Borneo er den største av de Store Sundaøyene og den tredje største øy i verden etter Grønland og Ny-Guinea. Borneo har et areal på 751 928 km2. Den sørlige 3/4 av Borneo hører til Indonesia og kalles Kalimantan. I nord ligger de malaysiske delstatene Sarawak og Sabah samt den selvstendige staten Brunei.

Borneo ligger på kanten av Sunda-sokkelen, og ble skilt fra det asiatiske fastland av havet i nyere geologisk tid. Øya har en rekke fjellkjeder og platåer som består av grunnfjell og mesozoiske bergarter. Øya er geologisk mer stabil enn naboene Sulawesi og Java, og på grunn av lav vulkansk aktivitet er Borneos jordsmonn ikke spesielt næringsrikt.

Det dominerende landskapstrekket er en fjellkjede som strekker seg fra Schwanfjellene i sørvest til Crocker Range i nord, der Kinabalu når opp i 4101 moh. Kinabalu er ikke bare Borneos høyeste fjell, det er også det høyeste fjell i Sørøst-Asia mellom Himalaya og Ny Guinea. Kapuas-, Kelingkang- og Iran-fjellene stråler ut fra det sentrale fjellmassivet mot kysten.

Langs kysten er landet flatt og havet grunt. Rundt halvparten av øyas areal ligger under 150 moh., og de få havnene ligger vesentlig i elvemunningene. Slettelandet er dannet av avsetninger fra elvene, som er vannrike og til dels seilbare. Blant de større elvene er Barito, som er seilbar i 354 km, Kapuas, seilbar i 225 km og Mahakam, som alle ligger i Kalimantan.

Plante- og dyrelivet er variert og artsrikt. Mer enn 2/3 av arealet er dekket av tropisk regnskog. Imidlertid foregår det i Sarawak og deler av Kalimantan en drastisk nedhugging av regnskogen. Langs sør- og sørvestkysten finnes store ferskvannssumper og mangroveskoger.

Klimaet er typisk ekvatorialt, med høy varme og stor luftfuktighet hele året. Årlig middeltemperatur er ca. 25 °C med svært små årstidsvariasjoner. Nedbørsmengden i de fleste områder 2500–3500 mm årlig, med oktober til mars som den mest nedbørrike periode.

Borneo er tynt befolket, i det indre av øya er folketettheten mange steder under 1 per km2. Størst tetthet er det langs kysten fra Kota Kinabalu (Sabah) til Brunei, fra Sibu (Sarawak) til Pontianak (vestre Kalimantan) og fra Banjarmasin til Balikpapan (i sørøstre Kalimantan). De største byene er Banjarmasin, Pontianak, Samarinda og Balikpapan, alle i Kalimantan.

Befolkningen består av malayer, kinesere og dajaker. Malayer er en fellesbetegnelse på muslimske innvandrere fra Malaya-halvøya, Riau-arkipelet og Sumatra samt lokale folkeslag som for rundt 400 år siden konverterte til islam og adopterte malayisk kultur. Dajaker er en fellesbetegnelse for de ikke-muslimske folkene. De er inndelt i flere hundre stammer, og de største gruppene er iban (sjødajaker), landdajaker, kadazanere, fjelldajaker, kayaner, kenyaher og ngajuer. De driver for det meste med svedjejordbruk og blir dominert av den muslimske kystbefolkningen. Noen av gruppenes levemåter er påvirket av nedhuggingen av regnskogene. Kineserne bor for det meste i byene, gruvedistriktene og på plantasjene. Mange er handelsmenn og aktive i det økonomiske liv. De indonesiske myndighetene fører en aktiv bosettingspolitikk hvor formålet er å få folk til å flytte fra tett befolkede områder på Java til Kalimantan.

Borneos økonomiske utvikling er blitt hemmet av de vanskelige kommunikasjonsforholdene, og den politiske oppdeling av øya. Mindre enn 10 % av arealet er fast jordbruksland, og jordbruket er lite utviklet. De viktigste jordbruksområdene er Kapuasdalen, den nedre del av Baritodalen, Rajangdalen og kystsletta fra Sambas til Pontianak. Her dyrkes ris, kokosnøtter, sago og pepper, samt gummi på store plantasjer. Fra skogene tas det ut teak og andre verdifulle treslag. Petroleum er den viktigste av Borneos betydelige mineralressurser. Olje utvinnes ved Miri i Sarawak og ved Seria i Brunei. Dessuten i Tanjung, på Tarakan-øya og offshore i Makassarstredet (Attaka) i Kalimantan. Det finnes også forekomster av steinkull, bauxitt, kobber, diamanter og gull. Industrien er beskjeden, med oljeraffineri i Balikpapan (Kalimantan) og kjemisk industri i Kuching (Sarawak).

Kulturpåvirkning og innvandring fra India kom tidlig, alt på 500-tallet; senere innvandret mange kinesere. Europeerne kom til Borneo på 1500-tallet, idet Antonio d'Abreu seilte fra Malakka (Melaka) til sørkysten 1511–14. Senere handlet portugisere og spaniere med Brunei, den viktigste by på Borneo. Fra 1500-tallet innvandret islamittiske malayer og opprettet sultanater langs kysten: Kutai, Banjarmasin og Brunei. I 1604 satte nederlenderne seg fast på kysten, senere kom engelskmenn; men ved slutten av 1700-tallet forlot begge parter Borneo, som ble overlatt til innfødte sultaner og sjørøvere.

En forhenværende offiser i den britisk-indiske armé, James Brooke, hjalp sultanen av Brunei med å fri landet fra sjørøvere, og fikk til takk det store distriktet Sarawak, i 1841. En britisk flåte utryddet sjørøveriet, og sultanen av Brunei avstod øya Labuan til Storbritannia 1847. Imens hadde nederlenderne skaffet seg innflytelse i det sørlige og østlige Borneo, og grensen mellom britisk og nederlandsk område ble fastsatt 1891. Okkupert av Japan 1942–45.

Etter den annen verdenskrig ble Nederlandsk Borneo til provinsen Kalimantan i Indonesia (1949). Britisk Nord-Borneo (nå Sabah) og Sarawak ble stater innenfor Malaysia-føderasjonen (1963). Sultanatet Brunei var et britisk protektorat inntil selvstendigheten 1983.

I indonesisk Vest-Kalimantan har det i flere tiår vært en ulmende konflikt med sporadisk vold mellom urbefolkningen, dajakene, og innflyttere fra øya Madura. De etniske motsetningene er som andre steder i Indonesia for en stor del forårsaket av de sentrale myndighetenes migrasjonsprogram. Migrasjonen startet allerede på begynnelsen av 1900-tallet, men det var etter at Suharto hadde kommet til makten (1966) at den store forflytningen av maduresere til den mindre befolkede øya Borneo tok til. Den store innvandringen har skapt konflikter og misnøye bl.a. på grunn av knapphet på ressurser, og dajakene misliker madureserne, blant annet fordi de dominerer næringslivet. I siste halvdel av 1990-årene brøt konflikten ut i voldelige sammenstøt som toppet seg i etniske massakrer i 1996–97, 1999 og i 2001; flere hundre maduresere ble drept og over 100 000 måtte flykte for å unnslippe massakre. I 2001 hadde nesten hele den maduresiske befolkningen, som ved tusenårsskiftet utgjorde 21 % av befolkningen, forlatt sentrale Kalimantan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.