tregrense

Tregrensen er de enkelte trærs øverste grense mot høyfjellet eller ytterste grense mot kysten. Skoggrensen er grensen for så tette samlinger av trær at de kan kalles skog. Det er vesentlig de klimatiske vekstfaktorene, og da særlig temperaturen, som bestemmer tregrensen. Når varmesummen i vegetasjonsperioden (minimum 45 dager) ikke er tilstrekkelig for at trærne skal kunne utføre sine vekstfunksjoner, er det ikke lenger betingelser for at de kan eksistere eller trenge lenger frem. De forskjellige treartene har ulike varmekrav, og det er bare de aller mest hardføre som danner tregrense opp mot høyfjellet og mot nord; i Skandinavia fjellbjørk, rogn, furu og gran. Fjellbjørk krever en tetraterm (middeltemperatur i månedene juni, juli, august og september) på minst 7,5 °C; furu og gran 8,4 og eik 12,6.

Tregrensen stiger med fjellmassivenes stigning og mot kontinentale strøk, og synker utover mot havet. I Norge er tregrensen over 200 m høyere i Jotunheimen enn i Østerdalsfjellene, og synker langs vestkysten til noen få hundre meter. På sørsiden av fjellene går tregrensen høyere opp enn på nordsiden, og der det er le, går tregrensen høyere enn der det er vindhardt.

Den rasjonelle tregrensen eller klimatiske tregrensen, det vil si den grensen som klimaet setter for trærnes vekst, er ofte en annen enn den virkelige, fordi tregrensen kan være senket ved hugst, beiting, skogbrann, forsumpning, snøskred eller snøfonner som ligger lenge utover sommeren. Da trærne trenger en større varmesum for å sette frø enn for bare å vokse, kan et treslag med evne til å forynge seg vegetativt (ved stubbeskudd, rotskudd eller senkere) trenge lenger frem og høyere opp enn trær som bare forynges med frø. Ved siden av temperaturen spiller nedbøren en stor rolle for tregrensen. I mange strøk på Jorden der det ellers er varmt nok, finnes en tregrense mot områder med for lite nedbør.