Italo Svevo

Hans første romaner, Una vita (1893) og Senilità (1897) derimot, var lavmælte psykologiske studier som ikke slo igjennom i Italia. Det var først etter James Joyce fremhevet Svevos forfatterskap, at leserene oppdaget Svevo. Han fikk en renessanse på 1900-tallet, og blir i dag regnet for å være en sentral forfatter i den europeiske modernismen.

Etter en periode med selvpålagt skriveforbud, påbegynte Svevo arbeidet med Zenos bekjennelser under første verdenskrig. Boken om storrøykeren Zeno Cosino ble ferdigstilt i 1923. I romanen tar Zeno kontakt med en psykoanalytiker for å få hjelp til å slutte å røyke. Han oppfordrer Zeno til å skrive en selvbiografi for å få kontakt med sin barndom. I en knapp, tørr og nesten forretningsmessig stil bekjenner den handlingslammede pratmakeren Zeno sine laster og undersøker sine lidelser, motiver og svakheter. Skrivingen fører ham ikke nærmere målet om å slutte å røyke. I stedet blottlegges lag på lag med tomhet og forstillelse. I likhet med Svevos øvrige forfatterskap rommer boken en indirekte samfunnskritikk. Gjennom tvetydighet og ironi avslører Svevo hvordan den samfunnsmessige «normalitet» reduserer enkeltindividet og tvinger det inn i ulike tilstander av sykelighet og begjær.

I sine siste år var Svevo svært produktiv. Flere bøker ble utgitt posthumt, blant annet Kort sentimental reise og andre noveller (Corto viaggio sentimentale ed altri racconti, 1949). Hans skuespill er for en stor del samlet i Commedie (1960), og fortellingene i Opere di Italo Svevo (1954).

• Italias litteratur
• modernisme