Jerusalem
Slik mener man at Jerusalem så ut på kong Salomos tid, som hovedstad i Det gamle Israel.
Jerusalem
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Davidsbyen, Jerusalem
Såkalt Stepped Stone Structure i Davidsbyen.
Davidsbyen, Jerusalem
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Judariket er den sørligste av de to israelittiske statene som oppsto da kong Salomos rike ble delt i to etter hans død (cirka 928 fvt.). Judariket strakte seg fra Beth El i nord, til syd for Beer Sheva, fra Lakish til Dødehavet og inkluderte både de hellige byene Jerusalem og Hebron. Den tidligere felles hovedstaden, Jerusalem, ble nå hovedstaden i Judariket.

Faktaboks

Også kjent som

Judah, Yehudah

Judariket ble styrt av en lang rekke konger som i henhold til tradisjonen alle var av kong Davids slekt. I en kort periode (cirka 841–835 fvt.) ble landet også styrt av israelittenes eneste regjerende kvinne, Atalja, som hadde en annen avstamning. Det besto ofte nære slektskapsbånd mellom kongene i Nordriket (Samaria) og kongene i Judariket. De var ofte allierte, men kunne også ligge i krig med hverandre.

Etter at Samaria ble erobret av assyrerne i 722 fvt., og en stor del av befolkningen i nord ble ført i eksil til Assyria, var Judariket den eneste israelittiske staten i området. Assyria forble lenge den største trusselen i hele området, også mot Judariket, men det ble likevel Babylonia som i årene 597–586 fvt. førte til tempelets og Jerusalems ødeleggelse og den såkalte israelittiske kongetidens avslutning.

Kilder

Det gamle testamentet og Tanakh er hovedkildene til kunnskap om Judarikets historie, men arkeologiske funn og nabolandenes historiske annaler og relieffer gir mange bekreftende og supplerende opplysninger. Ifølge bibeltekstene var området, kalt Juda, opprinnelig bebodd av etterkommere av stamfedrene Judas og en del av Benjamins stamme (første Kongebok 12).

Israelittenes tidlige historie er et omstridt tema i dag, men kong David regnes likevel, av de fleste forskere, som en historisk person. En seiersstele skrevet på arameisk, funnet i Tel Dan i 1993–1994, ser ut til å bekrefte at Judarikets kongehus var kjent som «Davids hus» på 800-tallet fvt.

Kriger

Utgravningsområdet i Lakish
.
Lisens: CC BY SA 3.0
Inne i Hiskias tunnel

Denne tunnelen ble hugget ut for å sikre vannforsyning til Jerusalem

Inne i Hiskias tunnel
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Kongebøkene og Krønikebøkene forteller om maktkamper, kriger, politiske intriger og om begge kongehusenes religiøse praksis. På grunn av sin beliggenhet midt mellom storrikene Assyria og Babylonia i øst og Egypt i vest måtte kongene i Jerusalem delta på den internasjonale politiske arenaen. I mange tilfeller måtte de også forsvare landets byer mot angrep og invasjon, eller inngå tributtavtaler med nabostatene. Bibeltekstene forteller om stadige konfrontasjoner, både med storstater og småstater som Edom og Moab.

Ifølge både assyriske annaler og bibeltekster erobret assyrernes kong Sanherib (cirka 704–681 fvt.) store deler av kystlinjen og et stort antall av kong Hiskias befestede byer. Beleiringen av byen Lakish er også veldokumentert på relieffer fra palasset i Ninive. Hiskia måtte overlate alt tempelets sølv og gull til assyrerkongen (andre Kongebok 18–19). Deretter startet beleiringen av Jerusalem.

Ingen av de overleverte tekstene gir opplysninger om hvor lenge beleiringen varte, men øyensynlig hadde innbyggerne hatt god tid til å styrke befestningene i forkant (andre Krønikebok 32,5). Det berettes også at profeten Jesaja var til stede i byen under beleiringen og oppfordret befolkningen til å holde ut (Jesaja 36–37). Sanherib vendte til slutt tilbake til Ninive, og Jerusalem beholdt sin frihet. Ifølge andre Kongebok 19,35 skal årsaken ha vært at Jahves engel hadde drept 185 000 assyriske soldater.

Assyrias enorme erobrede landområder, som strakte seg fra Media til Luxor, ble imidlertid vanskelige å administrere. Judarikets konge, Manasse (cirka 696–642 fvt.), skal ha latt bygge en ny mur rundt Davidsbyen i Jerusalem, noe som kan ha vært en forberedelse til løsrivelse fra Assyria (andre Krønikebok, 33,14). Det som i praksis førte til Judas selvstendighet var Det nyassyriske rikets fall cirka 612 fvt. Men Babylonia ble den nye store trusselen i øst.

Religionen

Tegninger fra krukke funnet i Kuntillet Arjud, en jødisk handelstasjon og mulig religiøst senter i Sinai fra 700-tallet fvt.

Kuntillet Arjud i Sinai.

Tegninger fra krukke funnet i Kuntillet Arjud, en jødisk handelstasjon og mulig religiøst senter i Sinai fra 700-tallet fvt.
Av .

Flere av profetene virket i Juda. De advarte folket og kongehuset mot det prester og profeter anså som fremmed kult. Både innskrifter, tegninger (Kuntillet 'Ajrud), smykker og stempler viser at befolkningen hadde et forhold til omverdenens guder og gudinner og deres symboler. Den semittiske fruktbarhetsgudinnen Ashera ser ut til å ha hatt en spesiell plass. Ashera kan knyttes både til steppene, til seksualitet og til reproduksjon. Mye tyder på at hennes kult også kan ha hatt innpass i tempelet i Jerusalem. Men vi kan også lese om kvinner som «gråter for Tammuz» (Esekiel 8,14).

Samtidig var dette tiden da ulike prester og profeter var opptatt av å få folket til å tilbe kun den ene guden, Jahve (JHVH). Profetene anklager mange av kongene for avgudsdyrkelse, og truer med Guds straff og oppfordrer befolkningen til å følge et moralsk og lovlydig levesett. Forestillingen om en Messias oppsto også blant profetene på denne tiden. Messias skulle være en kommende ny og mektig konge av Davids slekt som skulle redde det jødiske folket fra dets fiender. Først langt senere ble denne forestillingen knyttet til de siste tider.

Under kong Joshia (cirka 630–609 fvt.) ble det gjennomført en stor kultreform. Alle mindre offersteder rundt om i landet ble nedlagt, og all offentlig religiøs kult konsentrert rundt tempelet i Jerusalem. Gudebilder og andre kultgjenstander ble ødelagt, og folket ble formanet om å tilbe kun Jahve (andre Kongebok 22,1–23,30).

Jerusalems fall

Selvstendigheten varte ikke lenge. Allerede om vinteren 598/597 fvt. marsjerte Babylonias kong Nebukadnesar 2 mot Jerusalem for å kreve inn tributt. Byen måtte overgi seg, og babylonerne tok med seg kongen, Jojakin, og en stor del av overklassen til Babylon. Nebukadnesar innsatte Joshias tredje sønn, Mattanja som vasallkonge og ga ham navnet Sidkia (andre Kongebok 24,17).

Uoverensstemmelser mellom Babylonia og Egypt gjorde at kongen i Jerusalem måtte balansere mellom to stormakter. Ifølge tekstene deltok Sidkia i et opprør mot babylonerne, og i 587/586 vendte Nebukadnesar 2s hær tilbake. Byen ble inntatt etter en lang beleiring som førte til stor lidelse og hungersnød i byen. Tempelet og slottet ble brent, og byen ødelagt.

Eksilet

Sidkia ble ført som fange til Babylon etter å ha fått øynene stukket ut (andre Kongebok 25,7). Enda en stor del av byens innbyggere ble ført i eksil til Babylonia, der de ble bosatt rundt om i landet, men fikk beholde sin nasjonale egenart. Det er uklart hvor mange som til sammen måtte forlate sitt hjemland, men nyere forskning mener at en del av landbefolkningen fikk bli igjen.

Nye babylonskvennlige jøder, ledet av Gedalia, ble satt til å styre vasallstaten (andre Kongebok 25,22). Profeten Jeremia var en del av ledelsen, men diverse hendelser førte til at både ledelsen og profeten flyktet til Egypt. Også andre hadde flyktet til Egypt. Jeremia forteller sine flyktede landsmenn at Nebukadnesars seier var deres egen skyld og Guds straff. Jahve hadde ikke lenger villet se på hvordan de praktiserte forbudte skikker og ofret til Himmeldronningen og andre guder i Jerusalems gater (Jeremia 7, 16–20 og 44)

Tilbakevending

Kyros-sylinderen
Teksten bekrefter at Kyros lot bortførte folk vende hjem. British Museum, London.
Kyros-sylinderen
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Da kong Kyros av Persia rundt 50 år senere erobret Babylonia i 539 fvt. og ga jødene tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem, valgte svært mange å bli i Babylonia, men et ukjent og omstridt antall vendte tilbake. De hjemvendte bosatte seg i Jerusalem og i det som tidligere hadde vært Judariket. Det hersket lenge motsetninger mellom den lokale landbefolkningen som hadde fått bli i landet og de hjemvendte.

I rundt 200 år var landet deretter offisielt en persisk provins kalt Jehud (Juda), men i praksis var dette en liten jødisk tempelstat med religiøst selvstyre. De hjemvendte skal ha fått persisk tillatelse og hjelp til å gjenoppbygge tempelet, som ble gjeninnviet i år 515 fvt. Siden de bortførte kom fra området Juda, er det innenfor forskningen vanlig å bruke betegnelsen jøder (judeere) fra denne tiden. Også da senere begivenheter både førte til selvstendighet og til at landets grenser ble utvidet, forble betegnelsen jøder knyttet til dem som førte den religiøse og nasjonale tradisjonen videre etter eksilet. Fra tiden etter eksilet er det funnet få spor etter «fremmed» kult.

Innenfor jødisk tradisjon oppsto etter hvert en forestilling om at hele folket hadde vært i eksil, men var vendt tilbake. Denne ideen om «eksil og tilbakevending» preger jødedommen helt frem til våre dager.

Da romerne erobret landet i år 63 fvt. innførte de den latinske betegnelsen Judea, som omfattet et langt større område enn det tidligere Juda/Judariket. I dag brukes både Judea og Juda (hebraisk Jehuda) som en israelsk, og delvis også jødisk betegnelse på den sørlige delen av Vestbredden, i Palestina.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg