Kalkulasjon, beregning av kostnader ved eller lønnsomheten av ytelser eller disposisjoner som er foretatt eller skal foretas i en bedrift. Resultatet av en kalkulasjon kalles en kalkyle.

Etter beregningens omfang skiller man mellom

  • innkjøpskalkulasjon,
  • merkost-kalkulasjon, som bare omfatter de driftsbetingede kostnader knyttet til kalkyleobjektet,
  • selvkost-kalkulasjon og
  • salgspris-kalkulasjon.

Det er to hovedtyper kalkyler, divisjonskalkyle og tileggskalkyle.

Divisjonskalkyle er en dividering av de samlede kostnader i en regnskapsperiode med den samlede mengden som er fremstilt i samme periode.

Hvis det bare blir fremstilt et enkelt, ensartet produkt, kan man benytte en enkel divisjonskalkyle. Hvis produktene ikke er ensartet, men nær beslektet i materiale eller bearbeidelse, må man gi de forskjellige produkter forskjellig vekt ved beregningen av den del av kostnadene de skal bære, den såkalte ekvivalenskalkyle.

Tilleggskalkyle brukes der bedriften har en sammensatt produksjon: En del av kostnadene føres rett på produktet, mens de indirekte kostnadene tilregnes produktene i form av et tillegg, eksempelvis til materialkostnad, lønnskostnad, arbeidstimer eller maskintimer.

Relativt sjelden gir kalkylen den salgspris bedriften vil ta for sine produkter. Ved prisfastsettelsen kommer en rekke andre forhold også i betraktning, som for eksempel konkurranseforhold, og svært ofte vil salgsprisen fra den enkelte bedrifts synspunkt være gitt, upåvirket av den kalkulerte salgsprisen. I samfunnsøkonomien sier man da at bedriften er en kvantumtilpasser.

Betydningen av bedriftens kalkulasjon er da først og fremst at den får grunnlag for vurdering av lønnsomheten av å tilvirke eller omsette vedkommende produkt.

For lønnsomhetskalkyler av denne art er det ikke forholdet mellom salgspris og selvkostpris som er avgjørende, men hvilket «bidrag» det enkelte produkt kan gi til dekning av bedriftens driftsuavhengige kostnader og eventuell fortjeneste.

Etter tidspunktet for gjennomføringen av kalkulasjon skiller man mellom forkalkyle og etterkalkyle.

  • Forkalkylen settes opp før et tiltak settes i verk, for å beregne lønnsomhet, for å få et grunnlag for anbud eller liknende.
  • Etterkalkylen avsluttes etter at arbeidet er utført, og samler de faktiske tall.

Sammenligningen mellom for- og etterkalkylene er et av midlene til teknisk og økonomisk kontroll av driften.

Bare en del av kostnadene i kalkylen faller sammen med de utgifter som registreres i bokføringen. De kostnader som ikke svarer til noen utgift eller som avregnes i kalkulasjonen med et annet beløp enn tilsvarende utgift i bokføringen kalles kalkulatoriske kostnader.

De viktigste er

  • kalkulatoriske avskrivninger ved foreldelse og slitasje av produksjonsutstyret regnet på grunnlag av aktivaenes dagsverdi,
  • kalkulatorisk eierlønn, for eiers arbeidsinnsats i bedriften og
  • kalkulatorisk rente, som er rente av all driftsnødvendig kapital uten hensyn til om den er finansiert med egen- eller fremmedkapital.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.