Faktaboks

Mirjam

Miriam, Miryam

Jocheved og Miriam med lille Moses
Jocheved og Mirjam med lille Moses. Oljemaleri fra 1860.
Jocheved og Miriam med lille Moses
Av /Delaware Art Museum.
Moses irettesetter  Miriam og Aron.
Moses irettesetter Mirjam og Aron.
Moses irettesetter Miriam og Aron.
Av .
Freske fra synagogen i Dura Europos, Syria (cirka 224–255 evt.)

Lille Moses blir redet fra elven.

Mirjam er en kvinne som omtales flere steder i Det gamle testamentet og Tanakh. Mirjam var Moses' og Arons søster, og foreldrene var Amram og Jochevet. I jødisk tradisjon regnes hun som den første kvinnelige profet. Som Moses’ søster omtales hun også i Koranen, men da uten navn (Sure 28,6–12).

Ifølge tradisjonen skal Mirjam ha vært sju år eldre enn Moses, og hun opptrer allerede (uten navn) i fortellingen om hvordan den lille Moses blir reddet fra å bli drept. Farao har gitt folket sitt påbud om at alle israelittiske guttebarn skal kastes i Nilen (2. Mosebok 1, 15–22). For å redde sin lille sønn, legger Moses' mor gutten i en papyruskiste og setter den i sivet ved elvebredden. Faraos datter finner kisten med barnet og synes synd på ham. Mirjam er den som tilbyr faraos datter å skaffe henne en amme til barnet. Faraos datter går med på det, og Mirjams og guttens virkelige mor får i oppdrag å fostre ham opp (2. Mosebok 2, 5–6).

Mirjam fremstilles som en kvinne med mot og lederegenskaper og omtales også som profet (2. Mosebok 15, 20). I 4. Mosebok fremstår Mirjam som en av israelittenes tre ledere under den lange vandringen gjennom ørkenen. Dette gjentas hos profeten Mika 6,4, der Gud selv bekrefter Mirjams betydning. Mirjam dør og blir begavet i Kadesh, på grensen til landet Edom (4. Mosebok 20,1). Hun er en av de få bibelske kvinnene hvis død og gravsted nevnes i bibeltekstene.

Sangen ved havet

Kvinnen danser av glede

Mirjam (Jewish Museum, New York.)

Kvinnen danser av glede
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Første gang Mirjam nevnes ved navn er hun ved Rødehavets (Sivsjøens) bredd, der hun deltar i feiringen av den vel overståtte flukten fra Egypt (2. Mosebok 15, 20–21). Moses og israelittene synger først en sang viet til Jahve (2. Mosebok 15, 1–18). Så velger også hans søster å feire redningen, gjennom å slå på trommer, danse og synge en seierssang for guddommen. Hun blir fulgt av leirens kvinner. Bare de første linjene er nedskrevet i bibelteksten, men disse er de samme som dem Moses synger. Teksten sier ikke noe om hvorvidt de også sang resten av sangen, eller hvem som diktet den, Moses eller Mirjam. Det er mulig at Mirjam enten var forfatter eller medforfatter av denne takkesangen.

Kvinner som feirer seierrike begivenheter med sang og dans er kjent fra flere bibeltekster. Den mest kjente er Deboras sang (Dommerboken kapittel 5) og kvinnene som feiret at David hadde seiret over filistrene 1. Samuelsbok 18,7). Her kan man anta at det var kvinnene selv som hadde laget teksten til sangene.

Mirjams posisjon

Bibeltekstene gir inntrykk av at Mirjam hadde en viktig posisjon blant israelittene. Sammen med sin bror Aron irettesetter hun Moses for valg av en kushittisk (ofte oversatt med nubisk eller etiopisk) kvinne som ektefelle. Denne teksten er uklar, og det fremgår ikke av teksten hvem denne kvinnen var, eller hvor hun kom fra. Det fremgår heller ikke hva samtalen dreide seg om. Både bibelforskere og rabbinere har mange forklaringer til teksten. Men det som fremgår klart, er at både Mirjam og Aron mener seg berettiget til å kritisere Moses, og spør om ikke Gud har talt til dem også!

Ifølge teksten gjør dette Jahve sint, og han irettesetter dem og understreker at de ikke kan sammenlikne seg selv med Moses, siden han er den eneste som får tale med guddommen ansikt til ansikt. Alle andre må kommunisere med ham gjennom syner og i drømmer. Mirjam blir derfor straffet med en hudsykdom (ofte oversatt med lepra/spedalskhet), men Aron går tilsynelatende fri. Aron overtaler så Moses til å be Jahve om å tilgi Mirjam, noe han så gjør, men han gir beskjed om at hun skal utestenges fra leiren i syv dager. Folket venter på henne før de drar videre (4. Mosebok 12, 1–15).

Jødisk fortellertradisjon

Ifølge jødisk tradisjon, aggada, skal Mirjam ha hatt profetiske evner allerede før Moses ble født. Hun skal ha forutsagt at hennes mor ville komme til å føde israelittenes redningsmann. De to israelittiske jordmødrene Shifra og Puah, som nevnes i 2. Mosebok 1,15, identifiseres med Mirjam og hennes mor (Exodus Rabba 1,17). Mirjam skal ha virket som jordmor allerede som liten pike, og ha hatt samme funksjon under den lange vandringen.

Mirjam har også mange kallenavn i jødisk tradisjon, spesielt slike som henviser til hennes skjønnhet og forstand. Bibeltekstene sier ikke noe om hvorvidt Mirjam var gift og hadde barn, noe som var nærmest uhørt på den tiden, men ifølge en tradisjon kan Kaleb ha vært hennes mann og Hur (2. Mosebok 24,15) hennes sønn. En annen tradisjon mener Hur var hennes ektefelle. Jødisk tradisjon har også mange forklaringer rundt hendelsene i ørkenen, da Mirjam irettesetter Moses. En av dem går ut på at det hele dreide seg om hans forhold til hustruen Sippora.

Mirjam skal også ha vært den som sørget for at israelittene fikk vann. En spesiell stein skal ha vært brukt til formålet. Den bibelske beretningen om hennes død følges direkte av en setning om at folket ikke hadde vann (4. Mosebok 20,2).

Mirjams død sammenliknes med brødrenes, og ifølge tradisjonen var de alle tre uten synd. Mirjam skal ha fått Guds kyss da hun døde (Talmud, Bava Batra 17a).

Mirjams rolle i dag

I bibelfortellingene fremstår Mirjam som en selvstendig og myndig kvinne som også kan tjene som rollemodell i dag. Hun er derfor en av de bibelske kvinneskikkelsene som har fått styrket betydning innenfor liberal og feministisk jødedom.

Hennes tilknytning til vann har ført til at enkelte jødiske familier nå også setter frem et vinbeger beregnet på Mirjam under festmåltidet, seder, som innleder pesach. I noen jødiske miljøer leses også velsignelser og bibeltekster om Mirjam. Dette for å markere at også hun spiller en viktig rolle, både for å redde Moses-barnet og på den lange ørkenvandringen.

Noen moderne ortodokse har også gjenopptatt en gammel jødisk skikk, og legger og et lite stykke fisk på sedertallerkenen for å inkludere Mirjam og minnes hennes tilknytning til vann.

Kunsten

Mirjam, hennes forhold til Moses og hennes sang og dans, har også vært et populært motiv i kunsten opp gjennom tidene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg