet rekrutterte britene også opp mot 150 000 indere til arbeid på sukkerplantasjene. Etterkommerne av disse og av indiske handelsfolk utgjør den store indiske minoriteten i dagens Sør-Afrika.

De store gullrikdommene befant seg i områder som var politisk kontrollert av boerne gjennom Transvaal-republikken. Det oppstod snart spenninger og motsetninger mellom britiske gruveinteresser og lederne i boer-republikkene. Samtidig skjedde dette mot et europeisk bakteppe av stormaktsrivalisering også om kontrollen over Afrika. For britene var det strategisk viktig å få kontroll over det sørlige Afrika for å sikre tilgangen ikke bare på gull, men også kontroll over sjøveien til India og de viktige asiatiske markedene.

I 1895 forsøkte gruvekapitalen med støtte fra Cecil Rhodes, koloniguvernør i Kapp og gruvemagnat, seg på invasjon og statskupp i Transvaal. Det mislyktes, men i 1899 brøt boerkrigen ut og endte i 1902 med nederlag for boerne. 470 000 soldater kjempet på britisk side, de fleste hentet fra andre deler av det britiske imperiet, mot 90 000 boere. 7000 boere ble drept, mens 28 000 boere – de fleste kvinner og barn – døde i britiske interneringsleirer som huset 120 000 personer. Det var også titusener av afrikanere som deltok i krigen, de flest i ulike sivile støttefunksjoner, men opp mot 20 000 også som soldater – de fleste på britisk side. Det er anslått at også 120 000 afrikanere var plassert i interneringsleirer der mellom 15 000 og 25 000 døde.

Britene kontrollerte prosessen fram mot sammenslåingen av boer-republikkene og de engelske koloniene og opprettelsen av Sør-Afrikaunionen i 1910. Et hovedmål var å samle den hvite befolkningen på tvers av krigens skillelinjer. Nye moderate ledere i Transvaal og Oranjefristaten – alle generaler fra krigens dager – var interessert i kompromisser. Felles for de alle var ønsket om å bevare reservatsystemet og å sikre hvitt maktmonopol. Det ene stridsspørsmålet gjaldt stemmeretten for privilegerte afrikanere og fargede i Kapp-provinsen. Her utgjorde disse 15 prosent av velgerne. Denne ble ikke utvidet til å gjelde resten av Sør-Afrika, og grunnloven slo også fast at bare personer av europeisk avstamming kunne ha sete i parlamentet. Stemmeretten for afrikanere og fargede med en viss inntekt og fast eiendom ble beholdt i Kapp, personer herfra kunne bare velges i provinsforsamlingen. Det ble også bestemt at regjeringen skulle ha sete i Pretoria (i Transvaal), parlamentet i Cape Town, mens Oranjefristaten fikk sitt med plassering av Høyesterett i Bloemfontein.

Sør-Afrika ble opprettet som egen stat 31. mai 1910. Den hadde samme status som Australia og New Zealand med stor grad av selvstendighet på de fleste områder, men med den britiske monarken som formelt statsoverhode. Politisk ble den nye staten styrt av South African Party som befestet det hvite herredømmet og skapte en allianse mellom interesser knyttet til britisk gruvekapital og et boersjikt knyttet til landbruket. Mer pro-britiske krefter samlet seg i det mindre Unionistpartiet. Årene etter opprettelsen av den nye staten konsoliderte hvitt herredømme og sementerte en allianse mellom «gull og mais». Alle andre folkegrupper ble ekskludert i den nye samfunnsmodellen som ofte blir referert til som rasebasert kapitalisme. Den skulle senere bli videreført i mer ekstrem form etter 1948 under navnet apartheid.

