Crepuscolarismo, en betegnelse som kritikeren G. A. Borgese i 1911 gav på den italienske lyrikk etter D'Annunzio. Uten retoriske effekter, i et «ulitterært» språk, blir hverdagsting og -opplevelser gjenstand for vemodig lengsel. Betydeligste representanter er S. Corazzini og G. Gozzano. Bevegelsens tidsskrift var Cronache latine (1905–06).