En myte er tradisjonelt en beretning om guder. Platon så gudefortellinger i kontrast til de evige ideer, slik at «myte» kom til å bety «usann historie»; dette ligger til grunn for betydningen «illusjon, løgn». Allerede i antikken ble mytene også tillagt en dypere, symbolsk betydning. Både den tyske romantikkens filosofer (Gottfried Herder), og senere dybdepsykologene (Freud, Jung) mente at myter var uttrykk for grunnleggende sannheter. Også religionshistorisk forskning går oftest ut fra at myter er uttrykk for de enkelte kulturers oppfatning av verden og menneskets plass i verden.

Myter er mer enn bare fortellinger om hvordan guder har forholdt seg til hverandre og til menneskene. De formidler oppfatninger om selve grunnlaget for all tilværelse. Derfor er de mytene som beretter om hvordan verden ble til (kosmogoniske myter), de viktigste og mest typiske. Andre myter, for eksempel om opprinnelsen til sosiale forhold, redskaper, skikker, eller til bestemte familier, har gjerne kosmogoniske myter som forbilde. En moderne forsker som særlig har betonet dette, er Mircea Eliade.

Fordi myten forsøker å uttrykke selve forutsetningene for all eksistens, medregnet språk og nettopp ved hjelp av språk, gjør den ofte bruk av bilder som er groteske eller som snur vanlige relasjoner på hodet. Ofte fortelles myten på et eget, eventuelt alderdommelig språk (for eksempel ble sumerisk brukt i Babylon i religiøs sammenheng i mange århundrer etter at det var forsvunnet som talespråk), og selve beretningen finner sted bare til bestemte tider og på bestemte steder.

Under alle omstendigheter er myten opptatt av det som er hellig, det vil si det som er atskilt fra det hverdagslige, håndgripelige og trivielle. Myten er i seg selv hellig, og dette skiller den ut fra eventyr, legender og epos.

Allerede i antikken ble det gjort forsøk på å «forklare» mytene, idet deres opprinnelige religiøse budskap ikke lenger ble forstått. Flere av disse myteforklaringene er de samme som er blitt fremsatt i vår tid. Dette gjelder både den allegoriske mytetolkning, altså tanken at mytene består av et fastlagt system av bilder (allegorier) som står for elementer i samfunnet eller naturen, og ulike psykologiske tolkninger, for eksempel at myter var skapt av menneskets naturlige frykt for det ukjente.

Studiet av myter innen religionshistorisk forskning begynte imidlertid først sent på 1700-tallet. En rekke forskere, inspirert av romantikkens ideer om naturens betydning for menneskets følelsesliv, utarbeidet på 1800-tallet teorier om myten som bilde på naturfenomenene («den naturmytologiske skole»); først og fremst blant dem var Max Müller. I første del av 1900-tallet rettet forskernes interesse seg særlig mot forbindelsen mellom myte og ritual, og en rådende oppfatning var lenge at myten var underordnet og ledsaget ritualet, oppfattet som magisk handling («myte–rite skolen»). Blant betydelige forskere innen denne retningen, som hovedsakelig arbeidet med fororientalske religioner, var den norske teologen Sigmund Mowinckel.

Fra 1950-årene av har interessen dels vært rettet mot myten som hellig beretning (Eliade), dels mot mytens struktur som uttrykk for grunnleggende mønstre i allmennmenneskelige tankeprosesser (Claude Lévi-Strauss og «strukturalismen»). Jungs lære om arketypene har også inspirert en rekke myteforskere, blant andre Karl Kerenyi.

Teologen Rudolf Bultmann har hatt stor innflytelse med sine tanker om «avmytologisering» av evangelienes Jesus-skikkelse for å bringe det kristne budskap i samsvar med den moderne tids erkjennelsesformer som hevdes å være ikke-mytiske. Andre, spesielt litteraturforskeren Roland Barthes, har påpekt at nettopp vår tid uopphørlig frembringer «myter», riktig nok ikke av religiøs karakter, men i form av ulike uttrykk for ubevisste normer og grunnforestillinger som inngår i faste mønstre, «mytologier».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.