Tempelet i Jerusalem, betegnelse på tre forskjellig bygninger, reist gjennom et tidsrom på nesten tusen år.

Det første tempelet er gjerne omtalt som Salomos tempel, de to neste som Det andre tempelet. Alle er reist på samme sted; Tempelhøyden (Haram al-Sharif) i Jerusalem

Salomos tempel er en vanlig betegnelse på det første israelittiske/jødiske tempelet i Jerusalem. Ifølge tradisjonen ble tempelet bygget under kong Salomo, i tilknytning til kongens borg litt nord for Davidsbyen der bebyggelsen lå på denne tiden.

I jødisk tradisjon regnes denne høyden som Moriaberget (2. Krønikebok 3,1), der Abraham skulle ofre sin sønn Isak. Stedet er i dag kjent som Tempelhøyden (Har ha Beit), eller Haram al-Sharif. Det første tempelet ble lagt i grus av kong Nebukadnesar 2 i år 586 fvt.

Det andre tempelet ble bygget på samme sted som det første, etter jødenes tilbakevending fra eksilet i Babylon. Det ble innviet rundt år 515 fvt. 

Fem hundre år senere lot kong Herodes bygge et større og langt mer praktfullt tempel på dets fundamenter. Byggingen ble påbegynt allerede ca. 20 fvt. og forsatte langt inn i det neste århundret. I jødisk tradisjon regnes dette byggearbeidet likevel som en oppussing/utvidelse, ikke minst fordi tempelkulten forble den samme. Begge disse byggverkene omtales derfor som Det andre tempelet.

I år 70 evt. ble Herodes' tempel brent av romerne. Tempelet ble aldri gjenreist.

Ifølge 2. Samuelsbok 7, 12–13 ville allerede kong David bygge et tempel for Jahve (JHVH). Tempelet skulle erstatte det gamle møteteltet, tabernakelet, og være et nytt oppbevaringssted for Paktens ark. Men profeten Natan fikk en guddommelig meddelelse som sa at æren skulle tilfalle kong Salomo. 1. Kongebok 6–8 beskriver konstruksjonen, innredningen og utsmykningen helt ned til minste detalj.

Ifølge bibeltekstene, og vanlig kronologi, ble byggingen påbegynt i kong Salomos fjerde regjeringsår (ca. 965 fvt.), og varte i syv år. Det fortelles at kong Salomo søkte hjelp hos kong Hiram (ca. 980–946 fvt.) av Sur (Tyre/Tyros) for å få hjelp til å skaffe materialer som sedertre, sypresser og gull. Ifølge 1. Kongebok 5,13– 17 ble nesten to hundre tusen av landets innbyggere innkalt til pliktarbeid i forbindelse med tempelbyggingen.

Selve tempelet besto av tre rom. Lengst mot øst kom en forhall (olam). Innenfor denne lå rommet (hekhal) med de gjenstandene man benyttet under den daglige kulten, som røkelsesalter, bordet med skuebrødet samt ti lysestaker (menorot). Aller innerst lå "Det aller helligste" (Devir) der paktkisten ble oppbevart. Ved inngangen til selve tempelet sto to ti meter høye søyler, kalt Jakin (Jachin) og Boaz. Foran tempelet sto et stort vannkar som ble holdt oppe av tolv okser av bronse. Her sto også det store alteret, brukt i offerkulten. 

Bibeltekstene forteller at de indre veggene var dekorert med utskårne bilder av kjeruber, palmetrær og blomster. Gulvet skal ha vært belagt med gull (1. Kongebok 6,29-30). Både alteret og bordet der skuebrødene lå, skal ha vært laget av gull. Det samme var dørene, boller, kniver og annet offerutstyr. 

Tempelets plassering, ved siden av kongens bolig, tjente til å fremheve kongens rikdom og betydning. Som når det gjelder andre templer i det gamle Midtøsten, var tempelet i Jerusalem tenkt å være gudens bolig. Hele anlegget skulle markere JHVHs makt og betydning. Dets indre var kun tilgjengelig for utvalgt kultpersonale, som prester (se kohen) og levitter

Det innerste og aller helligste rommet, der Lovens tavler ble oppbevart (1. Kongebok 8,6–7), ble kun besøkt av øverstepresten, og også av denne kun på forsoningsdagen. Foran tempelet lå flere forgårder der dyreofringene fant sted, og der de besøkende både kunne overvære kulten og foreta personlige ofringer. Vi vet ikke om, eller hvor ofte, vanlige menn og kvinner oppsøkte tempelet i den tidligste tiden. 

Ifølge bibeltekstene var tempelet i Jerusalem et praktfullt byggverk og sentrum for den offisielle kulten. Men arkeologiske utgravninger har vist at det fremdeles ble utført offerhandlinger av forskjellig slag, og til flere guddommer, på mindre steder rundt om i landet. Da riket ble splittet etter kong Salomos død, ble det også opprettet kultsteder i Dan og Bethel, i Nordriket Israel. Også i Arad, i det sydlige Juda, er det funnet rester etter et israelittisk tempel. 

Etter Nordrikets fall i 722 fvt. ble tempelet i Jerusalem igjen sentrum for den offisielle kulten. Mindre kultsteder fortsatte likevel å eksistere rundt om i landet, både slike viet til JHVH og til alternative former for kult. Men etter Joshias reformer, ca. 622 fvt., ble det forordnet at alle prester og alt øvrig kultpersonale skulle tjenestegjøre i Jerusalem, og all offerkult foretas i tempelet. 

Det første tempelet ble fullstendig lagt i grus under den babylonske kongen Nebukadnesar 2 i 586 fvt. Ingen vet hva som skjedde med paktkisten (Paktens ark), den videre skjebne er omspunnet av myter og legender.

Bibeltekstenes beskrivelse av tempelets prakt gir inntrykk av at kong Salomo hadde stor makt og nærmest ubegrensete midler. Men de fleste blant vår tids forskere betviler at beskrivelsene av kong Salomos makt og rikdom er historisk korrekte, og mener det dreier seg om senere forfatteres idealisering av en tidlig sagnkonge. Tekstene er nedskrevet opptil flere hundre år etter kong Salomos levetid.

Lite tyder på at Jerusalem kan ha vært en stor by på kong Salomos tid, og området han rådet over hadde ikke svært mange innbyggere. Likevel er det fremdeles en vanlig oppfatning at det aller første tempelet på Moriaberget ble bygget under kong Salomo, men at det nok dreide seg om et langt mer beskjedent byggverk enn hva bibeltekstene gir inntrykk av.

Flere forskere som inntar en mellomposisjon (som Israel Finkelstein) hevder at dette første store tempelet i Jerusalem ble bygget av en av de senere kongene i Juda rike. Forskere som arbeider innenfor den retningen som går under navnet minimalistene hevder derimot at beskrivelsene i 1. Kongebok og 2. Krønikebok er bortimot ren fantasi, laget mange hundre år senere enn den tiden tekstene beskriver. Innen denne retningen anses ikke de første kongene som historiske personer. 

Heller ikke når det gjelder beskrivelsen av alt gullet og alle de praktfulle gjenstandene, kan vi vite noe sikkert. Bortsett fra et lite granateple av elfenben, som mange arkeologer og skrifteksperter mener kan stamme fra Salomos tempel, har vi ingen gjenstander fra tempelet. Granateplet befinner seg i Israel museum i Jerusalem og er meget omstridt, ikke minst på grunn av en innskrift som enkelte forskere mener er opprinnelig, andre mener er en senere tilføyelse.

Men de senere års utgravninger har vist at både tempelets planløsning og mange detaljer i konstruksjon (slik det er beskrevet) har paralleller i landene omkring, ikke minst i det tidligere Fønikia, men også i Hasor i det nordlige Israel/Palestina. Disse templene stammer både fra senbronsealderen og tidlig jernalder, altså fra 1400–900-tallet fvt. Mange av de beskrevne gjenstandene, som kjeruber (blandingsvesener), tronen og forskjellige blomstermotiver, var også vanlige motiver innenfor de andre kulturene i området. 

Arkeologer har ikke kunnet finne rester etter dette første tempelet, og utgravninger på tempelhøyden er heller ikke mulig i dag. Det hersker fremdeles ingen faglig enighet om akkurat når det første tempelet i Jerusalem ble bygget, og hvordan det i så tilfelle kan ha sett ut, men det hersker bred enighet om at det sto et tempel på Moriaberget i flere hundre år før eksilet i Babylon. 

Etter at perserkongen Kyros erobret Babylon i 539 fvt., fikk både jødene og andre bortførte befolkningsgrupper tillatelse til å vende tilbake til sine hjemland. Jødene skal også ha fått de røvede kultgjenstandene fra det første tempelet tilbake (Esra 1, 7–11). Ifølge bibeltekstene ble det også sendt administratorer for å organisere gjenoppbyggingen av både byen Jerusalem og dens tempel. Det nye tempelet ble innviet ca. 515 fvt. I jødisk tradisjon kalles dette for Det andre tempelet.

Dette nye tempelet skal ha vært en langt enklere konstruksjon enn det første. Jerusalem var nå en liten tempelstat under persisk herredømme. I motsetning til tidligere, da kongen hadde hatt sitt palass ved siden av tempelet, var prestene nå eneansvarlige for kulten. Vi har forholdsvis få opplysninger om tempelets konstruksjon og ingen rester etter denne bygningen. 

På 400-tallet fvt., under Esra og Nehemja, ble tempelkulten organisert på nytt. Landets jødiske befolkning ble undervist i jødisk lov og tradisjon, og lesing fra de hellige tekstene ble stadig viktigere. Jerusalem skulle nå være hele det jødiske folkets religiøse sentrum.

Det bodde nå jøder både i Mesopotamia og Egypt, og vi vet at det i perioder også eksisterte mindre templer der (blant annet på Elefantineøya i øvre Egypt på 500- og 400-tallet og i Leontopolis nær dagens Kairo ca. 200 fvt.). Utgravninger har vist at det i tillegg eksisterte et tempel på Gerizim-fjellet i det tidligere Samaria på denne tiden. Dette ble senere samaritanernes tempel. Innenfor jødisk tradisjon er det imidlertid tempelet i Jerusalem som er knyttet til ritualer, bønner og fremtidshåp.

Aleksander den stores erobringer i Midtøsten (334–323 fvt.) hadde, i første omgang, liten innflytelse på tempelkulten i Jerusalem. Dette endret seg under hans etterfølgere. Etter hvert oppsto det et hellenistisk parti i Jerusalem som mente det var mulig å skille mellom tempelkulten og kulturen forøvrig. Mange av tilhengerne tilhørte presteskapet og overklassen, og var interesserte i å opprette hellenistiske institusjoner, som idrettsplasser og teatre.

Så lenge Juda lå under ptolemeerne forble ting fredelige, men da de gresk-syriske selevkidene fikk herredømme i landet ble situasjonen tilspisset. I 169 fvt. ble tempelet plyndret av den selevkidiske herskeren Antiochus IV Epifanes. I 167 fvt. ble alteret i tempelet skjendet, og tempelet omgjort til kultsentrum for den greske guden Zevs. Dette førte til makkabeeroppstanden, en frigjøringskrig som varte i nesten 25 år (se Makkabeerbøkene). Allerede høsten 164 fvt. ble tempelet gjenerobret og gjeninnviet den 25de i måneden kislev. Dette feires hvert år under den jødiske festen hanukka.

Vi vet lite om hvordan tempelet så ut i århundrene etter eksilet. De fleste bilder og rekonstruksjoner av tempelet i Jerusalem baserer seg på beskrivelsene av hvordan det så ut etter Herodes den stores storstilte ombygging. Utbyggingen ble påbegynt allerede rundt år 20 fvt. og fortsatte etter kongens død i år 4 fvt. Hans bestrebelser for å gjøre Jerusalems tempel til datidens meste praktfulle bygning kan skyldes et ønske om å fremstå som jødenes legitime konge. 

For å få nok plass til det "nye" store tempelet ble den gamle tempelplassen kraftig utvidet med massive støttemurer. Den vestlige delen av denne utgjør i dag jødedommens helligste sted, Vestmuren (Klagemuren). Tempelet skal ifølge tradisjonen ha blitt reist på det tidligere tempelets grunnmurer. Det hadde flere store forgårder, der tilgangen var bestemt av forskjellige renhetslover. Ifølge rabbinsk tradisjon holdt den religiøse domstolen, sanhedrin, til i en av disse. 

Selve tempelbyggets "Aller helligste" var fremdeles tempelets helligste sted og tilgjengelig kun for øverstepresten. Den offisielle kulten ble foretatt av prester og levitter. De siste tjente også som sangere, siden kulten var ledsaget av både sang og musikk. Representanter for vanlige folk fra landets forskjellige distrikter var også tilstede i tempelet. Tjenesten gikk på omgang og var delt inn i 24 vakter. Det ble ofret hver dag, også på sabbaten og helligdagene. I det andre tempelets tid var også lesing fra Toraen, bønner og velsignelser en del av tempelkulten.

Den jødiske forfatteren Flavius Josefus, som hadde sett tempelet, forteller at dets yttervegger var dekket med plater av gull som lyste i solen. Utsmykkingen skal først ha vært helt ferdig i årene rett før den første jødiske krig mot romerne, som startet i år 66 evt. I slutten av august år 70 evt. stormet romerne tempelets "Aller helligste", og den 9de dagen i den jødiske måneden av gikk tempelet opp i flammer og tempelkulten opphørte. Denne dagen, tisha be-avmarkeres hvert år gjennom en 24 timer lang faste- og sørgedag. 

Tempelets kultgjenstander ble brakt til Roma. Den store tempellysestaken er avbildet på triumfbuen på Forum Romanum.

Herodes' tempel omtales fremdeles som "Det andre tempelet", til tross for at det nok dreide seg om en helt ny bygning. 

  • Dever, William G.: The Lives of Ordinary People in Ancient Israel. Where Archaeology and the Bible Intersect. William B. Eerdmans Publishing Company. GrandRapids/Michigan/Cambridge, U.K. 2012.
  • Finkelstein, Israel and Silberman, Neil Asher: David and Solomon. In Search of the Bible´s Sacred Kings and the Roots of the Western Civilisation. Free Press. New York. London. Toronto. Sydney. 2006.
  • Finkelstein, Israel & Mazar, Amichai: i The Quest for Historical Israel. Society of Biblical Literature, Atlanta, Georgia 2007.
  • Lemaire, André: The United Monarchy. David and Solomon, i: Shanks, Hershel (red.) Ancient Israel. (Third edition). Biblical Archaeology Society. Washington D.C. 2011.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.