Makkabeerbøkene, betegnelse på fire bøker som er oppkalt etter Juda ha-Makkabi, frihetskjemperen som frigjorde Juda fra de gresk-syriske selevkidenes herredømme. Innholdet er svært forskjellig, men omhandler hendelser fra sent på 200-tallet fvt. og frem til ca. 135. fvt. Bøkene er selvstendige verk, har forskjellige forfattere, og ble opprinnelig skrevet på hebraisk og gresk. Betegnelsen Makkabeerbøkene kan føres tilbake til annet århundre evt.

Tekstene ble overlevert for ettertiden gjennom den jødiske oversettelsen til gresk, Septuaginta. Denne ble overtatt av den kristne kirke. Den latinske utgaven, Vulgata, inkluderte kun de to første Makkabeerbøkene. Disse omtales gjerne som deuterokanoniske (sene) hellige bøker av den katolske kirke. De andre to inngår i de apokryfe (skjulte) skrifter. De ulike ortodokse kirker har noe ulik praksis rundt hvilke bøker som skal inkluderes i sine bibelutgaver. De protestantiske kirker regner kun de to første som gammeltestamentlige apokryfe skrifter. Tredje og fjerde Makkabeerbok regnes som del av pseudepigrafene (bøker som er tilskrevet falsk forfatter). 

De to første Makkabeerbøkene inngikk i Den norske kirkes bibler helt frem til frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Ingen av Makkabeerbøkene ble inkludert i Den hebraiske bibelen, Tanakh. Jødisk tradisjon regner alle som apokryfe skrifter. De inkluderes i det Talmud-rabbinerne omtaler som Sefarim Hitzonim (eksterne bøker), og rabbinerne skrev ikke kommentarer til disse. Fortellingene om hvordan jødene, ved Guds hjelp, beseiret de mektige selevkidene, er likevel populære heltefortellinger blant jødiske barn.

De to første bøkene er historiske beretninger om makkabeerkrigene og bakgunnen for disse. Aleksanders den stores erobringer i Midtøsten, fra ca. 334–323 fvt., førte til en storstilt hellenisering av store deler av området, også blant deler av den jødiske befolkningen i tempelstaten Juda.

I 198 fvt. mistet de egyptiske ptolemeerne herredømmet over Juda, og det gresk-syriske dynastiet, selevkdiene, overtok. Stadig flere jødiske skikker ble nå forbudt, i den hensikt å omskape Jerusalem til en hellenistisk by. Situasjonen tilspisset seg ytterligere da Antiochus IV Epiphanes kom til makten i Syria i ca. 175 fvt. Omskjæring av guttebarn og overholdelse av sabbaten ble forbudt. Høsten 167 fvt. ble selve alteret i tempelet vanhelliget, en handling som gikk utover alt jødene kunne tåle.

Presten Mattatias og hans fem sønner ledet en oppstand som skulle vare helt til den siste av makkabeerbrødrenes død i ca. 135. fvt. Da var Juda allerede blitt en selvstendig stat. (Se også makkabeerne.)

Boken begynner med et kort avsnitt om Aleksander den store. Deretter kommer detaljerte skildringer av overgrepene som førte til oppstanden. Hovedmålet var å gjeninnvie tempelet og etter hvert også å oppnå full selvstendighet. Første Makkabeerbok er den mest omfattende beretningen om makkabeerkrigene. Den gir detaljerte beskrivelser av militære strategier under Juda ha-Makkabi, og viser at de jødiske styrkene var mestere i å utnytte sin lokalkunnskap. Et høydepunkt er beretningen om gjenopprettelsen av tempelkulten og innføring av den jødiske festen hanukka, høsten 164 fvt.

Boken fortsetter med å beskrive hvordan brødrene Jonatan og Simeon inngikk allianser med mulige støttespillere og erobret stadig større landområder. Allerede i år 152 fvt. lot Jonatan seg utnevne til øversteprest i Jerusalem – et embede som tidligere var forbeholdt presteslekten Zadok. I 142 fvt. ble Juda fritatt for å betale skatter til selevkidene, og Simeon var nå både øversteprest og «prins» av Juda. Fortellingen avsluttes med å berette om mordet på Simeon, og innsettingen av hans sønn Johanan (Johannes Hyrkanos) som øversteprest. 

Boken ble skrevet på hebraisk sent i den andre århundre fvt., men ble overlevert til ettertiden i gresk oversettelse. Stilen er preget av Den hebraiske bibels historie fortellinger. Forfatteren er ukjent, men det fremgår at han hadde tilgang på mye konkret informasjon, både om planlegging og gjennomføringen av oppstandene. Fremstillingen viser også at forfatteren hadde høye tanker om makkabeerbrødrene, som blir presentert som Guds verktøy for å befri jødene fra fremmed herredømme og fremmed kult. Boken regnes som en pålitelig historisk kilde. 

Andre Makkabeerbok er, ifølge forfatteren selv, et sammendrag av Jason av Kyrenes fembinds fremstilling av historien rundt makkabeerkrigene. (Denne er gått tapt for ettertiden.) Boken forteller både om undertrykkelsen, om stridighetene rundt øversteprestembedet, om de mange kampene, og om guddommelig inngripen i forskjellige historiske hendelser. Boken avsluttes med Judas seierover den syriske feltherren Nikanor i 161 fvt.

Den innledes med to brev rettet til jødiske menigheter i den egyptiske diasporaen, der det oppfordres til å feire tempelinnvielsesfesten, hanukka. Den historiske delen begynner med detaljerte beskrivelser av undertrykkelsen av jødisk kultur og tradisjon og innføringen av stadig flere greske skikker. Tempelet i Jerusalem skulle for eksempel vies den greske guden Zevs. Så kommer beretningene om Juda ha-Makkabi og hans mange bragder. Gjeninnvielsen av tempelet er også her et høydepunkt i fortellingen. 

Et eksempel på Guds inngripen i historiske hendelser er fortellingen om da kongens minister, Heliodoros, skulle bortføre den jødiske tempelskatten i Jerusalem. Dette førte til opprør i byen, ikke minst fordi tempelskatten også besto også av verdier som ble bestyrt for landets enker og foreldreløse. I følge 2. Makkabeerbok er det folkets bønner om guddommelig hjelp som redder situsasjonen. Overnaturlige hendelser inntrer. Heliodorus faller bevissløs om og blir båret ut av tempelet. Hans liv blir likevel reddet, takket være øversteprestens bønn. Heliodorus angrer sine handlinger, og vender hjem til Syria. 

Det tydeliggjøres at det er frafall fra den rette vei, som det å praktisere greske skikker, som fører til ulykke for jødene, mens bønner og overholdelse av Toraens bud gjør dem sterke og sikrer dem Guds hjelp. Det er bare ved Guds hjelp at jødene går seirende ut av de mange kampene. Et annet viktig motiv i 2. Makkabeerbok er martyriet, der vanlige mennesker velger martyrdøden i stedet for å bli tvunget til å spise urent kjøtt (se kosher). Her finner vi også et tidlig jødisk eksempel på forestillingen om martyrenes oppstandelse fra de døde. 2. Makkabeerbok har derfor fått stor teologisk betydning innenfor den kristne kirke. Fortellingen om martyrene, Hanna og hennes syv sønner, inngår også i den jødiske fortellertradisjonen, aggada.

Andre Makkabeerbok ble skrevet på gresk. Forskere er ikke enige om dateringen, men det er vanlig å annta at den opprinnelige versjonen ble skrevet i slutten av 2. århundre fvt. Man vet lite om forfatteren utover at han må ha behersket et skriftlig gresk, samtidig som han hadde inngående kjennskap til jødiske forhold. 

Til tross for betegnelsen handler denne ikke om makkabeerkrigene, men om tiden da den hellenistiske kongen av Egypt, Ptolemaios IV Philipator, hadde gjenvunnet herredømmet over Juda fra selevkidekongen Antiochus III i slaget ved Rafia i 217 fvt. Boken forteller at Ptolemaios reiste opp til Jerusalem og forsøkte å få innpass i tempelets «aller helligste», noe som var forbeholdt øverstepresten på yom kippur, forsoningsdagen.

Men også her blir tempelet beskyttet gjennom guddommelig inngripen. Som en følge av øversteprestens bønn, faller Ptolemaios om og kan ikke snakke. Han velger da å returnere til Alexandria og straffe jødene i Alexandria for sitt nederlag. Alle jøder som ikke ville tilbe den greske guden Dionysos skulle bli slaver. Da det viste seg at dette ikke skremte, blir byens jøder innesperret i byens hippodrom (stadion for hesteløp), der de skulle trampes ihjel av elefanter. Men igjen blir jødene reddet gjennom guddommelig inngripen. Som et resultat av presten Eleasars bønner, kommer det to engler som forårsaker at både vaktene og elefantene vender seg mot hæren istedenfor mot jødene. Ptolemaios angrer sine handlinger, og jødene i Alexandria får deretter hans beskyttelse. Byens jøder feirer så en syv dager lang gledesfest.

Forskere antar at boken ble skrevet på gresk, av en jøde fra Alexandria, i første århundre fvt. Den mangler i flere av de kjente tidlige utgavene av bibelteksten, som Codex Sinaiticus. Det er også usikkert hvorvidt den handler om faktiske historiske hendelser. Fortellingen om kongens forsøk på å trenge inn i tempelet minner om fortellingen i 2. Makkabeerbok. Boken beskrives ofte som en religiøs novelle. 

Fjerde Makkabeerbok er hovedsakelig et filosofisk verk, formet som en tale, og omhandler spørsmål rundt gudfryktighet, fornuft og lidenskap. Forfatterens hensikt er å overbevise diasporajødene, som levde i sterkt helleniserte samfunn, om at troskap mot jødisk lov og levesett kunne begrunnes gjennom fornuft og logikk. Den fikk sannsynligvis navnet 4. Makkabeerbok fordi eksemplene er tatt fra martyrberetningene fra 2. Makkabeerbok. Boken tar også opp ideen om oppstandelse, men her dreier det seg om den greske ideen om sjelens overlevelse. Forfatteren unngår å si noe om legemlig oppstandelse.

Boken er skrevet på gresk av en jøde fra diasporaen som hadde gresk filosofisk skolering, kombinert med dyp kjennskap til jødisk lov og tradisjon. Dateringen er usikker, men det er vanlig å anta at den ble skrevet i Syria og Lilleasia en gang i første århundre evt.

  • Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1. og 2. Makkabeerbok er å finne i: Dagfinn Rian (Red.), Gammeltestamentlige apokryfer, i serien Verdens hellige skrifter, Bokklubben 2010.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.