Det svarte flertallet – med unntak av et privilegert sjikt i Kapp-provinsen – ble holdt utenfor de politiske institusjonene, og utviklet andre arenaer for politisk aktivisme. I 1912 kom 150 representanter sammen for å stifte en politisk organisasjon for afrikanere på tvers av språklig, etnisk og geografisk tilhørighet. Denne fikk navnet South African Native National Congress, men skiftet elleve år senere navn til African National Congress (ANC) – frigjøringsbevegelsen som vant det første demokratiske valget i 1994 og har regjert siden. De første lederne og medlemmene sprang i stor grad ut av den beskjedne eliten med bakgrunn fra utdanningsinstitusjoner i regi av ulike misjonsselskap. De hadde i tidlige år stort fokus på forfatningsmessige spørsmål og krav om stemmerett og politiske rettigheter for alle. Men de tok også i økende grad opp andre forhold som passlover, segregering og arbeidsforhold. I en særstilling stod spørsmålet om jordrettigheter. En egen lov innført i 1911 gjorde det ulovlig for afrikanere å kjøpe eller eie jord utenom avgrensede reservater. Sammen med en lov fra 1936 førte dette til at afrikanerne ble avgrenset til å eie egen jord på 13 prosent av landarealet i Sør-Afrika. Under den senere apartheidperioden fra 1948 ble disse reservatene kjent som bantustans.

Utover på 1920-tallet skulle andre politiske bevegelser blant afrikanere også vokse fram. Fremst blant disse var ulike fagforeninger med utspring i den framvoksende arbeiderklassen i byene. Det ble oppblomstring av uavhengige kirkesamfunn med brodd mot misjonskirker og den nære forbindelsen mellom kirke og hvit rasepolitikk.

Apartheids vekst og fall

Apartheid

Sør-Afrikas myndigheter, det hvite mindretallet, førte fra 1948 til 1994 en politikk kalt apartheid for å holde de ulike folkegruppene i landet adskilt. Bildet viser et skilt som tidligere stod ved en badestrand nær Cape Town.

Av /NTB Scanpix ※.
Rasesegregert offentlig transport i Johannesburg, 1982.
.
Lisens: CC BY 2.0
Sør-Afrika, Soweto-opprøret 1976

Fra Soweto-opprøret, utenfor Johannesburg, sommeren 1976. Pansrede politibiler kjørte inn for å spre de demonstrerende skolebarna og studentene, blant annet med skarp ammunisjon. Flere hundre ungdommer ble drept.

Av /NTB Scanpix ※.

Andre verdenskrig og tida etter 1945 var en periode med store samfunnsmessige brytninger. Økonomisk sammenbrudd og sosial oppløsning i overbefolkede afrikanske reservater sammen med industrialisering og stor etterspørsel etter arbeidskraft i byene la grunnlaget for sterk innvandring fra landsbygda og en voksende afrikansk industriarbeiderklasse med tilhold i slumlignende boligområder og brakkebyer. Hvite landeiere og bønder frykta for tap av afrikanske landarbeidere. Streiker og masseaksjoner blant afrikanske arbeidere varslet også om framvekst av en kraftigere og mer militant opposisjon.

Samtidig vokste også den hvite arbeiderklassen, særlig blant afrikaans-språklige som også søkte seg bort fra landsbygda eller var arbeidsløse etter demobiliseringa etter krigens slutt. Disse ivret for beskyttelse av arbeidsplasser mot konkurranse fra billigere afrikansk arbeidskraft.

Regjeringens respons på dette var å tillate noen endringer i raseskillepolitikken for å sikre tilgang på kvalifisert og stabil afrikansk arbeidskraft. Det viktigste her var å tillate noe afrikansk familiebosetting i byene. Men samtidig skulle segregeringa opprettholdes og afrikanerne ikke tildeles politiske rettigheter. Andre strømninger i hvit politikk med utspring i en høyreradikal boernasjonalisme skulle derimot ta til orde for et mer rigid raseskille, og ønsket å stanse tilløp til oppmykning. Under slagordet apartheid og mobilisering på frykten for den «svarte fare» skulle Nasjonalistpartiet vinne valget i 1948. Daniel François Malan ble ny statsminister (1948–1954) i det som skulle bli over 45 år med sammenhengende nasjonaliststyre fram til det først frie valget i 1994 sendte partiet på dør og ANC inntok regjeringskontorene.

Grunntrekkene i den gamle raseskillepolitikken ble videreført med apartheid, men politikken ble gitt forankring og legitimitet gjennom ideologiske og teologiske doktriner om forskjellsbehandling og Guds utvalgte folk. Etter hvert snakket de nye myndighetene om separat utvikling der ulike folkegrupper skulle leve mest mulig hver for seg. Reservatene for afrikanerne ble slik omtolket til å bli det naturlige hjemsted for de forskjellige afrikanske folkegruppene, og fikk navnet bantustans. Senere ble dette utviklet til en politikk for å skille bantustans ut som «selvstendige» stater. Innen systemet brøt sammen var fire (Transkei, Ciskei, Venda og Bophuthatswana) av de ti reservatene skilt ut fra Sør-Afrika.

