kullmile

Brenning av trekull i en kullmile, Elverum, cirka 1930–1970.
Av /digitaltmuseum/Anno Glomdalsmuseet.
Lisens: CC BY NC 3.0

Kullmile er en innretning for kullbrenning, det vil si fremstilling av trekull.

Faktaboks

etymologi:
trolig av latin miliarium ‘tusen’, det vil si av oppstablede stokker
også kjent som:

mile

Det finnes to hovedtyper av kullmiler, liggmiler og reismiler. Reismiler er den nyeste og vanligste typen i nyere tid. Her blir veden, gjerne 3 m lang, reist på ende så den danner en rett avkortet kjegle. Tenningskanalen er midt i kullmilen og danner aksen i den. Milen blir først dekket med et lag granbar, over det blir kastet et lag leire og sand, eller aller helst stubbe, det vil si finknust kullavfall fra tidligere brenninger. Kullmilen blir tent ved bunnen av tennkanalen. Når ilden har tatt godt fatt, blir alle åpninger tildekket, og varmen blir ledet via trekkhull til hele massen er gjennomglødet og forkullet, det tar omkring en uke. Da blir milen slokket ved påføring av mer jord. Etter en tid kan kullene tas ut.

På 1800-tallet ble kullproduksjon i mile drevet i stor målestokk i Norge i tilknytning til de mange jernverkene, smeltehyttene og glassverkene. Da jernverkene ble nedlagt i 1860-årene, stoppet det meste av trekullproduksjonen. Men under andre verdenskrig ble den tatt opp igjen på grunn av behovet for trekull, blant annet til bildrift og fordi innførsel til industrielt behov stoppet opp.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg