Eksegese, vitenskapelig fortolkning av en tekst, spesielt av Bibelens tekster. I alle religioner som er basert på hellige skrifter spiller fortolkning av tekstene en viktig rolle, men metodene som brukes varierer svært. Den eldste kristne eksegese overtok for en stor del metoder som var vanlige i samtiden, både innenfor jødedommen og hellenismen. Innenfor oldkirken var det et spenningsforhold mellom den antiokenske fortolkning (se antiokenske skole), som var historisk og bokstavelig (historisk-kritisk) orientert, og den aleksandrinske skole, som forsvarte og utviklet allegorisk fortolkning; dvs. en lesning som var konsentrert om tekstens skjulte dybdemening og ikke en bokstavelig forståelse. Den allegoriske metode anerkjente også at teksten kunne leses på flere nivåer. Origenes fra Alexandria tilrettela metoden, og han utviklet en teori om at Bibelens tekster hadde en tredobbelt mening (den trefoldige fortolkning): historisk, moralsk og åndelig (profetisk). Han bidrog sterkt til at den allegoriske metoden ble den dominerende ved fortolkning av Bibelens tekster. Denne metoden fortrengte i lang tid den historisk-kritiske tradisjonen fra Antiokia.

I middelalderen ble den trefoldige fortolkningen utvidet til en metode for fortolkning der man antok at Bibelen hadde firedobbelt mening (lat. quadriga); dvs. 1) bokstavelig, om de historiske hendelser i fortiden, 2) allegorisk, om trosinnholdet, 3) moralsk, om det rette liv og 4) anagogisk eller eskatologisk, om håpet og fremtiden. Man mente at de fire meningene potensielt var til stede i Bibelens tekster, men ikke nødvendigvis i ethvert tekststed. Nikolaus av Lyras Postilla super totam bibliam (1322–39, senere med tillegg av andre forfattere) var et standardverk for middelalderens eksegese.

Den firfoldige metoden kunne lett anvendes vilkårlig, og i senmiddelalderen (reformasjonen) ble det et hovedanliggende å vinne tilbake til de enkle og klare meningene i Bibelens skrifter. Økt kjennskap til hebraisk og gresk fremmet utviklingen, og man søkte å forene denne språkvitenskapelige innsikten med det teologiske kravet om å tolke Skriften som tale om Kristus. Luther var blant dem som ytet en viktig innsats i dette arbeidet.

Siden 1800-tallet er det blitt lagt sterk vekt på historisk-kritisk avdekking av de bibelske tekstenes innhold, og enheten mellom en historisk-vitenskapelig og en teologisk fortolkning har vært vanskelig å fastholde. I senere år er det en voksende interesse for nyere litteraturvitenskapelige metoder i det eksegetiske arbeidet. Disse metodene kan bidra til å nøytralisere en del tradisjonelle spenninger mellom historisk-kritisk og teologisk tekstlesing.

Se også Bibelen (bibelvitenskap).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.