Nye raselover ble innført på løpende bånd etter 1948 for å sikre minst mulig kontakt mellom rasegruppene. Det ble forbud mot «umoral» – ekteskap eller seksuelt samkvem på tvers av hudfarge. Et rigid system for folkeregistrering som plasserte alle innbyggere i ulike raser ble innført. Nye lover regulerte og sikret separat tilgang til tjenester og goder der alt fra sitteplasser på offentlige benker og kinoer til badestrender og plass på bussen ble reservert etter rasetilhørighet. Nye lover for bosetting skulle hindre at ulike rasegrupper kunne bo i samme område. Utvidelse av passlovene ble innført som gjorde det ulovlig for afrikanere å oppholde seg i hvite områder med mindre dette var nødvendig for lovlig arbeid. Over ti millioner afrikanere – samt mange indere og fargede – ble arrestert, dømt og forvist for brudd på pass- og bosettingslover fram til apartheids endelige fall.

Apartheid-motstanden

Mandela, de Klerk og Ramaphosa
Som ANCs sjefsforhandler var Cyril Ramaphosa (til høyre) helt sentral i Sør-Afrikas overgang fra hvitt apartheid-styre til demokrati. Her sammen med daværende ANC-leder og president Nelson Mandela (til venstre) og tidligere president Frederik Willem de Klerk.
Nelson Mandela 1960
Nelson Mandela var blant de viktige ungdomslederne på 1940-tallet som tok ANC i en ny retning. I 1962 ble han arrestert, og i 1964 dømt til livsvarig fengsel. Han satt 27 år som fange av apartheid-regimet, fra 1964 til 1982 på Robben Island. I 1990 ble han løslatt, og året etter ble han ANCs leder.
Av /wenn.com.
Mandela

Under hele det 27 år lange fengselsoppholdet til Nelson Mandela på Robben Island, var det en kontinuerlig internasjonal aksjon for å få ham frigitt. Her ser vi en «Free Mandela»-graffiti på veggen til King’s College Chapel i Cambridge i 1965.

Av /NTB Scanpix ※.

Nasjonalistpartiets valgseier i 1948 var samtidig også starten på en mer radikalisert massebevegelse mot rasisme og undertrykking. 1950-årene ga ny oppslutning om African National Congress (ANC), som ble ledet av en ny generasjon ledere med Nelson Mandela, Oliver Tambo og Walter Sisulu i spissen. ANC gjennomførte en lang rekke landsomfattende aksjoner med sivil ulydighet som kampform. Dette førte til tettere samarbeid mellom ANC og organisasjoner som representerte indere og fargede.

I 1955 kom alle disse organisasjonene sammen til en stor folkekongress utenfor Johannesburg. Her deltok også fagbevegelsen og en organisasjon som representerte radikale hvite med utspring i det forbudte kommunistpartiet. Kongressen ble avsluttet med en omfattende frihetserklæring (The Freedom Charter) som kom til å legge grunnlaget for en stor del av motstanden mot apartheid fram til 1990. Erklæringen slo fast at Sør-Afrika tilhørte alle som bor der, og at landet aldri vil bli fritt uten like rettigheter og muligheter for alle innbyggere. Alle lover som bygget på apartheid skulle avskaffes. Frihetserklæringen krevde også at jorda skulle fordeles rettferdig, og at folket i fellesskap skulle eie banker, gruver og storindustri.

Apartheidregimet svarte med å tiltale lederne for høyforræderi. De ble frikjent etter en rettssak som varte i fem år. Etter nye protestaksjoner i 1960 ble ANC sammen med fagbevegelsen (South African Congress of Trade Unions), PAC (en utbryterorganisasjon fra ANC) og flere andre organisasjoner forbudt, og over 10 000 ble internert. Innføring av nye terrorlover definerte alt som kunne vanskeliggjøre statens arbeid som terrorisme. Medlemskap i forbudte organisasjoner kunne straffes med inntil ti års fengsel.

ANC og PAC bygget etter dette opp hemmelige undergrunnsorganisasjoner, inkludert egne avdelinger for væpnede aksjoner. I ANC ble denne avdelingen, Umkhonto we Sizwe eller Nasjonens spyd, ledet av Nelson Mandela. Men det gikk ikke mer enn et par år før ledelsen i ANCs undergrunnsnettverk med Nelson Mandela i spissen ble arrestert. Bare Oliver Tambo klarte å komme seg ut av landet for å bygge opp ANCs eksilorganisasjon. De hovedtiltalte ble alle dømt til livsvarig fengsel. To var hvite og fikk sone på fastlandet, mens alle de andre ble sendt til fangeøya Robben Island utenfor Cape Town. Dette førte til at 1960-årene langt på vei ble til et «stillhetens tiår» i motstandskampens historie. Samtidig var 1960-årene også apartheids «gullalder», med stor økonomisk vekst, blomstrende utenrikshandel og tilgang på utenlandsk kapital – og der skjerpet undertrykking holdt opposisjon og politisk uro nede.

Utover på 1970-tallet skulle dette endre seg. De underliggende svakhetene ved apartheidøkonomien kom til overflaten. Nabolandene frigjorde seg fra kolonialisme og hvitt mindretallsstyre, og motstanden mot apartheid vokste i bredde og styrke. Det startet med streiker blant industriarbeidere i 1972–1973 – forløperen til framveksten av en sterk fagbevegelse på 1980-tallet. Deretter skulle en ny generasjon av svart ungdom gripe til gatene i protestaksjoner. Skoleelevenes Soweto-opprør i 1976 utviklet seg raskt til et landsomfattende ungdomsopprør mot apartheid.

Mange av disse ungdommene dro i eksil og sluttet seg til ANC. ANC hadde etter hvert bygget opp en slagkraftig organisasjon i eksil. Opprøret på 1970-tallet ga ny kraft til organisasjonen og førte til at den etter hvert ble en dominerende og samlende bevegelse for den nye motstandsbølgen. Med aktivt diplomati og tett kontakt med anti-apartheid-organisasjoner over hele verden, ble grunnlaget lagt for en stadig sterkere internasjonal boikott av apartheidregimet.

Inne i Sør-Afrika samlet en framvoksende svart fagbevegelse seg i en ny landssammenslutning (Congress of South African Trade Unions). Denne utgjorde også kjernetroppene i en ny felles motstandsfront – United Democratic Front, UDF, opprettet i 1983. Dette var en paraplyorganisasjon som samlet det meste av den åpne motstanden mot apartheid – fagbevegelsen, kirkene og grasrotbevegelser. Desmond Tutu, erkebiskop i den anglikanske kirken, var blant UDFs meste kjente talspersoner. Sammen med ANCs undergrunnsaksjoner og internasjonalt press ble apartheidregimet drevet på defensiven utover på 1980-tallet.

Apartheidregimet svarte med en rekke reformer og en viss liberalisering i et forsøk på å gjenvinne kontrollen. Stemmerett ble innført for fargede og de indiske minoritetene; de kunne nå få velge sine egne representanter i egne kammer i parlamentet. En gruppe privilegerte afrikanere skulle også få muligheten til mer permanent opphold i egne «townships» utenfor de hvite byene i Sør-Afrika. Den svarte fagbevegelsen fikk også visse rettigheter.

Disse reformene var ikke nok til å stanse motstanden. Regimet grep derfor til nye maktmidler og innførte unntakstilstand fra 1985. Politiet fikk stadig videre fullmakter, men etter hvert ble også regulære hærstyrker satt inn for å få kontroll. Under president Pieter Willem Botha (1978–1989) ble statsapparatet stadig mer militarisert. Samtidig var det krefter innen Nasjonalistpartiet som i det stille tok til orde for å søke en forhandlingsløsning med moderate krefter innen ANC i et håp om å hindre krig og sammenbrudd. Med valget i 1989 av Frederik Willem de Klerk som ny president ble nye initiativ tatt. I februar 1990 kunngjorde han i en tale til parlamentet at Nelson Mandela og de andre fengslede lederne skulle løslates, og at forbudet av ANC, PAC og kommunistpartiet skulle oppheves.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg