Jesabel, datter av kong Ethba'al av Tyrus og gift med kong Akab, som var konge i Nordriket Israel ca. 870–851 fvt. Til forskjell fra de andre kongelige hustruene i Det gamle Israel, later Jesabel til å ha vært en dronning med reell innenrikspolitisk og religiøs makt. Beretningene om kong Akab og dronning Jesabel finnes i 1 Kongebok 16 og 2. Kongebok 9, og er en del av beretningene om profetene Elia og Elisha. Kongebøkene tilhører det bibelforskningen kaller Det deuteronomistiske historieverk.

Tekstene fremstiller dronning Jesabel som grusom og egenrådig, og fordømmer hennes støtte til Baal-gudene, noe som i bibelsk språkbruk kan referere til flere kanaaneiske guder. I Jesabels tilfelle kan det f. eks. ha handlet både om Baal og om sidoniernes gud, Melkart. Under Jesabels påvirkning ble også kong Akab åpen overfor andre guder og kultformer. Han skal ha latt reise et alter for Baal og en såkalt Ashera-pæl (kanskje en statue med kvinnelige former) i Samaria, men hans sønner fikk likevel israelittiske navn som inneholdt ordet "jahu" (Jahve). Akab fremstilles heller ikke som like skyldig som sin kone. Han får også en verdig død på slagmarken. 

For Jesabel, som var prinsessa av Tyros (Sur) og Sidon, og kanskje utdannet som Baals eller Melkarts prestinne, må det ha vært naturlig å bringe denne kulten med seg til Samaria. Jesabel hadde øyensynlig egne midler. 1. Kongebok 18,19 beretter om at hun underholdt 450 Baal-profeter og 400 Ashera-profeter, og lot dem spise ved sitt bord. For forfatterne og redaktørene av bibeltekstene var alt dette vederstyggeligheter, som gjorde Jahve sint, og som bidro til rikets senere undergang. Også selve ideen om kvinnelige prester og offisielle kultutøvere må ha vært frastøtende og fremmed.

Jahve-kulten later til å ha hatt stort gjennomslag i befolkningen på denne tiden, men andre guder og kultformer eksisterte fremdeles. Profetene så det som sin oppgave å bekjempe alt de så på som frafall fra den rene Jahve-troen, og både Jesabel og kong Akab blir fremstilt som profetenes arge motstandere. For endelig å få bevist hvilken gud som var sterkest, får profeten Elia istand en konkurranse på Karmel-fjellet, der det blir åpenbart for folket at Jahve er den eneste guddommen med reell makt. Deretter lar Elia alle Baal-profetene samle ved Kishon-bekken, for så å drepe dem (1. Kongebok 18, 21– 40). Likevel frykter han Jesabels trusler og rømmer landet (1. Kongebok 19,1–3). Det nevnes heller ikke hva som skjedde med gudinnen Asheras profeter. Disse kan ha forsatt å leve under Jesabels beskyttelse.  

Hennes handlinger er til dels grusomme; hun behandler sine motstandere slik det var vanlig på denne tiden. Mest kjent er fortellingen om Nabots vingård. Da denne nekter å gi sin fedregård til kongen, legger kongen seg til sengs og nekter å spise. For å få ham glad igjen utsteder Jesebel derfor en skriftlig ordre om å la Nabot drepe, for at kongen likevel skulle få overta gården. Det fortelles at hun selv skrev brevet, og satte kongens segl (stempel) på dette (1. Kongebok 21, 8). Hun hadde altså myndighet til å utstede ordre i kongens navn. Forskere mener at hun sannsynligvis også hadde sitt eget segl. I 1964 publiserte den israelske arkeologen, Nahman Avigad, et segl med bokstavene JZBL. Seglet viser, som vanlig i Det gamle Israel på denne tiden, egyptisk billedsymbolikk, med bilder av Isis/Hathor, den egyptiske Horus-falken og to Ureuslanger. Flere forskere mener nå at dette kan ha vært dronning Jesabels eget segl.

Jesabel levde videre i Samaria etter kong Akabs død, så lenge hennes sønner regjerte. Men under Jehus opprør mot kong Joram og alle kong Akabs etterkommere, må hun ha regnet med at også hun ville bli drept. Tekstene forteller at hun sminket øynene, pyntet seg på hodet, og modig stilte seg ved vinduet for å møte sin motstander (2. Kongebok 9, 30–31). Dette motivet, "kvinnen ved vinduet", er kjent fra vakre små elfenbensplaketter fra flere land i Midtøsten på denne tiden, og forekommer også i flere bibeltekster (2. Samuelsbok 6,16; Dommernes bok 5,28). Kvinner som ser ut av vinduet, og dermed viser seg ubeskyttet, er forbundet med ubehagelige opplevelser eller døden i bibeltekstene. En kvinne som også sminker seg før hun lar seg beskue, kan være ment å gi assosiasjoner til tempelprostitusjon, noe som kan ha bidratt til Jesabels rykte som fordervet forfører.

Jehu lar henne drepe, men gir ordre om at siden hun tross alt var en kongsdatter (ikke fordi hun hadde vært dronning) måtte hun bli gravlagt (2. Kongebok 9,34). Da de skulle begrave henne fant de imidlertid bare hodeskallen, hendene og føttene. Jehu skal da ha uttalt at Jahves straff hadde nådd henne (2. Kongebok 9,35–37). Tross utryddelsen av de 450 Baal-profetene mange år tidligere, later også Baal-kulten til å ha eksistert videre. Etter Jesabels død står Jehu fri til å beordre alle Baal-dyrkere drept og Baals tempel revet ned (2. Kongebok 10, 18–28). Likevel står det under hans sønn Joakas, fremdeles en statue av Ashera i Samaria (2. Kongebok 13,6).

Jesabel har fått et dårlig ettermæle gjennom bibeltekstene, og i Johannes´åpenbaring (2,20–23) har en falsk profetinne, som også beskyldes for å drive utukt, fått det symbolske navnet Jesabel. Hennes navn er blitt brukt for å karakterisere forføreriske og forræderske kvinner helt frem til vår tid. Hun har også vært et populært motiv i kunsten.  

Jesabel må ha vært en både modig, intelligent og skrivekyndig kvinne. Tekstene fremstiller en kvinne som deltar aktivt i landets styre og stell og forsøker å spre sin egen religion i sitt nye hjemland, til dels med makt. Men det er ingen ting i tekstene som underbygger ettertidens bilde av henne som seksuell forførerske. Hun har etter alt å dømme også utøvd sterk innflytelse på den andre mektige kvinnen på denne tiden, Athalja, gift med kong Joram i Juda rike (regjerte 847–845 fvt.) og regent i flere år etter hans død.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.