kolonialisme, politikk som går ut på å opprette og utnytte kolonier, eller å utnytte avhengige områder utenfor ens eget land.
Antikken
I antikken var fønikerne det første folk som anla kolonier. Alt fra 1100-tallet f.Kr. spredte de seg fra sitt kjerneområde ved Syrias kyst til steder i Lilleasia, Kypros, Rhodos, Sicilia og det vestlige Middelhavet. Til de mest kjente fønikiske kolonier hører Gades (Cádiz) i Spania og Utica og Karthago i Afrika. De fønikiske bosetninger var dels handelsstasjoner, dels jordbrukskolonier, og ble snart uavhengige av moderlandet. De kolonier grekerne anla rundt Middelhavet og Svartehavet i arkaisk tid, var primært landnåm for å skaffe en økende befolkning utkomme. En koloni ble kalt apoika, bosetning hjemmefra. Ofte deltok folk fra forskjellige steder, men én by var likevel moderby, og dennes alfabet, kult og politiske tradisjoner ble overtatt i koloniene. Tross alt samkvem og alt som bandt, var en koloni likevel politisk uavhengig av moderbyen; også de koloniserte områder ble konstituert i selvstendige og ofte innbyrdes fiendtlige greske stater. Ved siden av de egentlige kolonier anla grekerne også enkelte handelsstasjoner (emporier) rundt Middelhavet: Naukratis i Egypt, al-Mina i Syria, Ampurias i Spania. I klassisk tid anla athenerne klerukhier eller borgerkolonier enkelte steder i den greske verden. Også de mange greske bosetninger i Asia i hellenistisk tid kan betegnes som en form for kolonier. Romerne anla i republikansk tid romerske borgerkolonier på strategiske steder i erobrede områder i Italia. Fra Caesars tid ble det stadig vanligere å anlegge kolonier av fattige borgere og veteraner (uttjente soldater) også i provinsene (særlig i Gallia og Spania). Kolonistatus ble et privilegium som også andre byer kunne oppnå. De romerske kolonier ble viktige sentrer for romaniseringen av provinsene. De tok ofte navn etter sin grunnlegger. Betegnelsen colonia går igjen bl.a. i navnet Köln (Colonia Agrippina).