kullmile
Brenning av trekull i en kullmile, Elverum, cirka 1930–1970.
Av /digitaltmuseum/Anno Glomdalsmuseet.
Lisens: CC BY NC 3.0
Reismile
Bygging av kullmile (reismile). Mileveden tekkes med granbar før mila forsegles med et lag hardstampet jord.
Av /Anno Norsk skogmuseum.
Lisens: CC BY ND 4.0

Kullmile er en innretning for kullbrenning, det vil si fremstilling av trekull.

Faktaboks

Etymologi
trolig av latin miliarium ‘tusen’, det vil si av oppstablede stokker
Også kjent som

mile

Det finnes to hovedtyper av kullmiler, liggmiler og reismiler. Reismiler er den nyeste og vanligste typen i nyere tid. Her blir veden, gjerne 3 meter lang, reist på ende så den danner en rett avkortet kjegle. Tenningskanalen er midt i kullmilen og danner aksen i den. Milen blir først dekket med et lag granbar, over det blir kastet et lag leire og sand, eller aller helst stubbe, det vil si finknust kullavfall fra tidligere brenninger. Kullmilen blir tent ved bunnen av tennkanalen. Når ilden har tatt godt fatt, blir alle åpninger tildekket, og varmen blir ledet via trekkhull til hele massen er gjennomglødet og forkullet, det tar omkring en uke. Da blir milen slokket ved påføring av mer jord. Etter en tid kan kullene tas ut.

På 1800-tallet ble kullproduksjon i mile drevet i stor målestokk i Norge i tilknytning til de mange jernverkene, smeltehyttene og glassverkene. Da jernverkene ble nedlagt i 1860-årene, stoppet det meste av trekullproduksjonen. Men under andre verdenskrig ble den tatt opp igjen på grunn av behovet for trekull, blant annet til bildrift og fordi innførsel til industrielt behov stoppet opp.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg