Sør-Afrikas historie

Sør-Afrika ble kolonialisert av nederlendere (boere) og briter fra 1600-tallet. På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet kriget de to gruppene om herredømmet i Sør-Afrika. I 1902 måtte boerne anerkjenne britenes overhøyhet. Bildet viser en gruppe boere omkring 1900.

Sør-Afrikas myndigheter, det hvite mindretallet, førte fra 1948 til 1994 en politikk kalt apartheid for å holde de ulike folkegruppene i landet adskilt. Bildet viser et skilt som tidligere stod ved en badestrand nær Cape Town.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Det moderne mennesket har eksistert i Sør-Afrika i tusenvis av år, og de første funnene er datert til over 200 000 år siden. Verdens eldste menneskeskapte tegning fra over 70 000 år siden er funnet i Sør-Afrika. To av de eldste befolkningsgruppene som lever i dagens Sør-Afrika er etterkommere av khoi-khoi og san. Bantufolk innvandret nordfra, deriblant gruppene zulu og xhosa. Portugiseren Bartholomeu Diaz regnes som den første hvite oppdageren av Sør-Afrika i 1488. Den europeiske påvirkningen satte fart da det nederlandske Ostindia-kompaniet etablerte en handelsstasjon i dagens Cape Town i 1652.

Sør-Afrikas nyere historie er dermed preget av kolonialisme og apartheid, og det ble etter hvert en kamp mellom engelsk og nederlandsk innflytelse. De nederlandske etterkommerne utviklet en nasjonal identitet som afrikaanere/boere. Den europeiske ekspansjonen, både av engelskmenn og boere, møtte hard motstand fra lokalbefolkningen. Det var langvarige kriger blant annet med det godt organiserte zulu-kongedømmet.

Etter de to såkalte Boerkrigene mellom engelskmennene og boerne, ble den sørafrikanske unionen dannet i 1910. I 1948 vant afrikaaner-partiet National Party (NP) valget på et program for forsterket raseskille under navnet apartheid. Apartheid møtte sterk motstand både nasjonalt og internasjonalt. Frigjøringsbevegelsen ANC, som kjempet mot regimet, ble forbudt i 1960, men fortsatte å organisere motstanden i eksil. På slutten av 1980-tallet var regimet økonomisk og politisk svekket, opphevet forbudet mot ANC, løslot fengslede ANC-ledere og innledet forhandlinger om en fredelig overgang. 27. april 1994 avholdt landet sine første frie demokratiske valg, og Nelson Mandela ble landets første demokratisk valgte president.

Steinalder

Detalj av et hulemaleri i delstaten Free State som viser gulbrune gnuer, malt av Sør-Afrikas urbefolkning. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Funn ved Sterkfontein i Transvaal indikerer at det var forløpere til det moderne menneske i dagens Sør-Afrika for cirka 3,3 millioner år siden. Det første funn av «nærmennesker» ble gjort i Sør-Afrika i 1924; kalt Australopithecus africanus. Senere er rester etter en større art, A. robustus, funnet. Det er gjort flere funn av enkle redskaper fra tidligste steinalder, de fleste av disse tilskrives tidlige former for Homo erectus.

Spor etter Homo sapiens er gjort fra 500 000 år tilbake. Skjelettfunn, blant annet utenfor Port Elizabeth, 115 000 år gamle, er av mennesket i moderne form. Det er videre gjort et stort antall arkeologiske funn fra sen steinalder, 40 000 fvt., som blant annet vitner om jakt på større dyr så vel som sanking av planter og sjømat. Fra 25 000 år tilbake finnes også en rekke klippemalerier, ikke minst i Drakenbergfjellene.

Eldre historie

Konge-kraalen var Zulurikets hovedstad da det var på høyden av sin makt. Dette stikket fra 1800-tallet viser kong Dinganes kraal. Han ble kong Shakas etterfølger. De tre mindre kraalene i bakgrunnen skal ha tilhørt hans ministere.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Fra jakt og fangst utviklet nye levevis seg for vel 2000 år siden, med husdyrhold og jordbruk. I de tørre områdene i vest var husdyrhold knyttet til en nomadisk livsførsel; i øst gav klima og jordsmonn bedre forutsetninger for fast bosetting.

De bofaste jordbrukerne hadde kjennskap til utvinning og bruk av jern, og i jernalderen innvandret folkegrupper som er forfedrene til bantufolk, som utgjør flertallet i dagens Sør-Afrika.

Spesialisering og handel bidro til utvikling av landsbyer, en livsform som rundt 1100 spredte seg fra lavlandet og kysten til innlandet. På denne tiden ble handel med folk lenger nord, på Øst-Afrika-kysten etablert. Slik handel, inkludert varer fra Kina, India og Egypt, er kjent blant annet fra Sør-Afrikas første dokumenterte by: Mapungubwe i Limpopo, med rundt 5000 innbyggere, og senter for det største kongedømmet i området. Byen hadde sin storhetstid rundt 1220–1300, før den ble forlatt. Mapungubwe hadde en avansert kultur og samfunnsstruktur, og anses som en forløper for shona-kulturen i Zimbabwe.

Mapungubwe ble oppdaget i 1932, men lenge holdt skjult for offentligheten. I likhet med Great Zimbabwe passet det ikke datidens rasistiske ideologi i Sør-Afrika og Rhodesia at det fantes belegg for avanserte afrikanske kulturer. Derfor var Sør-Afrikas eldste historie lenge et politisk stridsspørsmål. Landets hvite mindretall forsvarte koloniseringen og jordovertakelsen, og hva det oppfattet som sin rett til å beholde en dominerende politisk og økonomisk posisjon, ved å hevde at området ikke var fast bebodd da den europeiske bosetningen tok til fra 1652. Senere baserte mye av den rasebaserte ideologien seg på at afrikanere skulle være mindre intellektuelt og kulturelt kapable enn europeere.

Folkegrupper

De eldste innbyggerne i dagens Sør-Afrika tilhører de beslektede khoi-khoi- og sanfolkene. Kvegfolket khoi-khoi (eller khoi) vandret ut mot kysten, mens jakt- og samlerfolket san, som tilpasset sin livsstil til tørre områder, holdt til over store deler av innlandet. De to folkegruppene hadde atskillig med hverandre å gjøre, og utviklet en gruppe benevnt khoisan, med språklige fellestrekk.

Flere bantufolk innvandret nordfra, i flere omganger. Nguni-folket (zulu, xhosa, swazi og ndebele) slo seg helst ned ved kysten; mens sotho-tswana-folket (tswana, pedi og basutho) etablerte seg i innlandet, og venda, lemba og shangaan-tsonga vandret til den nordøstlige del av dagens Sør-Afrika. Bantu-innvandringen fordrev mye av den opprinnelige befolkningen, slik den europeiske kolonialiseringen skulle fordrive flere afrikanere.

Kolonialisering

Portugisere og nederlendere

Den portugisiske sjøfareren Bartholomeu Diaz var den første europeeren som oppdaget Sør-Afrika, i 1488. Portugiserne bunkret langs kysten og drev byttehandel med khoi-khoi-folket.

Den europeiske bosetningen begynte imidlertid først da det nederlandske Ostindia-kompaniet i 1652 etablerte en forsynings- og handelsstasjon ved dagens Cape Town, under ledelse av Jan van Riebeeck. Stasjonen ble opprettet for å forsyne handelsskip til og fra Det fjerne østen med ferskvarer og vann, og et visst jordbruk ble etablert for å møte dette behovet. De fleste av kolonistene var nederlendere, og deres ord for bonde, boer, er frem til våre dager brukt om deres etterkommere, boerne; i dag vanligst kalt afrikaaner. Nederlandsk (senere afrikaans) ble deres språk, og den nederlandske reformerte kirke ble etablert. De fleste av kolonistene var kalvinister, og hugenottflyktninger fra Frankrike kom i 1688.

Briter

Britene erobret Kappkolonien i 1795, gav området tilbake til Nederland (Batavia-republikken) i 1803, men tok det tilbake igjen i 1806. Innvandringen fra Europa tiltok under britisk herredømme, og Sør-Afrika utviklet seg til å bli en økonomisk viktig koloni. Britisk språk og administrasjon fikk innpass, og slaveriet ble opphevet i 1838. Fra slutten av 1600-tallet startet en europeisk ekspansjon innover i landet, etter hvert som behovet for mer jord meldte seg.

Koloniseringen støtte på motstand fra landets opprinnelige innbyggere, og mot slutten av 1700-tallet kom det til omfattende trefninger mellom europeiske erobrere og afrikanske folk, men motstanden kunne ikke hindre europeerne i å underlegge seg stadig større områder. Det ble drevet regelrett jakt på san, og mange ble tvunget inn i slaveri. Khoi-khoi ble hardt rammet av sykdommer innført av europeerne. På 1800-tallet fant det sted flere kriger mellom den britiske kolonimakten og afrikanske kongedømmer.

Innvandring utenfra tiltok som del av koloniseringen og bidro til å fortrenge den afrikanske befolkningen. Da Natal ble gjort til britisk koloni i 1842, ble indiske kontraktarbeidere importert for å arbeide på sukkerplantasjene; senere ble flere arbeidere hentet fra Asia, blant annet for jernbanebygging. Også den europeiske innvandringen tiltok. I 1798 var det om lag 20 000 europeere bosatt i Sør-Afrika, i 1820 om lag 43 000 og i 1911 om lag 1,3 millioner.

