datamaskin – historikk

NUSSE, den første norsk-produserte elektroniske datamaskinen, stod ferdig 1954. Navnet er en forkortelse for Norsk Universell Siffermaskin, Sekvensstyrt Elektronisk. Maskinen kunne utføre 500 addisjoner i sekundet.

© Norsk Teknisk Museum/Finn Larsen - begrenset

Pingvinen «Tux» er den offisielle logoen og maskoten for gratis-operativsystemet Linux. Prinsippet om åpen kildekode (open source) står sentralt i utviklingen av Linux og Linux-applikasjoner, og systemet har fått en stadig sterkere stilling som konkurrent til Windows og andre kommersielle operativsystemer.

begrenset

Historisk springer datamaskiner ut fra behovet for pålitelige hjelpemidler til beregninger. Kulerammer har vært i bruk siden 1100 før Kristus, mens den første regnestaven kom i 1632.

Mer avanserte mekaniske kalkulatorer ble skissert av Leonardo da Vinci på 1500-tallet. Mellom 1642 og 1652 bygde franske Blaise Pascal femti eksemplarer av en mekanisk kalkulator som effektivt utførte addisjon og subtraksjon, og som bl.a. ble brukt av det franske skattevesenet.

I 1673 forbedret den tyske filosofen Gottfried Wilhelm von Leibniz Pascals maskiner til også å multiplisere. Den første mekaniske kalkulatoren som fikk noen større utbredelse ble bygd i Frankrike i 1820 av Charles Xavier Thomas de Colmar. Hans Arithmometer håndterte de fire regneartene og var en lønnsom salgsartikkel i nitti år.

Mekanikk for å behandle annen informasjon enn tall stammer fra de første hullkortdrevne vevstolene til franske Joseph-Marie Jacquard, i 1804–1805. Hullkortene avgjorde hvilke tråder veven skulle bruke, og automatiserte eller «programmerte» vevstolene til å veve bestemte mønstre.

Fra 1822 arbeidet briten Charles Babbage med mekanikk for å automatisere beregningen og trykkingen av tabeller for astronomer og navigatører. Etter hvert forlot han dette prosjektet til fordel for den mer generell Analytical Engine som aldri ble fullført. Konstruksjonen har samme prinsipielle oppbygging som moderne datamaskiner, med egne komponenter for henholdsvis beregninger, minne, inndata og utdata. Inndata-enheten skulle hente både program – sekvensielle instruksjoner – og data (tall) fra hullkort, minnet skulle kunne holde 1000 tall à 50 sifre hver, alle tabeller skulle kunne trykkes direkte fra maskinen, og det hele skulle drives med damp.

I 1890 fikk den mer praktisk anlagte Herman Hollerith sin første kontrakt på en elektromagnetisk hullkorttabulator, til bruk i den amerikanske folketellingen. Hullkortmaskinene var raske til å sortere og telle, og ble siden videreutviklet av blant andre norske Fredrik Rosing Bull. I 1911 gikk Holleriths selskap sammen med en rekke andre produsenter av administrativt maskineri for å danne et selskap som i 1924 byttet navn til International Business Machines Corporation, IBM.

I 1930 konstruerte den amerikanske ingeniøren Vannevar Bush sin mekaniske Differential Analyzer der bestemte typer differensialligninger kunne løses analogt. Etter den annen verdenskrig ble det også bygd elektroniske analoge datamaskiner for å løse denne typen problemer og for å simulere kompliserte dynamiske systemer. Med utviklingen av digital teknologi og numerisk analyse er analoge datamaskiner stort sett forlatt.

I 1920- og 1930-årene ble det klart at elektromagnetiske reléer, kondensatorer og radiorør kunne brukes til digital tallbehandling. Den første elektroniske digitale kalkulatoren ble til hos Bell Labs i januar 1940. I 1942 ga Iowa State College opp å videreutvikle datamaskinen til John V. Atanasoff og Clifford Berry (Atanasoff–Berry Computer, ABC). Den hadde 300 radiorør for kontroll- og regneoperasjoner, minnekondensatorer, og hullkort til inn- og utdata.

Fra 1937 arbeidet Howard Aiken med elektronisk å realisere Babbages ideer. Han fikk støtte fra IBM, og brukte årene 1939–1944 til å utvikle Harvard Mark I, en koloss på fem tonn med 750 000 forskjellige deler, der beregningene stort sett ble gjennomført med reléer. De neste årene realiserte Aiken tre maskiner til med stadig større kapasitet.

Tyske Konrad Zuse bygde prototyper på binære elektroniske kalkulatorer fra 1936. I desember 1941 sto hans programmerbare Z3 ferdig. Regneoperasjonene ble gjennomført av binære kretser drevet av radiorør. Z3 beregnet flykonstruksjoner helt til den ble ødelagt av allierte bomber mot Berlin 6. april 1945, og regnes som den første helelektroniske datamaskinen i praktisk bruk. Zuses neste konstruksjon, Z4 fra 1943, måtte realiseres med reléer og regnet med flyttall.

I Storbritannia ble en hemmelig digital regnemaskin operativ i desember 1943, Colossus med 1800 radiorør, spesialisert på å knekke tyske sambandskoder. Alan Turing spilte en nøkkelrolle i dette prosjektet.

Den amerikanske regjeringen finansierte fra tidlig 1943 prosjektet ENIAC for å beregne tabeller for USAs artilleri. Matematikeren John von Neumann sørget for at den ble mindre spesialisert enn opprinnelig tenkt. ENIAC hadde 18 000 radiorør og stod ferdig i februar 1946. Instruksjonene ble matet inn fra omkoblbare paneler, og det kunne ta flere dager å bytte «program». ENIACs første oppgave var beregninger for USAs første vannstoffbombe.

I 1946 publiserte John von Neumann, sammen med Arthur Burks og Herman Goldstine, avhandlingen «Preliminary Discussion of the Logical Design of an Electronic Computing Instrument», som i dag betraktes som starten på faget informatikk. Her ble det slått fast at maskinen må ha et felles lager for både instruksjoner (program) og data, og at instruksjoner skal kodes med tanke på å kunne endres av andre instruksjoner, slik at et program kan betrakte et annet program som data.

Britene var først ute med en maskin med internt lagret program. Manchester Mark I kjørte sitt første program i juni 1948, og stod ferdig i 1949. Universitetet i Manchester samarbeidet med elektronikkfirmaet Ferranti om å fremstille ni eksemplarer av en kommersiell utgave, Ferranti Mark I. Et eksemplar ble levert til FFI i Norge i 1957, og ble Norges andre datamaskin, etter NUSSE som ble bygd ved Sentralinstituttet for industriell forskning fra 1950, og som stod ferdig i 1954.

USAs første datamaskin med lagrede programmer, BINAC, kom i 1949. I 1950 fullførte forskere ved MIT en datamaskin kalt Whirlwind med en ny type minne basert på magnetkjerner, som åpnet for både raskere lagring og gjenfinning, og større kapasitet.

Miljøet bak ENIAC slo til i 1950 med en banebrytende maskin, UNIVAC, konstruert med tanke på å dekke kommersielle behov. Den hadde tastatur og magnetbånd, og brukte forsinkelseslinjer til minne slik at storparten av de 5000 radiorørene kunne benyttes til beregninger.

IBMs første datamaskin, 701, kom i 1953, med det var først 650 i 1954 som vakte oppsikt. Den brukte magnettrommel til minne og kostet 200 000 dollar mot én million for 701. 650 var først og fremst beregnet på næringslivet, men vant også innpass i universiteter og høyskoler.

Maskinvaren

Oppfinnelsen av transistoren i 1947 la grunnlaget for halvlederelektronikk og stadig mindre komponenter. De første transistoriserte datamaskinene kom i slutten av 1950-årene, først Univac Model 80 i 1958, siden flere modeller fra IBM. I løpet av ti år ble transistorene først fremstilt enkeltvis, deretter nedfelt i integrerte kretser, så i standardiserte brikker for bestemte regnefunksjoner. Den første mikroprosessoren, altså en fullverdig datamaskin i én brikke, Intel 4004, kom på markedet i 1971 som kalkulatorbrikke, og inneholdt 2300 transistorer.

En av Intels grunnleggere, Gordon Moore, formulerte i 1965 det som siden er kjent som «Moores lov», om utviklingen av antall transistorer per brikke. I praksis hadde det vist seg at antallet transistorer per brikke – og dermed også ytelsen – hadde doblet seg hver tolvte måned siden 1961, uten at prisen endres nevneverdig. Fra rundt 1975 har fordoblingstiden vært 24 måneder. Intels PC-prosessorer viser denne utviklingen: 8088 fra juni 1979 med 29 000 transistorer, Pentium M fra mars 2003 med 77 millioner transistorer, forbedret innen 14 måneder til 140 millioner transistorer med samme ytre dimensjoner.

Miniatyriseringen gjelder alle slags elektroniske brikker, også minnebrikker og signalprosessorer. Datakraft er blitt vesentlig billigere år for år, og mikroprosessorer – små datamaskiner – nedfelles i alle slags forbruks- og industrivarer og i alle slags kontrollsystemer for alt fra vaskemaskiner og biler til avansert produksjonsutstyr. Det er per 2004 større datakraft i en mobiltelefon enn i NUSSE, datamaskinen som SI bygde for femti år siden for å dekke hele Norges behov for vitenskapelige beregninger.

Magnetiske disker, oppfunnet av IBM tidlig i 1960-årene, har gjennomgått en tilsvarende utvikling. PCer kunne midt i 1980-årene selges med disker på 10 MB. Tjue år seinere er 100 GB kurant, altså en 10 000 gangers økning.

1960-årenes maskiner forble store, og var dessuten gjensidig inkompatible. Programmer måtte skrives om, selv for å flyttes til en annen maskin fra samme leverandør. I 1960 bestemte IBM seg for å erstatte sine gjensidig ikke-kompatible systemer med ett system som kunne leveres i forskjellige størrelser, og som var preget av én samlende arkitektur: 360-familien.

De første 360-maskinene, bygd med en blanding av transistorer og integrerte kretser, ble levert i 1965. Med fem milliarder dollar i utviklingskostnader satset IBM sin eksistens på at maskinen skulle lykkes i markedet, og vant. 360-arkitekturen innførte ett felles styringssystem eller operativsystem og maskinene åpnet en ny epoke innen databehandling.

Samtidig som 360 kom på markedet, startet en ny revolusjon i det stille, med langt mindre og rimeligere maskiner, døpt «minimaskiner». Digital Equipment Corporation (DEC) lanserte sin første PDP-maskin i 1959. I 1965 kom PDP-8, basert på integrerte kretser. Med en utsalgspris på 20 000 dollar skapte den et massemarked for minimaskiner, med konkurranse fra blant andre Hewlett-Packard og vår hjemlige Norsk Data. Fra vitenskapelige beregninger og kobling til måleapparatur ble minimaskinene, i likhet med stormaskinene, etter hvert også brukt til administrative formål i privat og offentlig sektor.

Frem til midten av 1960-årene var datamaskinanlegg lukkede områder. Brukerne leverte hullkort og magnetbånd til spesialiserte operatører som «batch-kjørte» dem gjennom datamaskinen. I annen halvdel av 1960-årene kom de første skjermterminalene. Med tidsdelende programvare på maskinsiden, kunne flere brukere arbeide samtidig mot samme maskin. Skjerm og tastatur la grunnlaget for helt nye måter å bruke datamaskiner på, som tekst- og dokumentbehandling og kommunikasjon.

Inntoget av personlige datamaskiner

I 1970-årene hoppet mikroprosessorer fort fra kalkulatorer til datamaskiner beregnet på personlig bruk, da kalt mikromaskiner. I januar 1973 kom verdens første kommersielle mikromaskin, franske Micral-N, bygd rundt Intels 8008-prosessor, en 8 biters variant av 4004. Gateprisen tilsvarte 1300 dollar. Ved utgangen av 1970-årene var det et bredt tilbud av mikromaskiner med skjerm og tastatur, og diskettstasjon eller harddisk.

I 1975 lanserte et lite amerikansk selskap Altair, et byggesett for personlig datamaskin med Intel 8080 prosessor, til 397 dollar. De fikk følge av mange. Samtidig kom et operativsystem for mikroprosessorer (CP/M fra 1973), og flere varianter av programmeringsspråket Basic, blant annet fra Bill Gates og Paul Allen som siden skulle gå sammen om å grunnlegge Microsoft.

I andre halvdel av 1970-årene ble hobbymarkedet fanget opp av selskaper som Commodore og nyetablerte Apple som brøt gjennom i 1980 med den svært anvendelige Apple II. Denne appellerte både til spillere og til profesjonelle som lot seg begeistre av verdens første praktiske regneark, VisiCalc, utviklet i 1979.

Allerede i 1963 forutså den visjonære forskeren Douglas Engelbart bruken av personlige datamaskiner til blant annet tekstbehandling og samarbeid over store avstander. 9. desember 1968 demonstrerte han sitt NLS (oNLine System) på en konferanse i San Francisco. NLS hadde et grensesnitt med skjerm, tastatur og mus. Skjermen ble delt i forskjellige «vinduer» for tekst eller bilder. Engelbarts skjerm kommuniserte med skjermen til en kollega i Stanford. I et av vinduene var et dokument som Engelbart og kollegaen samarbeidet om å redigere. I et annet vindu kunne man følge videooverføringen av kollegaen i arbeid foran sin skjerm.

Budsjettkutt fikk brorparten av Engelbarts medarbeidere til å ta med seg ideene bak NLS til Xerox Palo Alto Research Center (PARC) der de fra 1973 bygde personlige datamaskiner til eget bruk, kalt Alto. I samme år utviklet PARC-forskeren Robert Metcalfe et system kalt Ethernet, for å overføre data over kabel i opptil tre millioner biter per sekund, slik at datamaskiner kunne utveksle data i mengder ingen inntil da hadde forestilt seg muligheten av.

Først i 1981 fremstilte Xerox datamaskinen Star, en kommersiell utgave av Alto. Selskapet kunne da tilby sine medarbeidere et virtuelt og globalt kontormiljø. Ved å logge seg på en Star-maskin, fikk man tilgang til sin egen virtuelle arbeidspult, der alle prosjekter, «papirer» og hjelpemidler var straks tilgjengelige. Men prisen var for høy (fra 16 000 dollar) og potensielle kunder valgte enten enklere dedikerte tekstbehandlere, rimeligere minimaskinbaserte systemer, eller den spennende nye PC (Personal Computer) som IBM lanserte i 1981, og som utløste den virkelige PC-revolusjonen.

IBMs personlige datamaskin var satt sammen av standardkomponenter. Spesifikasjonene og arkitekturen var åpne, og hvem som helst kunne produsere identiske PCer og egnet tilleggsutstyr. IBM samarbeidet med små programvarehus for å sikre tilgang til tekstbehandling, regneark og andre kontorprogrammer fra dag én. På to år solgte IBMs PC i 500 000 eksemplarer, og en ny industri var skapt. Symbolsk nok møtte verdens første bærbare datamaskin, Osborne 1 fra 1981, veggen da oppstartselskapet Compaq året etter lanserte en bærbar (13 kg) «klon» av IBMs PC.

Leverandørene av inkompatible maskiner måtte enten legge om til IBM-standarden eller søke mer eller mindre varig tilflukt i spesielle nisjer. Det norske PC-selskapet Tiki Data som ble stiftet i 1982 for å bygge en Z80-basert personlig datamaskin for undervisningsformål i grunnskolen, la etter få år helt om til bare å tilvirke maskiner etter IBM-standarden.

Xerox Star dannet på sin side modell for kraftige og dyre personlige datamaskiner til spesielle formål, en kategori mikromaskiner som gikk over til å kalles arbeidsstasjoner. Særlig Sun Microsystems, stiftet i 1983, markerte seg i dette markedet.

Apple valgte å satse på personlige datamaskiner med et grafisk brukergrensesnitt etter modell av Xerox Star. Det første forsøket feilet, men det andre, Macintosh fra 1984, slo godt an innen grafisk industri, utdanning og musikk.

Datanettverk, tjenere og superdatamaskiner. I annen halvdel av 1980-årene slo datanettverk gjennom som teknologi for å få PCer til å kommunisere sammen, en teknologi som ellers ble brukt for å koble sammen minimaskiner med tanke på tunge vitenskapelige beregninger. De første serverne («tjenerne») som styrte nettverkene og felles ressurser som skriver og lagring, var ikke annet enn litt kraftigere PCer. Så kom det spesialiserte servere, og særlig fra midten av 1990-årene fikk også minimaskiner og stormaskiner en arkitektur mer innrettet på å levere tjenester til PCer i nett enn til å betjene skjermterminaler, slik at også de ble servere. Minimaskinleverandører som ikke tilpasset seg denne utviklingen, blant dem Norsk Data, gikk konkurs eller ble kjøpt opp.

Superdatamaskiner – spesialisert på tunge beregningsoppgaver fremfor transaksjoner og tjenester til mange samtidige brukere – dukket opp som egen maskintype rundt 1964, med spesielt konstruerte regneenheter. I 1985 ble denne arkitekturen utfordret av en maskin der 4096 identiske mikroprosessorer samarbeidet om å utføre hver sin del av beregningene samtidig. Til visse formål var denne CM-1 like rask som den kraftigste supermaskinen til industriledende Cray. Fra annen halvdel av 1990-årene bygges nær sagt alle supermaskiner ved å knytte standardprosessorer sammen i høyhastighetsnettverk. Norske Dolphin Interconnect og Scali – begge dannet av tidligere Norsk Data-ansatte – har gitt viktige bidrag.

Flerprosessorarkitekturer er blitt tillempet helt ned til de rimeligste serverkonstruksjonene, der toprosessorservere preget markedet tidlig på 2000-tallet, og mange leverte symmetrisk flerprosessering i maskiner med opptil 64 prosessorer.

Spesialiserte nettverk har også gjort sitt inntog innen datalagring for store systemer, der et mangfold av fysiske disker og andre standardkomponenter som mikroprosessorer og minnebrikker, knyttes sammen i høyhastighetsnettverk. Dataene spres på mange disker, og ingenting går tapt om en eller flere disker skulle feile.

De fleste store dataselskaper arbeider med å overføre tilsvarende «virtualiseringsteknologi» på blant annet mikroprosessorer, for å etablere et skille mellom fysiske og logiske systemer. Et automatisert miljø står for den rutinemessige driften av de fysiske enhetene, mens brukere forholder seg til tjenester kjørt på logisk definerte datamaskiner og lagringsenheter.

Bærbart og trådløst. Fra årtusenskiftet har bærbare PCer blitt mer populære, og med fallende priser og bedre ytelse og kommunikasjon, blant annet trådløse nettverk, selges det i vestlige land nesten like mange bærbare som stasjonære PCer. De suppleres av enda mindre datamaskiner – lomme-PC eller PDA (Personlig Digital Assistent) – med programvare som avtalebok, kontaktlister, bildeprogrammer og musikkspillere, og synkronisering av data mot PC eller nettjenester. Fra 1999 har større datakraft og mer avanserte operativsystemer for mobiltelefoner, gitt både PDAer som man kan ringe med, og mobiltelefoner med full PDA-funksjonalitet.

Programvaren

Prinsippet fra 1946 om at programvare skal kunne oppfatte annen programvare som data, viste seg å være helt grunnleggende.

En av de første følgene var programmeringsspråk som er enklere å forholde seg til enn de grunnleggende maskininstruksjonene. Det forutsetter et eget program – kompilator – som automatisk oversetter «høynivåspråk»-utgaven av programmet til maskinspråk. Den første teoretiske beskrivelsen av en kompilator ble gitt av tyske Heinz Rutishauser – en medarbeider til Konrad Zuse – i 1952. Den første praktiske implementeringen kom senere samme år, da briten Alick Glennie laget Autocode-programmet for Manchester Mark I-maskinen. De første kompilatorene gav svært tungrodd maskinkode. I USA agiterte Grace Murray Hopper for høynivåspråk. Hun laget flere kompilatorer og spilte nøkkelrollen i utviklingen av forretningsspråket Cobol, som ble publisert i 1959.

IBMs ildsjel John Backus ville lage et språk spesialisert på beregningsoppgaver, med kompilator. Han og hans medarbeidere presenterte Fortran («formula translation») i 1954, og utgav det i 1957.

Selv om man fortsatt i spesielle tilfeller kunne lage raskere programmer ved å kode direkte i maskinspråk, gjorde høynivåspråkene utviklingsarbeidet mer produktivt, og siden har også kompilatorer gjennomgått en rivende utvikling.

I annen halvdel av 1950-årene og første halvdel av 1960-årene dukket det opp en rekke ulike programmeringsspråk. Norske Simula, utviklet av Kristen Nygaard og Ole Johan Dahl for å løse simuleringsoppgaver, spilte en avgjørende rolle for å befeste konseptet objektorientering som ligger til grunn for våre dagers mest utbredte programmeringsspråk, som C++ og Java. Det spesielle med Java fra 1995 er at alle Java-programmer kan kjøres uendret på ethvert operativsystem og enhver maskinplattform.

Siden 1970-årene har behovet for mer effektiv programvareutvikling ført til «integrerte utviklingsmiljøer», til verktøy for automatisk å konvertere modeller til program, og til programvare for å effektivisere samarbeid mellom utviklere i ett og samme prosjekt.

En annen følge av at programmer kan betrakte andre programmer som data, er at programmer kan ordnes i hierarkiske lag. 1960-årenes «job monitors» tilbød etter hvert maskinrelaterte tjenester til andre programmer, og ble til operativsystemer. I IBMs første enhetlige maskinarkitektur 360 fra 1965, var operativsystemet et grunnleggende felleselement.

I 1970 indroduserte IBM et verktøy for å håndere tabeller med strukturerte data. I 1974 ble dette mellomliggende databaseverktøyet utvidet med SQL (structured query language), et språk for å formulere spørringer mot databaser. Det gir fire lag programvare: operativsystem, databaseverktøy, databaseapplikasjon og «skripter» – kommandosekvenser – for SQL-spørringer.

Overgangen fra flerbrukersystemer til servere og PCer i nettverk fra annen halvdel av 1980-årene, gav grunnlag for en arkitektur der en applikasjon deles mellom server og klient, såkalt klient-tjenerarkitektur. Internett-revolusjonen fra 1995 utvidet denne modellen: mellom den innerste databasen og Internett-klientens nettleser kan det være flere samarbeidende applikasjoner fordelt på atskilte maskiner. Siden 2000 har man arbeidet med standarder for webtjenester («web services») der programvare automatisk kan hente tjenester fra andre Internett-tilkoblede maskiner.

I 1960- og 1970-årene var regelen hver leverandør sitt operativsystem. I andre halvdel av 1970-årene så det ut som Unix (født i 1969) kunne bli et felles system for flerbrukermaskiner fra ellers konkurrerende leverandører. Iherdig komitéarbeid i 1980-årene førte ikke frem, og Unix ble splittet i gjensidig inkompatible dialekter. Tidlig i 1990-årene kom en ny Unix-variant, Linux, utviklet på dugnadsbasis av frivillige verden over, koordinert av finske Linux Torvalds. Kommersielle aktører som IBM og Hewlett-Packard har erkjent verdien i dette arbeidet og leverer Linux som alternativ på alt fra PCer til stormaskiner.

Kildekoden til Linux er fritt tilgjengelig for alle. Det har gitt støtet til en global bevegelse for åpen kildekode og gratisprogramvare – «open source» og «free software» – som omfatter alt fra nettlesere og tekstbehandlere til utviklingsverktøy, databaseverktøy og applikasjonstjenere.

Siden gjennomslaget for IBMs standardiserte PC i 1981 har Microsoft hatt et de facto-monopol på operativsystemer for PCer, med markedsandel stort sett rundt 90 prosent. Da det grafiske brukergrensesnittet til MS-DOS slo igjennom for alvor rundt 1990, utkonkurrerte selskapets kontorapplikasjoner 1980-årenes storheter WordPerfect (tekstbehandling), Lotus (regnearket 1-2-3) og Ashton-Tate (databaseverktøyet dBASE), og etablerte et nytt monopol for pakken Microsoft Office. Siden 1995, da Windows 95 ble lansert, har det grafiske brukergrensesnittet vært integrert i operativsystemet. Påfølgende versjoner av Windows-klienten – 98, Me, 2000 og XP – har vært beriket med stadig flere integrerte applikasjoner, som nettleser og multimediespiller. Selskapet har levert Windows for servere siden 1993, og gradvis utviklet det til en utfordrer til Unix og Linux, også for store datasentraler.

I 1970-årene utviklet Statens Datasentral søkesystemet SIFT («søking i fri tekst») som i en periode også ble anvendt i EUs dokumentbaser. Fra midten av 1990-årene er søkemotorer og søketjenester flittig brukt for å finne informasjon på Internett og i mer avgrensede baser, og internasjonale søketjenester som Google drives av børsnoterte selskaper. Det norske selskapet Fast Search and Transfer, etablert i 1997, er en anerkjent internasjonal aktør på dette feltet.

Viktige begivenheter i databehandlingens og datamaskinens historie

1100 f.Kr Kulerammen tas i bruk.
1500-tallet Leonardo da Vinci skisserer en mekanisk kalkulator.
1632 Den første regnestaven, ved briten William Oughtred.
1642 Blaise Pascal bygger sin første mekaniske kalkulator for addisjon og subtraksjon.
1673 Gottfried Wilhelm von Leibniz forbedrer Pascals maskin slik at den også kan brukes til å multiplisere.
1804 Joseph-Marie Jacquard bruker hullkort til å styre vevstoler.
1820 Charles Xavier Thomas de Colmar lanserer den første kommersielle kalkulatoren, Arithmometer, Arithmometer, med alle fire regnearter, som holder seg i salg i 90 år.
1822 Charles Babbage skisserer sin Difference Engine, en mekanisk regnemaskin som skulle beregne polynomer.
1830-tallet Charles Babbage arbeider med en programmerbar mekanisk datamaskin, Analytical Engine. Hans medarbeider Augusta Ada King, grevinne av Lovelace, arbeider med grunnprinsippene for programmering.
1890 Herman Hollerith får sin første kontrakt på elektromagnetisk hullkorttabulator, til bruk i den amerikanske folketellingen.
1911 Holleriths selskap går sammen med en rekke andre for å etablere Computing-Tabulating-Recording Company som i 1924 byttet navn til International Business Machines Corporation, forkortet IBM.
1930 Vannevar Bush konstruerer en mekanisk Differential Analyzer for å løse differensialligninger analogt.
1936–1941 Konrad Zuse lager binære elektroniske kalkulatorer, og fullfører den programmerbare elektroniske regnemaskinen Z3. Maskinen bombes i stykker i Berlin i april 1945.
1937–1944 Howard Aiken arbeider med en elektronisk utgave av Babbages Analytical Engine, og fullfører regnemaskinen Harvard Mark I.
1939–1942 Clifford Berry og John Atanasoff starter et prosjekt for allmenn elektronisk regnemaskin ved Iowa State College, Atanasoff-Berry Computer eller ABC, men gir opp før maskinen er ferdig.
1940 Bell Labs lager den første elektroniske digitale kalkulatoren.
1943 Den elektroniske britiske kodeknekkeren Colossus tas i bruk.
1943–46 John von Neumann leder arbeidet med ENIAC, en elektronisk regnemaskin for USAs militære.
1946 John von Neumann, sammen med Arthur Burks og Herman Goldstine, publiserer avhandlingen «Preliminary Discussion of the Logical Design of an Electronic Computing Instrument», som i dag betraktes som starten på faget informatikk.
1947 Oppdagelsen av transistoren legger grunnlaget for bruken av halvlederelektronikk i datamaskiner.
1949 De første datamaskinene med lagrede programmer etter von Neumanns prinsipp, fullført i Storbritannia (Manchester Mark I) og USA (BINAC).
1950 Lanseringen av den første kommersielle datamaskinen, UNIVAC, i USA.
1950–54 Sentralinstituttet for industriell forskning bygger NUSSE, Norges første datamaskin.
1952 Den første kompilatoren, Autocode, kommer for Manchester Mark I-maskinen.
1954 IBMs andre datamaskin, 650, senker inngangsprisen for datamaskin med 80 prosent, og er den første til å bruke magnettrommel som minne.
1954 John Backus presenterer den første utgaven av programmeringsspråket Fortran.
1958 Univac Model 80 er den første transistoriserte datamaskinen.
1959 Digital Equipment Corporation lanserer den første minimaskinen, PDP.
1959 Grace Murray Hopper publiserer den første utgaven av programmeringsspråket Cobol.
1960-årene, annen halvdel Skjermterminaler og tidsdelingssystemer gjør at mange kan arbeide samtidig mot samme maskin.
1962 IBM introduserer det første disklageret, med disker på to millioner bits, og avslutter produksjonen av magnettrommelminne.
1964 Den første utgaven av programmeringsspråket Basic.
1964 Ole Johan Dahl og Kristen Nygaard presenterer det første objektorienterte programmeringsspråket, Simula.
1965 Digital Equipment Corporation lanserer den første minimaskinen basert på integrerte kretser, PDP-8.
1965 IBM leverer sin første 360-maskin, den første datamaskinfamilien med helhetlig arkitektur og operativsystem.
1968 Douglas Engelbart demonstrerer NLS, en prototyp på system med grafisk brukergrensesnitt, vinduer, mus og kommunikaskjon.
1968 Norsk Data introduserer den første norske minimaskinen, Nord-1.
1969 Arpanet, opphavet til Internett, i drift.
1969 Første utgave av operativsystemet Unix.
1970 IBM lanserer det første databaseverktøyet.
1971 Intels første mikroprosessor, fire biters 4004 med 2300 transistorer.
1973 De første Internett-nodene utenfor USA tilknyttes, en av dem i Norge.
1973 Verdens første kommersielle mikromaskin, franske Micral-N.
1973 Verdens første operativsystem for mikroprosessor, CP/M.
1973 Xerox PARC-forsker Robert Metcalfe utvikler Ethernet.
1973–1981 Xerox PARC-forskere lager flere avanserte personlige datamaskiner etter Engelbarts konsept, kalt Alto.
1974 IBM lanserer spørrespråket SQL.
1975 Verdens første personlige datamaskin i byggesett: Altair.
1977 Apple lanserer Apple II.
1979 Intel-prosessoren 8088 introdusert, med klokkefrekvens på 4,57 MHz og 29 000 transistorer, ble brukt i IBMs første PC.
1979 VisiCalc, verdens første praktiske regneark for mikromaskin.
1981 IBM lanserer sin første Personal Computer (PC).
1981 Osborne lanserer den første bærbare mikromaskin.
1981 Xerox Star, en kommersiell utgave av Alto, lanseres og danner modell for det som senere kalles arbeidsstasjoner.
1982 Compaq lanserer den første «IBM-kompatible» bærbare PC.
1990 Windows 3.0 etablerer det grafiske brukergrensesnittet som norm for Intel-drevne PCer.
1991 Linus Torvalds gjør ferdig den første utgaven av åpen kildekodeoperativsystemet Linux.
1992 World Wide Web lanseres av CERN.
1993 Den første nettleseren, Mosaic, gjøres generelt tilgjengelig.
2001 De første standardene for «web services» vedtas av W3C.

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 2 revisjoner og har kommet 1 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Fagansvarlig for IT og samfunn

Henrik Dvergsdal Universitetet i Nordland

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

4. juli 2013 skrev Geir Andresen

Transistoren var vel en oppfinnelse, ikke en oppdagelse?
Det bør vel nevnes at Intel utviklet mikroprosessorene 8086 80186 og særlig 80286 som dannet plattformen som Microsoft Windows suksessen er bygget på, fremdeles refereres oppdateringer av Windows til x86.

4. juli 2013 svarte Georg Kjøll

Hei Geir. Du har rett i dette. Jeg har byttet ut 'oppdagelsen' med 'oppfinnelsen' nå. Denne artikkelen trenger forøvrig sårt en ordentlig oppdatering, og skriver punktet med mikroprosessorene på listen til min redaktørkollega (som for tiden er på ferie) med ansvaret for IT-fagene.

I påvente av dette (eller kanskje som et ledd i oppdateringen!) er du hjertelig velkommen til å legge inn tekst på artikkelen selv ved å trykke på 'funnet en feil? foreslå endringer?'.

Alt godt fra Georg

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.