En kullmile er en innretning for fremstilling av trekull. Det finnes to hovedtyper av kullmiler, liggmiler og reismiler, den siste er vanligst. Her blir veden, gjerne 3 m lang, reist på ende så den danner en rett avkortet kjegle. Tenningskanalen er midt i kullmilen og danner aksen i den. Milen blir først dekket med et lag granbar, over det blir kastet et lag leire og sand, eller best stubbe, dvs. finknust kullavfall fra tidligere brenninger. Kullmilen blir tent ved bunnen av tennkanalen. Når ilden har tatt godt fatt, blir alle åpninger tildekket, og varmen blir ledet via trekkhull til hele massen er gjennomglødet og forkullet. Da blir milen slokket ved påføring av mer jord. Etter en tid kan kullene tas ut.

I begynnelsen av 1800-tallet ble kullproduksjon i mile drevet i stor målestokk i Norge i tilknytning til de mange smeltehyttene og glassverkene. Etter hvert tapte den sin betydning, men under andre verdenskrig ble den tatt opp igjen på grunn av behovet for trekull bl.a. til bildrift og fordi innførsel til industrielt behov stoppet opp.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.