Afrikanske kongedømmer

En rekke afrikanske kongedømmer eksisterte i Sør-Afrika i denne perioden. Tidlig på 1800-tallet vokste en sterk, sentralisert zulustat frem gjennom en sammenslutning av flere mindre kongedømmer. Zulustaten bygde under kong Shakas ledelse også opp en sterk militær organisasjon. Fremveksten av zulustaten førte til store omveltninger i hele det sørlige Afrika, og til at flere folkeslag trakk nordover og østover, hvilket førte til grunnleggingen av nye kongedømmer, blant annet i dagens Lesotho, Swaziland og Zimbabwe.

Zuluhæren klarte bedre enn noen tidligere å yte britene militær motstand, og gikk seirende ut av slaget ved Isandlwana i 1879, som ennå regnes som en milepæl i den svarte motstandskampen. Senere ble imidlertid zuluhæren slått av britisk militær overmakt.

En annen folkevandring av avgjørende betydning fant sted fra 1834, da hvit bosetning tok til nord for Oranje-elven. Denne migrasjonen er kjent som «det store trekket» (vandringen), og brakte hvit kolonialisme til alle deler av dagens Sør-Afrika. Også denne ekspansjonen ble møtt med afrikansk motstand, særlig fra ndebele under ledelse av kong Mzilikazi og zulu ledet av kong Dingane, men motstanden ble slått ned i 1839.

Boerkrigene

Ved begynnelsen av boerkrigen, i 1899, ble byen Kimberley beleiret av boerne. Bildet viser britenes inntog i den gjenerobrede byen under ledelse av Lord Roberts i februar 1900. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Boerne ønsket å styre seg selv og dannet i 1840 sin første republikk i Natal (Natalia-republikken), som imidlertid ble underlagt britene i 1842 og formelt annektert i 1845. Flere kortlivede boer-republikker så dagens lys, til de to største – Oranjefristaten og Transvaal – ble etablert i 1854–1860. Med det var Sør-Afrika delt inn i fire deler, de to boerstatene og de britiske koloniene Cape (Kapp) og Natal. Diamantfunn i Griqualand i årene 1867–1871 førte til at britene annekterte dette området og arbeidet for at alle deler av Sør-Afrika skulle inngå i en føderasjon, styrt fra Cape.

I 1877 ble Transvaal annektert, og denne anneksjonspolitikken førte til et boeropprør, som afrikaansk historietradisjon kaller «den første frigjøringskrigen», i 1881. Britene led flere militære nederlag og måtte innrømme Transvaal selvstyre. Kampen om Transvaal utviklet nasjonalismen blant boerne slik den har fremstått senere. Britisk imperialisme fremprovoserte den store boerkrigen (også kalt «den andre frigjøringskrigen») i 1899–1902, som endte med boerrepublikkenes nederlag.

Sør-Afrikaunionen

I 1910 vedtok det britiske parlament en lov som slo Kapp-provinsen, Natal, Oranjefristaten og Transvaal sammen til ett land: Sør-Afrikaunionen. I forhandlingene om unionsdannelsen fikk boerne gjennomslag for kravet om at «ikke-hvite» ikke skulle ha noen politiske rettigheter, men gikk med på at de som allerede hadde stemmerett i Kapp-provinsen, skulle få beholde den. Boer-general Louis Botha ble unionens første statsminister.

Sør-Afrika deltok på britisk side i den første verdenskrig og erobret Sørvest-Afrika (Namibia) fra Tyskland. Etter krigen styrte Sør-Afrika Namibia som mandatområde under Folkeforbundet.

Den økonomiske krisen i 1930-årene førte til at det ble inngått en bred allianse innenfor den hvite befolkningen, og en samlingsregjering ble dannet. I siste halvdel av 1930-årene vokste det frem flere fascistiske/nazistiske grupper i Sør-Afrika, hvorav den viktigste var den halvmilitære Ossewabrandwag. Spørsmålet om hvorvidt Sør-Afrika skulle slutte seg til alliert side i andre verdenskrig førte til en dyp splittelse i den hvite folkegruppen. Flertallet i parlamentet stemte for, og samlingsregjeringen sprakk.

Apartheid-epoken

Rasesegregert offentlig transport i Johannesburg, 1982.
.
Lisens: CC BY 2.0

Valget i 1948 ble et vendepunkt i nyere sørafrikansk historie og preget politikken i nesten femti år. Nasjonalistpartiet vant valget og kunne sette sin apartheid-politikk systematisk ut i livet, først av statsminister Daniel F. Malan (1948–1954), som ble etterfulgt av Johannes G. Strijdom.

I 1958 tok Hendrik Verwoerd over som statsminister; mannen som er sett på som apartheid-systemets fremste arkitekt. Sentrale deler av raseskillepolitikken var allerede innført, blant annet jordloven fra 1913 som sterkt begrenset svartes anledning til å eie land, en lov fra 1923 som likeledes fratok svarte en generell mulighet til å bo og oppholde seg i byområder, samt fraværet av allmenn stemmerett. Etter 1948 ble disse grunnpilarene i raseskillepolitikken supplert med en rekke nye lover, og apartheid ble i langt større utstrekning systematisert som et politisk så vel som idémessig grunnlag for statens organisering.

Samfunnsorganisering

Sør-Afrikas befolkning ble som følge av apartheid-systemet delt inn i fire grupper, i hierarkisk rekkefølge: hvite, fargede (av blandingsrase med hvite), asiater og svarte. Det ble etter hvert formulert en politikk kalt «separat utvikling», som delte det svarte flertallet opp i undergrupper etter etniske skillelinjer; en tilsvarende inndeling av den hvite befolkningen i respektive etniske grupper ble ikke gjort. I praksis innebar apartheid-systemet at de forskjellige folkegrupper ble forsøkt holdt atskilt, og at de hadde ulik status og ulike rettigheter i samfunnet.

For å kunne gjennomføre raseskillet i praksis, ble det bygd opp parallelle styringssystemer og fysiske tilbud til de ulike gruppene, blant annet innen skolevesenet. Også offentlige tjenester som biblioteker, transportmidler og sportsanlegg, så vel som private butikker, restauranter og annet, ble reservert for enten «hvite» eller «ikke-hvite».

Kostnadene forbundet ved denne måten å organisere samfunnet på var en av hovedårsakene til at apartheid ble reformert i 1970- og 1980-årene, før det ble formelt avskaffet i 1994. Økonomiske årsaker lå også bak innføringen av apartheid, som først og fremst var et institusjonelt system som skulle sikre det hvite mindretallets politiske og økonomiske privilegier og maktposisjon. Dette ble søkt oppnådd ved å splitte folkeflertallet og holde det nede – avskåret fra politisk innflytelse og makt – ved hjelp av en rigid lovgivning og et makt- og voldsapparat til å påse at den ble overholdt.

Sørafrikansk økonomi var ennå i første halvdel av 1900-tallet sterkt innrettet mot gruvesektoren, og blant annet ved hjelp av lover som begrenset svartes adgang til dyrkbar jord, sikret gruvene seg billig arbeidskraft. Samtidig var det lover som regulerte hvilke jobber svarte kunne ha i gruvene for ikke å true posisjonen til hvite arbeidere som kunne ta fagbrev og få andre oppgaver, og vesentlig høyere lønn. Også resten av den moderne økonomien var sikret en reserve av billig, kontrollerbar arbeidskraft som følge av apartheid. Ved at svarte var nektet politisk medbestemmelse kunne de ikke på lovlig vis utfordre dette systemet.

Bantustan-politikken

Nasjonalistpartiet lyktes lenge med apartheid-systemet, men det falt omsider sammen av flere grunner: det ble fordømt som i strid med internasjonale menneskerettighetsavtaler så vel som allment aksepterte moralske og etiske normer. Dette førte til omfattende internasjonal motstand mot apartheid-regimet, etter hvert også i form av økonomiske sanksjoner. Det vokste også frem en stadig mer aktiv motstand mot apartheid i Sør-Afrika, både i form av sivile ikkevolds-aksjoner og en væpnet motstandskamp. Dertil ble apartheid i sin praktiske gjennomføring til dels svært kostbart, og en uforholdsmessig stor belastning på statsfinansene.

Det siste gjaldt ikke minst en av hovedpilarene i apartheid; den «separate utvikling» for ulike svarte folkegrupper, introdusert gjennom lovvedtak i 1959. Ifølge denne politikken skulle de største folkegruppene få «selvstendighet» og «politiske rettigheter» i egne, etnisk definerte og formelt uavhengige republikker. Dette var en politisk rasjonalisering for fortsatt å kunne nekte folkeflertallet demokratiske rettigheter i dets virkelige hjemland, Sør-Afrika. Ti såkalte «hjemland» (bantustan) ble opprettet innenfor de 13 prosent av Sør-Afrikas landareal som ifølge jordloven av 1913 var avsatt til svarte.

Alle svarte ble etter en ny borgerskapslov fra 1970 henvist tilhørighet til ett av disse områdene, og ved å gi folk politiske rettigheter der, ville regjeringen frata dem alle statsborgerlige rettigheter i Sør-Afrika. Som en følge av denne politikken ble to til tre millioner mennesker tvangsflyttet til sine respektive bantustan for å skape en etnisk homogen bosetting. Bare fire av de ti ble formelt selvstendige fra Sør-Afrika: Bophuthatswana (1977), Ciskei (1981), Transkei (1976) og Venda (1979).

Bantustanene hadde indre selvstyre på en del områder, og de formelt selvstendige hadde egen statssjef og regjering, men ingen av dem ble internasjonalt anerkjent som stater. Bantustan-politikken ble oppgitt i begynnelsen av 1980-årene, både på grunn av de store kostnadene og på grunn av internasjonale protester. Bantustanene ble oppløst og formelt inkorporert i republikken Sør-Afrika igjen etter maktskiftet i 1994.

Motstandskampen

Nelson Mandela var blant de viktige ungdomslederne på 1940-tallet som tok ANC i en ny retning. I 1962 ble han arrestert, og i 1964 dømt til livsvarig fengsel. Han satt 27 år som fange av apartheid-regimet, fra 1964 til 1982 på Robben Island. I 1990 ble han løslatt, og året etter ble han ANCs leder.
Av /wenn.com.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Under hele Nelson Mandelas 27 år lange fengselsopphold var det en kontinuerlig internasjonal aksjon for å få ham frigitt. Her ser vi en “Free Mandela”-graffiti på veggen til King’s College Chapel i Cambridge i 1965.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Den aktive motstand mot hvitt herredømme i Sør-Afrika tok til ikke lenge etter at kolonistene begynte å slå seg ned i landet, og ble særlig organisert av zulufolket mot slutten av 1800-tallet. Etter etableringen av Sør-Afrikaunionen i 1910 vokste det raskt frem en nasjonalistbevegelse som på politisk, ikkevoldelig grunnlag søkte å vinne frem med kravet om borgerrettigheter for alle folkeslag. Den toneangivende organisasjonen i den senere kampen mot apartheid, African National Congress of South Africa (ANC) ble dannet i 1912 (til 1923 med navnet South African Native National Congress).

ANC

ANC gikk først til aksjon for å beholde stemmeretten til svarte og fargede i Kapp-provinsen, deretter for allmenn stemmerett i hele Sør-Afrika. Mahatma Gandhi, som i mange år virket som advokat i Sør-Afrika, var en av dem som influerte ikke-voldsstrategien. Først da ANC i 1960 ble forbudt og drevet under jorden, valgte organisasjonen å starte en væpnet motstandskamp. I 1950-årene fikk ANC en ny generasjon ledere, blant andre Nelson Mandela, Walter Sisulu og Oliver Tambo. Organisasjonen ble revitalisert og satte i gang en serie sivile ulydighetsaksjoner som fikk stor oppslutning. President for ANC i perioden 1952–1960 var Albert Luthuli, som i 1960 var den første afrikaner som mottok Nobels fredspris.

I 1955 samlet ANC representanter fra hele landet til en folkekongress i Kliptown, hvor et charter, Frihetsbrevet (Freedom Charter) ble vedtatt. Denne erklæringen, som tar til orde for et ikke-rasistisk Sør-Afrika tilhørende alle som bor i landet, ble det politiske grunnlaget for ANC helt til partiet tok over regjeringsmakten i 1994. I mellomtiden ble ANC og andre organisasjoner som bekjempet apartheid motarbeidet og forbudt, ledelsen forfulgt, arrestert, og mange dømt til lange fengselsstraffer. Den største rettssaken fant sted i 1956–1961, da de fremste apartheid-motstanderne stod tiltalt for høyforræderi. Alle ble imidlertid frikjent, men mange ble arrestert igjen. Da hadde ANC i mellomtiden følt seg tvunget til å oppgi den ikke-voldelige linjen, og i 1961 ble dens militære gren, Umkhonto we Sizwe («Nasjonens spyd»), dannet. Med det startet en beskjeden væpnet motstandskamp, med enkelte sabotasjeaksjoner.

Etter at ANC ble forbudt i 1960, gikk en del av ledelsen under jorden, andre dro i eksil. I 1962–1963 ble flere av den sentrale ledelsen tatt og senere idømt lange straffer for å ha planlagt en voldelig maktovertakelse (Rivonia-rettssaken). Blant dem som i 1964 ble dømt til livsvarig fengsel, var den senere presidenten Nelson Mandela.

Black consciousness

Fra Soweto-opprøret, utenfor Johannesburg, sommeren 1976. Pansrede politibiler kjørte inn for å spre de demonstrerende skolebarna og studentene, blant annet med skarp ammunisjon. Flere hundre ungdommer ble drept.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Motstandskampen var også blitt skjerpet etter at politiet i 1960 skjøt på demonstranter i byen Sharpeville, der 67 mennesker ble drept. Demonstrasjonen var arrangert av Pan-Africanist Congress (PAC), en utbrytergruppe fra ANC, dannet i 1959 og ledet av Robert Sobukwe. Mens ANC hele tiden har holdt på en strengt fleretnisk politikk, valgte PAC en mer militant retning basert på at landet skulle returneres til den afrikanske (svarte) befolkningen. Mot slutten av 1960-årene vokste det frem en politisk retning som la vekt på å styrke de svartes selvfølelse, Black Consciousness Movement (BCM).

I 1968 ble den radikale studentforeningen South African Students' Organisation (SASO) startet under ledelse av Stephen Biko, som i 1977 ble myrdet under politiforhør. Også mange andre motstandsfolk ble drept, i Sør-Afrika så vel som i eksil, og tortur ble brukt i betydelig omfang.

Den svarte bevissthetsbevegelsen fikk betydelig innflytelse i 1970-årene, da kampen mot apartheid ble skjerpet. En demonstrasjon i Soweto i juni 1976 var et psykologisk vendepunkt i kampen mot apartheid, nasjonalt så vel som internasjonalt. Svarte skoleungdommer demonstrerte mot at de ble påtvunget undertrykkernes språk, afrikaans, som undervisningsspråk, og ble møtt med politi som åpnet ild. Minst 600 ungdommer ble drept, og massakren førte blant annet til en tilstrømning til motstandsorganisasjonene; et stort antall unge rømte Sør-Afrika for å slutte seg til geriljaen til ANC og PAC (Poqo) i eksil.

UDF og COSATU

Motstandskampen fikk to arenaer og to fronter: I eksil ble den diplomatiske og politiske kampen mot regimet trappet opp, samtidig som geriljasoldater ble trent i flere land. Internt i Sør-Afrika ble det i 1980-årene dannet nye grupperinger som intensiverte den nye politiske kampen, basert på organisering og masseaksjoner. Sentralt i denne politiske hjemmefronten stod særlig United Democratic Front (UDF), en sammenslutning av flere hundre organisasjoner, dannet i 1983, og den nye sørafrikanske fagforeningsorganisasjonen – Congress of South African Trade Unions (COSATU), dannet i 1985.

UDF samlet de fleste organisasjoner som var aktivt engasjert mot apartheid, og stod ANC nært. Også COSATU stod ANC nært, og ble raskt den største politiske medlemsorganisasjon i Sør-Afrika. I tillegg til fagbevegelsen markerte også kirken seg, ikke minst representert ved South African Council of Churches (SACC), og kirkerådets tidligere generalsekretær, biskop Desmond Tutu, mottok Nobels fredspris i 1984.

COSATU og UDF stod bak masseaksjoner som blant annet omfattet husleieboikott og streiker. Oppslutningen om den sivile motstanden førte til at det ble innført unntakstilstand i enkelte områder i 1985, utvidet året etter. Flere tusen, deriblant mange barn, ble tatt i forvaring uten rettergang. På 25-årsdagen for Sharpeville-massakren i 1985 drepte politiet 22 deltakere i en demonstrasjon. I 1987 ble hovedkvarteret til COSATU sprengt; i 1988 hovedkvarteret til SACC, og regjeringen ble antatt å stå bak. I 1988 ble flere utenomparlamentariske organisasjoner i praksis forbudt, deriblant UDF. Til å erstatte UDF ble i 1989 en ny struktur utviklet i form av en løs sammenslutning av demokratiske grupper og organisasjoner, Mass Democratic Movement (MDM) – hvor UDF og COSATU stod sentralt.

Attentater mot ANC-medlemmer

Apartheid-regimet stod også bak attentater mot ANC-medlemmer i flere av nabolandene, blant annet ble flyktninger og motstandsfolk drept under kommandoangrep i Botswana, Lesotho, Mosambik, Zambia og Zimbabwe. Påskuddet var at det var ANC-baser som ble angrepet, hvilket ikke var tilfelle. ANC hadde opplæringsbaser i Angola, Etiopia og Tanzania, men ikke i Sør-Afrikas naboland.

ANC-geriljaen stod bak en del sabotasjeaksjoner i 1980-årene, også mot sentrale militære mål, men den væpnede motstandskampen fikk aldri noe stort og avgjørende omfang. Av vel så stor betydning i den gradvise oppgivelsen av apartheid, var de militære nederlagene som den sørafrikanske hæren led i Angola i slutten av 1980-årene. Betydelig effekt hadde også den internasjonale boikotten av Sør-Afrika.

