Ugo Foscolo

Ugo Foscolo var en italiensk romantisk dikter og frihetskjemper.

Han ble politisk forfulgt helt fra sitt første skuespill, Tieste (1797), og med oden A Bonaparte liberatore (1797) gjorde han seg til talsmann for en frigjøring av Italia. Hans håp om å se Napoleon som Italias befrier ble gjort til skamme ved Campoformio, da Venezia ble gitt til Østerrike.

1801–1804 kalles Foscolos milanesiske periode. I disse årene skrev han Ultime lettere di Jacopo Ortis (norsk oversettelse Jacopo Ortis' siste brev, 1994), en selvbiografisk brevroman inspirert av Alfieri og Goethes Werther, og han publiserte både sine Odi og Sonetti.

Karakteristisk for Foscolo var hans politiske engasjement, hans gradvise desillusjonering, hans rastløshet og lidenskapelige kjærlighetsliv, og hans forsøk på å opptre som den kritiske og såkalt frie forfatter.

Brevdiktet Sepolcri (1807) handler om døden og om gravsteder reist til minne om dyd og heroisme, og befinner seg mellom opplysningstid og romantikk, materialistisk, men samtidig preget av en ikke-kirkelig religiøsitet.

I hans senere politiske skrifter, bl.a. Sulla origine e i limiti della giustizia og Discorsi sulla servitù dell'Italia, hevdet han, i motsetning til hva han gjorde som ung, at folkets demokratiske revolusjon var en utopi. En lignende politisk pessimisme finnes i tragedien Aiace (1811). Diktsamlingen Grazie, som aldri ble ferdig, inneholder en symbolsk fremstilling av menneskehetens «evige tilstand».

Foscolo skrev også en rekke litteraturkritiske arbeider.