Harpiks, opprinnelig betegnelse på balsam eller kvae fra visse planter og trær, dessuten fra visse insekter (lakkskjoldlus). Omfatter i dag også syntetiske forbindelser som brukes i plastindustrien.

Disse halvfaste eller faste amorfe substansene er løselige i egnede organiske løsemidler, men i motsetning til plantegummiene uløselige i vann. De er blandinger av organiske forbindelser med middels eller høy molekylmasse, for en stor del aromatiske syrer (harpikssyrer, resinolsyrer) og alkoholer og fenoler (resinoler), samt estere av disse alkoholene med syrene. Under en viss temperatur er de sprø med glassaktig brudd, mens de ved oppvarming mykner uten noe skarpt smeltepunkt.

Planteharpiksene finnes gjerne løst i eteriske oljer som balsam i spesielle harpikskanaler, enten ferdigdannet eller de dannes når planten skades. Vanlig furuharpiks, kolofonium, fås fra furukvae ved avdestillering av de eteriske oljer (terpentinolje) og består for en stor del av abietinsyre. I enkelte planter dannes en blanding av gummi og harpiks, gummiresina eller gummiharpiks. Harpikser som dannes i dag kalles resente. Halvfossile harpikser, som f.eks. kopal, kan være mange tusen år gamle, mens fossile harpikser, som rav, ble dannet for millioner av år siden.

Harpikser som aloe, benzo, guajak og podofyllin har eller har hatt medisinsk anvendelse. Andre, som akkaroid, dammar, drageblod, elemi, kolofonium, kopal, mastiks og rav, er eller har vært mest brukt som bestanddeler eller råstoffer for lakker, trykkfarger, lim, plast osv. De er nå for det meste erstattet av kjemisk modifiserte naturharpikser som f.eks. polymeriserte, hydrogenerte, forestrede kolofoniumprodukter, maleinatharpikser og særlig av syntetiske harpikser til slike formål.

Syntetiske forbindelser som ligner naturharpiksene i sine fysiske egenskaper (særlig konsistensen) blir kalt syntetiske harpikser eller «kunstharpikser», men har helt andre kjemiske sammensetninger. De er amorfe polymerer og omfatter typer som i motsetning til de fleste naturharpikser er herdbare, f.eks. fenol-, urea-, melamin-, silikon-, epoksy-, uretan-, alkyd- og polyesterharpikser, og slike som er termoplastiske, f.eks. akryl-, vinyl- og kumaronharpikser.

Den langt overveiende delen av dem inngår som en karakteristisk bestanddel av forskjellige typer plast. Det forekommer også at polymerer med en viss grad av krystallinsk (ikke-amorf) struktur, som polyetylen og polyamider, blir betegnet som harpikser eller «resiner», men dette er mer vanlig i engelsktalende land (eng. resins).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.