Demokratisering

Som ANCs sjefsforhandler var Cyril Ramaphosa (til høyre) helt sentral i Sør-Afrikas overgang fra hvitt apartheid-styre til demokrati. Her sammen med daværende ANC-leder og president Nelson Mandela (til venstre) og tidligere president Frederik Willem de Klerk.
Av /AP.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Raseskillepolitikken hadde særlig bred støtte blant én del av Sør-Afrikas hvite mindretall, afrikaanerne. Heller ikke i den andre hovedgruppen, de engelsktalende, var det utstrakt aktiv opposisjon mot systemet. Motstandere mot apartheid fantes i begge leire, men den liberale, parlamentariske opposisjonen – representert ved Progressive Federal Party (PFP) og fra 1989 ved Democratic Party (DP) – hadde størst oppslutning blant de engelsktalende. Også i det regjerende National Party (NP) var det skepsis mot sider av apartheid-politikken.

Motstanden bunnet blant annet i at systemet viste seg kostbart og fordi det ikke nødvendigvis tjente næringslivets interesser i det lange løp. Allerede under statsminister Johannes B. Vorster, som tok over etter Hendrik Verwoerd da denne ble myrdet i 1966, ble det introdusert et mer nyansert bilde av apartheid. Dette førte til en polarisering innad i NP, og etter hvert en splittelse, hvor de reformvillige (verligte) stod mot de konservative (verkrampte).

Høyreekstreme utbrytere dannet i 1969 Herstigte Nasionale Party (HNP), og i 1982 fant en ny, og dypere, splittelse sted da Conservative Party (CP) ble dannet under ledelse av Andries Treurnicht. En høyredreining blant de hvite førte til at CP ble den offisielle opposisjonen i parlamentet etter valget i 1987. Valgsuksessen skyldtes blant annet støtten fra det ytterste høyre, særlig det militante, nynazistiske Afrikaaner Weerstandbeweging, en av flere hel- eller halvfascistiske grupperinger som vokste frem med det mål at Sør-Afrika skulle forbli styrt av de hvite.

Bak den harde linjen mot masseaksjonene midt i 1980-årene stod blant andre statsminister (fra 1984 statspresident) Pieter W. Botha og sentrale militære ledere. Botha tok over etter Vorster i 1978 og var en kompromissløs leder som ikke ville gå i dialog med motstandsbevegelsen, selv om det i hans tid ble gjennomført reformer av apartheid. Den mest omseggripende av disse reformene var en grunnlovsendring i 1983 som innførte et trekammerparlament og stemmerett til den fargede og asiatiske folkegruppen, men fortsatt ikke til svarte. Botha motsatte seg kontakt med ANC, men hvite liberale begynte fra midten av 1980-årene å møte ANC-representanter i eksil.

Ny grunnlov og folkeavstemning

Veien frem til demokrati startet først for alvor etter at Frederik W. de Klerk i september 1989 etterfulgte Botha som president. I 1990 ble forbudet mot ANC og 35 andre forbudte organisasjoner opphevet, og 11. februar ble Nelson Mandela satt fri etter 27 år i fengsel. I august kunngjorde ANC at den med øyeblikkelig virkning innstilte den væpnede kampen.

Den midlertidige fredsslutningen åpnet for forhandlinger om en ny grunnlov, og i desember 1991 startet en konferanse med deltakelse fra 19 partier og organisasjoner, Convention for a Democratic South Africa (CODESA), arbeidet med å formulere en midlertidig grunnlov. I 1992 ble en folkeavstemning blant Sør-Afrikas hvite innbyggere avholdt, der president de Klerk fikk velgernes mandat til å fortsette forhandlingsprosessen – i praksis fullmakt til å sluttføre forhandlingene, og i realiteten til å oppgi det hvite mindretallets politiske hegemoni. 68,6 prosent stemte for.

Også blant den afrikanske befolkningen var det uroligheter. Fra slutten av 1980-årene kom det til omfattende voldsbruk mellom ANC-tilhengere og tilhengerne til Inkatha Freedom Party (IFP) i Natal. Forut for valget i 1994 spredte volden seg også til andre deler av landet, særlig Johannesburg-området. Valget ble avholdt i perioden 26.–29. april 1994 og ble klart vunnet av ANC, som fikk 63 prosent av stemmene og 252 av de i alt 400 mandatene. Nest størst ble NP med 20 prosent og 82 representanter; tredje størst ble IFP med 11 prosent og 43 mandater.

I henhold til en forordning i den midlertidige grunnloven ble både NP og IFP med i Mandelas regjering, med Frederik W. de Klerk som 2. visepresident; til 1. visepresident ble ANCs Thabo Mbeki utnevnt. Mandela ble valgt til president av den nye nasjonalforsamlingen. 10. mai 1994 ble Nelson Mandela innsatt som Sør-Afrikas nye president.

I 1991 avholdt ANC en nasjonal kongress i Durban, hvor Nelson Mandela ble valgt til president og Walter Sisulu til visepresident.

Utenrikspolitikk

Mens Sør-Afrika under apartheid hadde et omfattende internasjonalt samkvem, ble det fra 1960-årene gradvis mer isolert, blant annet som følge av oppfordringer til boikott innen idrett og kultur. På 1970-tallet søkte regimet fredelig sameksistens med det øvrige Afrika, hvor den politiske motstanden imidlertid vokste; bare få land hadde politiske eller diplomatiske forbindelser med Sør-Afrika; langt flere hadde økonomisk samkvem.

Med valget av Pieter W. Botha som statsminister i 1978, iverksatte Sør-Afrika en konfrontasjonspolitikk overfor land i regionen med radikale regjeringer som støttet frigjøringskampen i Namibia, Rhodesia – og Sør-Afrika, fremfor alt Angola og Mosambik, dernest Tanzania og Zambia, de såkalte frontlinjestatene. Fortsatt pleide regimet nær kontakt med ledende vestlige stater, fremfor alt USA, som støttet Pretoria-regjeringen når den fremstilte seg som et bolverk mot en fremvoksende kommunisme i det sørlige Afrika.

Til tross for gradvis isolasjon, klarte apartheid-regimet å opprettholde både diplomatiske og – enda viktigere – økonomiske forbindelser med mange land, ikke minst Storbritannia, USA og Vest-Tyskland, samt Israel, som også var en nær militær samarbeidspartner. Til tross for boikotten ble det også opprettholdt kontakt med mange stater i Afrika. Særlig nært var forholdet til nabolandene Botswana, Lesotho og Swaziland, som var i tollunion med Sør-Afrika og avhengig av det tette økonomiske samkvemmet, men som like fullt støttet motstandskampen.

Samtidig som motstanden mot apartheid-regimet vokste internasjonalt, trappet Sør-Afrika opp motstanden mot frigjøringskreftene og deres regionale støttespillere. Dette gjorde seg særlig gjeldende i Namibia og Angola – som Sør-Afrika angrep og invaderte fra sine baser i Namibia. Sør-Afrika støttet det rhodesiske regimet i kampen mot frigjøringsbevegelsene, og innledet en kampanje mot det selvstendige Zimbabwe, med aksjoner myntet på å undergrave regjeringen, sabotere den økonomiske utviklingen samt militære aksjoner mot den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC i landet. Blant annet rekrutterte Sør-Afrika militært personell som hadde tjenestegjort i det rhodesiske forsvaret for bruk i sin destabiliseringspolitikk.

Ved siden av den direkte krigføringen i Angola, iverksatte Sør-Afrika særlig sin militære og økonomiske destabiliseringspolitikk overfor Mosambik. I 1980, ved Zimbabwes selvstendighet, tok Sør-Afrika over kontrollen med den mosambikiske geriljaen RNM (ReNaMo), som opprinnelig ble dannet av rhodesisk etterretning. Sør-Afrika bygde opp RNM til et instrument i kampen mot regjeringen i Mosambik, og bidrog til å kaste landet ut i en svært ødeleggende krig. I 1984 fikk Sør-Afrika Mosambik med på å undertegne en sikkerhetsavtale (Nkomati-avtalen), der de to land forpliktet seg til ikke å støtte gerilja i det andre landet. Sør-Afrika fortsatte imidlertid å støtte RNM. Sør-Afrika foretok i 1980-årene kommandoangrep mot Mosambik, så vel som inn i Botswana, Lesotho, Zambia og Zimbabwe.

Siden den første verdenskrig styrte Sør-Afrika den tidligere tyske kolonien Sørvest-Afrika (Namibia); først som mandatområde under Folkeforbundet, senere gjennom en illegal okkupasjon, fordømt av FN. Fra Namibia invaderte Sør-Afrika fra 1975 flere ganger Angola, i et forsøk på å forhindre at den radikale frigjøringsbevegelsen MPLA skulle ta makten, deretter i forsøk på å styrte MPLA-regjeringen. I dette undergravingsarbeidet støttet Sør-Afrika den angolanske opprørsbevegelsen UNITA. I 1988 led Sør-Afrika militært nederlag i Angola, og dette fremskyndet en forhandlet løsning på Namibias selvstendighet i 1990. Denne prosessen bidro igjen til den politiske utviklingen i Sør-Afrika fra 1989–1990, som førte frem til regimeskiftet i 1994.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg