Harpiks er opprinnelig en betegnelse som brukes på balsam eller kvae fra visse planter og trær, dessuten fra visse insekter, for eksempel lakkskjoldlus.

Ordet harpiks brukes i dag også om en rekke syntetiske forbindelser som blant annet brukes i plastindustrien.

Naturharpikser er halvfaste eller faste amorfe substanser. De er løselige i egnede organiske løsemidler, men i motsetning til plantegummiene er de uløselige i vann.

De er blandinger av organiske forbindelser med middels eller høy molekylmasse, for en stor del aromatiske syrer (harpikssyrer, resinolsyrer) og alkoholer og fenoler (resinoler), samt estere av disse alkoholene med syrene. Under en viss temperatur er de sprø med glassaktig brudd, men ved oppvarming mykner de, uten at de har noe skarpt smeltepunkt.

Planteharpiksene finnes gjerne løst i eteriske oljer som balsam i spesielle harpikskanaler, enten ferdigdannet eller de dannes når planten skades. Vanlig furuharpiks, kolofonium, fås fra furukvae ved avdestillering av de eteriske oljene (terpentinolje) og består for en stor del av abietinsyre. I enkelte planter dannes en blanding av gummi og harpiks, gummiresina eller gummiharpiks.

Harpikser som dannes i dag, kalles resente. Halvfossile harpikser, som for eksempel kopal, kan være mange tusen år gamle, mens fossile harpikser, som rav, ble dannet for millioner av år siden.

Harpikser som aloe, benzo, guajak og podofyllin har eller har hatt medisinsk anvendelse. Andre, som akkaroid, dammar, drageblod, elemi, kolofonium, kopal, mastiks og rav, er eller har vært mest brukt som bestanddeler eller råstoffer for lakker, trykkfarger, lim, plast og så videre.

Nå er disse for det meste erstattet av kjemisk modifiserte naturharpikser, som for eksempel polymeriserte, hydrogenerte, forestrede kolofoniumprodukter, maleinatharpikser og særlig av syntetiske harpikser til slike formål.

Syntetiske harpikser, som også kalles kunstharpikser, er forbindelser som ligner naturharpiksene i sine fysiske egenskaper, særlig konsistensen. De har derimot helt andre kjemiske sammensetninger.

Syntetiske harpikser er amorfe polymerer og omfatter typer som i motsetning til de fleste naturharpikser er herdbare, for eksempel fenol-, urea-, melamin-, silikon-, epoksy-, uretan-, alkyd- og polyesterharpikser, og typer som er termoplastiske, for eksempel akryl-, vinyl- og kumaronharpikser.

Den klart største andelen av de syntetiske harpiksene inngår som en karakteristisk bestanddel av forskjellige typer plast. Det forekommer også at polymerer med en viss grad av krystallinsk (ikke-amorf) struktur, som polyetylen og polyamider, blir betegnet som harpikser eller resiner (av engelsk resins), men dette er mer vanlig i engelsktalende land.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.