østers

Østers

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Østers, familie av muslinger i underklasse Pteriomorphia. Bygningen er usymmetrisk, og vanligvis er det venstre skallet festet til underlaget og mer skålformet, mens det høyre dekker det som et flatere lokk. Skallene er oftest tykke, hvitgrå og glansløse, mangler låstenner og er forbundet ved et indre låsbånd. Det er bare én stor lukkemuskel, som er festet i midten av skallene. Foten er lite utviklet. Mange arter av østers er særkjønnete, mens noen er hermafroditter.

Faktaboks

også kjent som:
Ostreidae

Østers lever av mikroorganiser som filtreres fra vannet. Planteplankton er viktigste næringskilde, men også andre mikroorganismer og bakterier. Tilgangen på næring varierer med vannets bevegelser.

Flatøsters

De fleste av de rundt 100 kjente artene i hovedslekten Ostrea er høyt skattet for sin velsmakenhet. De trives i friskt vann på hard bunn og kan under gunstige forhold samle seg til store østersbanker. Vanlig østers eller flatøsters, Ostrea edulis, kalles også europeisk østers. Den blir i norske farvann sjelden mer enn 8–10 centimeter i tverrmål, mens den i Middelhavet kan nå opp i 14–15 centimeter. Østers kan veie opptil 800 gram. Den er utbredt fra Nordsjøen og Skagerrak og langs norskekysten nord til Trøndelag.

Østerskulturer

Østerskultur har vært drevet allerede i Romerrikets tid. Metodene ble glemt i middelalderen, og kulturen begynte først igjen på 1700-tallet. I Norge ble den tatt opp på ny i 1870–1880-årene. I saltvannspoller med ganske liten forbindelse med sjøen og derfor med høye temperaturer (helst 20–25 grader celsius) vil østers forplante seg forholdsvis intenst. Østers må ha minst 16-18 grader for å bli kjønnsmodne. Ynglepollene bør kunne stenges helt, og saltvannet dekkes med et ferskvannslag. Dette vil virke som glasset over et drivhus og forhøye temperaturen i pollen under østersens gyting. Yngelen samles og oppdrettes til salgbar størrelse i oppdrettspollene, som ofte har lavere temperatur (helst 16–18 grader i sommertiden). Dyrking av flatøsters er for tiden (2011) begrenset til anlegg på Vestlandet. Se også skalldyroppdrett.

Også innførte amerikanske og japanske østersarter (slekten Crossastrea) blir dyrket i Europa. Stillehavsøsters (Crassostrea gigas) ble innført fra Canada til Holland i 1960-årene, og har spredt seg i Europa, blant annet til Limfjorden i Danmark. Man trodde vannet er for kaldt i Norge til at stillehavsøsters kan formere seg, men i 2010 er det funnet flere bestander i nærheten av Egersund. De består av flere aldersklasser. Senere har stillehavsøsters spredt seg kraftig langs norskekysten.

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg