Under regimet til Muammar al-Gaddafi var libysk politikk i stor utstrekning preget av landets forhold til omverdenen, og utenrikspolitikken var med på å forme oppfatningen av Libya i det internasjonale samfunn. Landets utenrikspolitiske orientering utgjorde også en stor del av grunnlaget for militærkuppet som i 1969 avskaffet kongedømmet og innledet militærdiktaturet. Den avsatte kong Idris hadde helt siden kampen mot italiensk okkupasjon og kolonialisme lent seg mot Storbritannia, som han også allierte seg med under andre verdenskrig. Etter Libyas selvstendighet i 1951 forsterket kongen forholdet til Storbritannia samt til USA, som begge fikk opprettholde militærbaser i landet. Samtidig fant det på 1950-tallet sted en nasjonal oppvåkning i den arabiske verden, med radikale strømninger rettet mot den dels føydale datid såvel som den nære kolonifortid. Den arabiske bevisstgjøring og radikalisering ble gitt næring av opprettelsen av staten Israel i 1948, som ble fordømt i den arabiske verden – og støttet av Vesten. Radikale strømninger, ikke minst blant yngre offiserer, rettet seg derfor mot konservative, vestlig-orienterte ledere, derunder kongedømmene i Egypt, Irak og Libya.

Under kong Idris var Libya ennå et fattig land som ikke førte noen aktiv utenrikspolitikk. Forholdet til omverdenen var dominert av forholdet til de nærmeste nabolandene, særlig Egypt, dernest Algerie – og til de allierte, vestlige stormaktene fra krigen. Kongen støttet seg særlig til Storbritannia samt USA, som ble de største bidragsyterne av økonomisk og teknisk bistand til Libya. Leien de to betalte for bruk av militærbaser var vesentlige inntektskilder for landet før oljeinntektene. Libya og Storbritannia inngikk i 1953 en 20-årig avtale som ga britene anledning til å opprettholde el-Adam-basen som ble etablert under andre verdenskrig, da britiske styrker frigjorde de to libyske provinsene Kyrenaika og Tripolitania. En lignende avtale ble inngått med USA året etter, som ga adgang til fortsatt bruk av flybasen Wheelus, som landet hadde overtatt i 1943. I 1955 ble det undertegnet en vennskapsavtale med Frankrike som ga begrenset rett til transitt av militære styrker i Fezzan – som en buffer for å forsvare Algerie, men denne ble avviklet året etter. I 1956 ble en avtale med Italia inngått som ryddet opp i mellomhavender, og som åpnet for overføring av italiensk eiendom tilbake til Italia, mens italiensk økonomisk bistand tilkom Libya. Med den kalde krigen ble forbindelser med Sovjetunionen inngått i 1955. Samtidig deltok Libya i det framvoksende arabiske samarbeidet, og landet gikk i 1953 med i Arabiske liga. Avtalen med Storbritannia bidro til å balansere Libyas medlemskap i ligaen og den framvoksende radikalisme i den arabiske verden. Bak avtalen lå også en frykt for eventuell egyptisk aggresjon etter militærkuppet der året før. Dette var en utenrikspolitisk orientering lik den de små, oljeproduserende land ved Golfen førte ved selvstendigheten. Med utbruddet av frigjøringskrigen i Algerie i 1954 ble libysk territorium stilltiende brukt til å bringe våpen fra Egypt og Tyrkia til opprørerne. Etter at Libyas oljeinntekter økte tidlig på 1960-tallet minsket behovet for utenlandsk bistand, og landet kunne tillate seg en noe mer aktiv politikk. Dette kom mest til uttrykk etter Seksdagerskrigen i 1967, da Libya åpnet seg mer mot den arabiske verden. Libya deltok ikke selv i Seksdagerskrigen mot Israel: Det ble forberedt en bataljon, men da den sto klar var krigen allerede over.

Mens utenrikspolitikk var lavt prioritert av kong Idris, ble dette et hovedanliggende for militærregimet som tok makten i 1969, og framfor alt for Muammar al-Gaddafi personlig. Han var politisk og ideologisk inspirert av Egypts revolusjonsleder Gamal Abdel Nasser, og søkte samarbeid med ham og i den arabiske verden for øvrig. Med regimeendringen kom en mer radikal politikk, også innen oljesektoren, først med krav til utenlandske selskaper om at en høyere andel av inntektene skulle tilfalle den libyske stat, deretter gjennom nasjonaliseringer. Dette førte til et noe mer anstrengt forhold til enkelte vestlige land, samtidig som handel fortsatte, idet den libyske oljen var en viktig energikilde for flere.

al-Gaddafi tilbød å stille Libyas ressurser til disposisjon for Egypt og den arabiske sak, men han ble i stor grad avvist som ung og naiv – og fikk aldri den lederrolle han tilså seg selv etter Nassers død i 1970. Under al-Gaddafi førte Libya en aktiv - og i Vestens øyne - til dels uforutsigbar utenrikspolitikk. Fra al-Gaddafis side var politikken mer konsistent - og den var i stor grad konsekvent konfronterende, anti-imperialistisk og pro-arabisk, og ikke minst: pro-palestinsk. Palestina-spørsmålet sto sentralt i det libyske regimets panarabisme, og var langt på vei bestemmende for hvordan han forholdt seg til andre stater og aktører.

I forsøk på å sette sine panarabiske visjoner ut i livet søkte han å inngå flere unioner med andre land. Ut over den arabiske verden ga han politisk og økonomisk støtte til frigjøringsbevegelser og opprørsgrupper i ulike deler av verden. Dermed støttet Libya også i noen tilfeller terrorisme, og landet sto selv bak terroraksjoner, inklusive mot egne borgere i eksil. Blant de organisasjoner som mottok libysk støtte hørte irske IRA, baskiske ETA og de japanske Røde Brigader - som alle tok i bruk terror. Men Libya støttet også flere afrikanske frigjøringsbevegelser samt radikale grupper i Latin-Amerika, derunder sandinistene i Nicaragua. Dette førte til at al-Gaddafi ble uglesett av vestlige ledere, og framfor alt av USA - spesielt etter at Ronald Reagan ble president i 1981. I 1980-årene innførte både EU og USA økonomiske sanksjoner mot Libya, vesentlig som følge av libysk involvering i terrorisme. Libya ble, ved siden av Irak, det land som i størst utstrekning ble et mål for politiske, og til dels militære, angrep fra Vesten.

Panarabismen dominerte al-Gaddafis politiske aktivisme og Libyas utenrikspolitikk på 1970-tallet, mens forholdet til Vesten preget 1980-årene. På 1990-tallet ga al-Gaddafi i realiteten opp den panarabiske sak, og vendte seg mer mot Afrika sør for Sahara, hvor Libya gjennom flere år hadde engasjert seg i ulike konflikter. Han ble en pådriver for politisk og økonomisk samling gjennom Afrikanske Union, som han var en initiativtaker til.

Etter en normalisering med vestlige stater på 2000-tallet vendte disse seg på ny mot det libyske regimet da borgerkrigen i Libya brøt ut i 2011 som en del av Den arabiske våren – med støtte til det nasjonale overgangsrådet (NTC). Den libyske ledelse som i 2011 tok over makten etter al-Gaddafi-regimet utviklet nære bånd til både europeiske stater og til USA. Frankrikes president Nicolas Sarkozy og Storbritannias statsminister Tony Blair besøkte Tripoli i september 2011; USAs utenriksminister Hillary Clinton måneden etter.

Libysk utenrikspolitikk under Muammar al-Gaddafi innebar en vesentlig dreining fra kongedømmets tid, med avvikling av det britiske og amerikanske militære nærværet i Libya – og en generell anti-vestlig politikk preget av et oppgjør med kolonitiden og en sterk arabisk nasjonalisme, samt en ideologisk forankring i panarabismen såvel som islam, og et engasjement i regionale konflikter – framfor alt Midtøsten-konflikten og i Tsjad. Under al-Gaddafi var Libya først en sentral aktør i arabisk politikk, deretter en pådriver for afrikansk samling, både på flernasjonalt og bilateralt nivå. Inspirert av Gamal Abdel Nassers Egypt var al-Gaddafi regionens fremste eksponent for internasjonalisme og integrasjon; først innen den arabiske verden, senere med afrikanske stater.

Under al-Gaddafi førte Libya lenge en anti-vestlig politikk, selv om han et stykke ut i 1970-årene viste en viss pragmatisme gjennom å opprettholde særlig kommersiell kontakt med vestlige land, blant annet med kjøp av våpen fra Frankrike. Denne politikken fikk først utslag i krav om avvikling av de amerikanske og britiske militærbasene i landet, fulgt opp av en oljepolitikk som presset utenlandske selskaper - som deretter ble nasjonalisert. På 1970-tallet innledet Libya samarbeid med Sovjetunionen, som mest av alt omfattet anskaffelse av våpen – og som dermed brakte landet inn i den kalde krigen.

Arabisk enhet var for al-Gaddafi et politisk-filosofisk mål i seg selv, men også et middel i kampen mot Vesten, motstanden mot Israel og støtten til palestinerne. Som et praktisk utslag av politikken forsøkte han flere ganger å etablere unioner mellom Libya og andre stater. Allerede i 1969 gikk Libya sammen med Egypt og Sudan i en revolusjonær front, men en sammenslåing ble ikke gjennomført. I stedet ble en konføderasjon mellom Libya, Egypt og Syria dannet i 1971: Føderasjonen av arabiske republikker. Verken denne eller avtaler med Egypt (1972), Algerie (1973, 1987), Tunisia (1974), Syria (1980), Tsjad (1981) og Marokko (1984) førte til integrasjon. al-Gaddafi foreslo også sammenslåing med Malta. I 1985 tok al-Gaddafi til orde for en arabisk union mellom alle arabiske stater. Samtidig som al-Gaddafi søkte enhet, la Libya seg ut med naboland gjennom å støtte opposisjon og opprør, blant annet i Egypt, Sudan og Tunisia. Samarbeidet i Maghreb ble styrket etter et toppmøte mellom lederne i Algerie, Libya, Marokko, Mauritania og Tunisia i 1988, med etableringen av L'Union du Maghreb Arabe (UMA) året etter.

Libya ble etter kuppet i 1969 en aktiv aktør i Midtøsten-konflikten, og Muammar al-Gaddafi var en av de mest kompromissløse motstanderne av Israel og sterkeste tilhengerne av palestinsk frigjøring. I 1970 argumenterte han for en koordinert arabisk aksjon mot Israel og etablering av en palestinsk regjering i eksil. Under planleggingen av Oktoberkrigen i 1973 ble Libya holdt utenfor, og landet deltok ikke selv i krig med Israel. Libya ga derimot omfattende politisk, militær og økonomisk støtte til palestinerne, inklusive militære treningsleirer for palestinsk gerilja på sitt territorium. Samtidig tok Libya side i den interne kampen i den palestinske frigjøringsbevegelsen og støttet grupper og ledere som motarbeidet Yasir Arafats lederskap i PLO, blant disse George Habash, Naif Hawatmeh, Ahmed Jibril og Abu Nidal – som alle sto for en mer radikal politikk og bak militante aksjoner. al-Gaddafi ønsket innflytelse over den palestinske revolusjonen, og spilte ulike aktører ut mot hverandre. Etter å ha brutt med Arafats al-Fatah i 1980, ble forholdet til PLO normalisert i 1987, etter at den første palestinske intifada brøt ut. PLOs deltakelse i Oslo-prosessen og de påfølgende avtalene med Israel ble kritisert av al-Gaddafi, som i 1995 utviste alle palestinere i Libya med begrunnelse av at de nå hadde fått sin egen stat. Etter at Egypt inngikk fredsavtalen med Israel i 1979, fikk Libya med seg flere land i å isolere Egypt, til forholdet ble normalisert i andre halvdel av 1980-årene.

Fra slutten av 1990-årene skiftet al-Gaddafi fokus fra arabisk til afrikansk enhet, og identifiserte seg mer med Afrika. En årsak var at han følte de arabiske lederne ikke i tilstrekkelig grad hadde støttet Libya da landet ble rammet av internasjonale sanksjoner – og at forsøk på arabisk samling hadde strandet. al-Gaddafi hadde gjennom mange år engasjert seg i afrikanske anliggender og opprettet kontakt både med grupperinger og stater, og var sentral i arbeidet med å etablere Afrikanske Union (AU). Grunnlaget for etableringen av unionen ble lagt under toppmøtet i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), i Sirte, Libya i 1999. AU etterfulgte i 2000, OAU – med al-Gaddafi som den første leder. Det første toppmøtet i samarbeidsorganisasjonen Communauté des etats sahélo-sahariens (COMESSA, senere CEN-SAD) ble avholdt i Libya 1998 og knyttet Libya til land i Afrika sør for Sahara. I 1996 ble Libya tatt opp i Common Market of Eastern and Southern Africa (COMESA).

Libysk utenrikspolitikk under Muammar al-Gaddafi hadde et vidt utsyn. Den var i utgangspunktet knyttet til arabisk nasjonalisme og pan-arabisk samling, men var samtidig tuftet på en anti-vestlig radikalisme som innebar kontakt med og støtte til en rekke radikale grupperinger i mange deler av verden, uavhengig av deres ideologiske ståsted. Mye av utenrikspolitikken var forankret i den libyske leders personlige ambisjoner om å framstå som en politisk leder, dels i den arabiske verden og i Midtøsten, dels i Afrika og for den tredje verden. Han søkte derfor å etablere relasjoner som var egnet til å fremme hans sak, derunder ikke minst kamp mot Israel og regional enhet.

Libyas forhold til Vesten forverret seg gradvis etter 1969, da al-Gaddafi grep makten. Det nye regimet avviklet i 1970 militærbasene som Storbritannia og USA leide, men importerte fortsatt til 1974 våpen vesentlig fra vestlige land, framfor alt Frankrike. Deretter foretok Libya store militære anskaffelser fra Sovjetunionen – fulgt av om lag 4000 utenlandske rådgivere, hvorav halvparten sovjetere. Like fullt ble ikke Libya en tydelig del av den sovjetiske interessesfære under den kalde krigen; til det var al-Gaddafi for egenrådig og Libya for uavhengig.

Libya søkte under al-Gaddafi å forene landene i Nord-Afrika, så vel som å inngå unioner med enkeltland både i Nord-Afrika og Midtøsten for øvrig. Samtidig var Libya i konflikt med naboland: Algerie, Egypt, Niger, Tsjad og Tunisia. Med Egypt ble det i 1977 utkjempet en kortvarig grensekrig, og i Tsjad engasjerte Libya seg militært over en lengre periode, inn på 1980-tallet. Libyske soldater ble i 1972 og 1979 sendt til Uganda for å støtte president Idi Amin, deretter i 1999 til støtte for Yoweri Museveni. I 2001 ble soldater sendt til Den sentralafrikanske republikk, for å bistå president Ange-Félix Patassé. Før dette hadde Libya i 1976 gitt sin støtte til diktatoren Jean-Bédel Bokassa i samme land.

Libya under al-Gaddafi støttet en rekke frigjørings- og opprørsbevegelser i Afrika sør for Sahara, blant disse dem som senere kom til maken i Namibia (SWAPO), Sør-Afrika (ANC) og Zimbabwe (ZANU og ZAPU). Dette førte til at al-Gaddafi nøt godt av støtte fra blant andre Nelson Mandela, da han ellers langt på vei var politisk isolert, særlig på slutten av 1980-tallet. Før dette var han uglesett i store deler av kontinentet – og OAU takket nei til å holde sitt toppmøte i Tripoli i 1982 for å unngå å måtte velge al-Gaddafi til sin leder. Motstanden mot den libyske leder skyldtes, da og senere, særlig støtten han ga til organisasjoner som søkte å bekjempe sittende regimer, ikke minst i Vest-Afrika. Blant annet tilskrives borgerkrigene i Sierra Leone og Liberia dels Libyas opprinnelige støtte til henholdsvis Foday Sankoh og Charles Taylor. Libya brukte sine økonomiske ressurser også til å investere i afrikanske land, gjennom Libya Arab African Investment Company. Avtaler om økonomisk, militært og kulturelt samarbeid ble inngått med flere afrikanske stater, og i 1997 proklamerte al-Gaddafi at Libyas grenser var åpne for alle afrikanere som ville komme til landet. Dette bidro til at Libya ble et hovedland for transitt av illegale innvandrere til Europa.

Libya skiftet flere ganger side i konflikter; ved utbruddet av krigen mellom Irak og Iran 1980 støttet Libya først Iran, deretter fra 1985 Irak. Den opprinnelige støtten til det persiske Iran framfor det arabiske Irak skyldtes dels al-Gaddafis sympati for den anti-vestlige holdningen og islamismen til ayatollah Khomeini, dels rivalisering med og forakt overfor Saddam Hussein. Libya ga også støtte til en annen av Saddams motstandere: kurderne. Et annet eksempel på linjeskifte var at Libya i 1985 var involvert i kuppet i Sudan, og ga sin støtte til det nye regimet i Khartoum– etter tidligere å ha støttet frigjøringsbevegelsen i Sør-Sudan – som lå i krig med Khartoum-regjeringen. På 1980-tallet brukte Libya Darfur-provinsen i Sudan til sine operasjoner i Tsjad, og bidro derved til den første Darfur-krigen i 1987–89, og til etableringen av Janjaweed-militsen. Også etter at den nye konflikten i Darfur brøt ut i 2003 var Libya delaktig, dels ved å støtte ulike fraksjoner, dels i forsøk på fredsskaping. Etter først å ha støttet Polisario-geriljaen i Vest-Sahara, fordømte den under forsøket å etablere en union med Marokko – som okkuperte territoriet. Libya støttet også EPLF-geriljaen i Eritrea, men skiftet side etter militærkuppet i Etiopia i 1974, da al-Gaddafi allierte seg med diktatoren Mengistu Haile Mariam. Libya fordømte i 1990 Iraks invasjon av Kuwait, men sluttet seg ikke til koalisjonsstyrkene under Golfkrigen.

Libya har samarbeidet med nabolandene i felles forsøk på å demme opp for framveksten av den islamistiske bevegelsen i Nord-Afrika. al-Gaddafi forsøkte også å bidra til løsning av konflikter i regionen; i Kongo og Sudan, i forholdet mellom Eritrea og Sudan, og mellom Eritrea og Etiopia, samt Kongo og Uganda.

Egypt: Libyas forhold til Egypt under kong Idris var, etter revolusjonen der i 1952, anspent, med frykt for egyptisk aggresjon – som ble balansert med tilstedeværelsen av særlig britiske styrker. Libya søkte så, etter kuppet i 1969, nært samarbeid med Egypt, men regimet til al-Gaddafi ble langt på vei avvist. Etter Nassers død i 1971 ble al-Gaddafi en sterk kritiker av utviklingen i Egypt, og særlig etter fredsavtalen med Israel i 1979. I 1977 kom det til en firedagers grensekrig mellom Libya og Egypt, etter at Egypt angrep som følge av libysk styrkeoppbygging ved grensen. Forholdet bedret seg fra slutten av 1980-årene, og da Libya ble gradvis mer isolert som følge av internasjonale sanksjoner på 1990-tallet, var både Egypt og Tunisia viktige kontaktpunkter med omverdenen. Egypt var en viktig alliert i kampen mot sanksjonene, og al-Gaddafi kom på ny til å se på Egypt som Libyas viktigste støttespiller i den arabiske verden. Under revolusjonen i Libya i 2011 var det forutgående opprøret i Egypt en inspirasjonskilde, og mellom de frigjorte delene av Libya og Egypt ble grensen åpnet.

Tunisia: Libya under al-Gaddafi sto politisk sett langt fra Tunisia, men søkte like fullt å etablere en union mellom de to i 1974. Da dette mislykkes forverret forholdet seg noe, og enda mer etter et opprør mot den tunisiske ledelsen, gjennomført ved en militær aksjon i Gafsa i 1980, som Libya ble mistenkt for delaktighet i. En spent situasjon i 1985 skapte frykt for grensekrig, som ble avverget etter mekling fra Algerie. Under borgerkrigen i Libya i 2011 søkte mange libyere tilflukt i nabolandet Tunisia.

Tsjad: Libyas mest omfattende militære engasjement var i Tsjad. I 1973 okkuperte Libya den mineralrike Aozou-stripen i nord, tok i realiteten kontroll over store deler av Nord-Tsjad, og engasjerte seg i borgerkrigen der. Dette førte til militære konfrontasjoner med Frankrike, som også sendte styrker til landet, og til at Libya i 1987 led militært nederlag. Libya ga i 1994 opp sitt krav på territoriet etter at Den internasjonale domstolen i Haag avsa kjennelse i favør av Tsjad.

Allerede fra 1970-årene støttet Libya radikale grupperinger i en rekke land – også terroristgrupper. USAs president Ronald Reagan beordret i 1986 stans i landets økonomiske samkvem med Libya, og FN og EU fulgte USA i å innføre sanksjoner etter påstått libysk delaktighet i terroraksjoner. Da Libya i 1992 nektet å utlevere to mistenkte for Lockerbie-bomben, innførte FN sanksjoner som først ble opphevet etter at de to mistenkte bak aksjonen i 1999 ble utlevert og stilt for retten i Nederland. Deretter ble det internasjonale samkvemmet med Libya gradvis normalisert.

Geografisk, politisk og økonomisk er Libya nært knyttet til Europa. Flere europeiske stater har hatt betydelig økonomisk samkvem med Libya, både i form av import av olje og eksport av varer, ikke minst våpen. EU inviterte i 1995 Libya med i samarbeidsprogrammet for Middelhavsområdet. Deretter, gjennom den politiske normaliseringen på 2000-tallet, og enda mer etter regimeendringen i 2011, er forbindelsene styrket. En dimensjon ved forbindelsene mellom Libya og Europa er også dets rolle som transittland for migranter (økonomiske flyktninger) særlig fra afrikanske land som illegalt tar seg inn i Europa fra Libya, gjennom Italia. Det libyske regimet brukte sin kontroll med migrantstrømmen som politisk våpen i forhandlinger med Italia for å få støtte til opphevelse av sanksjoner.

USA: Libyas forhold til USA ble gradvis forverret fra midten av 1970-tallet. I 1973 ble to amerikanske militære transportfly beskutt av libyske jagerfly. I 1977 ble Libya satt på en liste over mulige fiender; like fullt var det i 1979 hemmelig kontakt med tanke på samarbeid. Fra 1980-tallet anså USA at Libya var en av de stater som mest aktivt støttet internasjonal terrorisme, og de diplomatiske forbindelser ble brutt i 1981. Under president Reagan førte den politiske konflikten mellom de to land til flere militære konfrontasjoner: I 1981 ble to libyske jagerfly skutt ned av amerikanske fly over Sirtebukta etter en uoverensstemmelse over suvereniteten over området. USA bombet mål i Tripoli og Benghazi i 1986, og i 1989 skjøt USA ned to libyske jagerfly over Middelhavet. Forholdet ble forverret også som følge av bombeaksjonen mot det amerikanske passasjerflyet fra Pan Am, flight 103, som i 1988 styrtet over Lockerbie i Skottland, og som Libya ble holdt ansvarlig for. Libyas fordømmelse av terroraksjonene mot USA i 2001 bidro til en normalisering hvor libyske og amerikanske myndigheter hadde felles interesse i å bremse framveksten av radikal islamisme. Et annet hinder ble fjernet i 2003, da Libya tilbød seg å avvikle sitt program for masseødeleggelsesvåpen. USA hevet de fleste av sine sanksjoner 2003 og reetablerte diplomatiske forbindelser fra 2004. I 2006 ble Libya fjernet fra USAs liste over stater som støtter terrorisme.

Under revolusjonen i Libya i 2011 ga USA tidlig sin politiske støtte til opprørerne, men president Barack Obama var tilbakeholden i å engasjere seg militært. Den første militære intervensjonen, Operation Odyssey Dawn, ble like fullt ledet av USA, før NATO overtok kommando for den påfølgende, Operation Unified Protector.

Storbritannia: En stor del av Libya (Kyrenaika, Tripolitania) var under britisk militær administrasjon fra 1942, og kong Idris etablerte nære forbindelser med Storbritannia allerede før krigen. Etter krigen var Libya i flere år medlem av pengesamarbeidet innen stirling-området. Libya leide ut militærbaser til Storbritannia etter selvstendigheten; en avtale som var i ferd med å bli faset ut da de militære grep makten i 1969 – hvoretter de ble avviklet i 1970. Forholdet forverret seg under den kalde krigen, også som følge av Libyas støtte til IRA, og spesielt etter at en britisk politikonstabel, Yvonne Fletcher, ble drept av et skudd fra den libyske ambassaden i London i 1984 – da de diplomatiske forbindelser ble brutt. Storbritannia innførte da bilaterale sanksjoner mot Libya, og stilte seg for øvrig bak slike fra EUs og FNs side.

Under revolusjonen i Libya i 2011 var Storbritannia blant de første landene som støttet opp om en militær intervensjon, og som tidligst stilte bidrag til koalisjonsstyrken Operation Odyssey Dawn.

Frankrike: En del av Libya (Fezzan) var under fransk militær administrasjon fra 1942, og landet beholdt visse rettigheter der etter andre verdenskrig. Under kongedømmet var ikke forholdet til Frankrike utstrakt, men etter kuppet ble det utviklet nære kommersielle forbindelser knyttet til våpenkjøp; Frankrike var de første årene av republikken Libyas fremste leverandør av militært materiell. Libya inngikk også en avtale med Frankrike om bygging av kjernekraftverk. Forholdet ble forverret på 1980-tallet, dels etter at Sovjetunionen overtok som viktigste våpenleverandør, dels som følge av konflikten i Tsjad – der franske og libyske styrker støtte sammen i kamp, dels på grunn av Frankrikes tilnærming til Israel. I 1989 ble Libya holdt ansvarlig for et bombeattentat mot et fransk passasjerfly over Niger, UTA flight 772.

Under revolusjonen i Libya i 2011 var Frankrike den toneangivende vestlige stat for å støtte opp under opprøret og internasjonal anerkjennelse av overgangsrådet. Frankrike var deretter en pådriver for å iverksette en militær intervensjon til støtte for opprørsmyndighetene og -styrkene – og var selv det første land som gjennomførte angrep mot mål i Libya etter at FN-resolusjon nr. 1970 var vedtatt.

Italia: Libya normaliserte forholdet til Italia under kong Idris, men det nye regimet tvang gjenværende italienere ut av landet, som del av markeringen av Libyas (etter al-Gaddafis syn) virkelige frigjøring. En konfrontasjon oppsto i 1973 da Libya beskjøt et italiensk marinefartøy som hadde kommet fem fiskebåter fra Sicilia til unnsetning etter at de var innbrakt av libyske myndigheter. Forholdet til Italia etter 2000 var preget av den betydelige strømmen av illegale migranter fra Afrika, som tok seg over havet fra Libya. Det libyske regimet brukte dette som pressmiddel, men de to land gjennomførte felles patruljer til sjøs som et tillitsvekkende tiltak. En vennskaps- og samarbeidsavtale ble undertegnet i 2008, hvorigjennom Italia over 20 år skulle investere USD 5 milliarder i Libya – for å fjerne alle mellomværende mellom de to land, med referanse til kolonifortiden.

Sovjetunionen: Libya etablerte et omfattende militært samarbeid med Sovjetunionen under den kalde krigen, men dette var vesentlig et forretningsmessig samkvem. Selv om det revolusjonære Libya sto for en form for islamsk sosialisme, distanserte al-Gaddafi seg fra den ateistiske kommunismen, og han så også på Sovjetunionen som en imperialistisk stat. I 1972 inngikk de to land en avtale om teknisk samarbeid; senere søkte Sovjetunionen å få Libya med på en vennskaps- og samarbeidsavtale. Libya så i Sovjetunionen en felles motstander av Israel. Etter å ha levert de første våpen i 1970, ble Sovjetunionen den viktigste våpenleverandør for Libyas forsvar fra 1973, og et stort antall militære rådgivere derfra og fra andre østblokkland kom til Libya. En avtale om utbygging av et forskningssenter for kjernefysikk ble undertegnet i 1976. Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble forholdet mellom Libya og Russland avmålt, både av politiske og økonomiske årsaker; Russland mener å ha utestående gjeld fra sovjettiden. Forholdet forbedret seg etter at president Vladimir Putin besøkte Libya i 2008 – og Russland var kritisk til den internasjonale militære intervensjonen i borgerkrigen i 2011.

Kina: Libya har tradisjonelt ikke hatt noe nært forhold til Kina, men fra 2001–02, da kinesiske ledere, blant dem president Jiang Zemin, besøkte Libya, ble det inngått flere økonomiske avtaler innenfor utbygging av infrastruktur, og det ble gitt adgang for kinesiske selskaper i den libyske oljesektoren. Kina var kritisk til den internasjonale militære intervensjonen i borgerkrigen i 2011.

Chorin, Ethan (2012). Exit the Colonel. Public Affairs Books.

Pargeter, Alison (2012). Libya. The Rise and Fall of Qaddafi. Yale University Press.

Wright, John (2010). A History of Libya. Hurst & Company.

Vandewalle, Dirk (2006). A History of Modern Libya. Cambridge.

Arnold, Guy (1996). The Maverick State. Cassell.

René Lemarchand (red.) (1988). The Green and the Black. Indiana University Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.