Python (programmeringsspråk)

De fleste programmeringsspråk har egne tegn eller reserverte ord for å markere start og slutt på blokker med kode. I Python blir slike blokker markert ved hjelp av innrykk.

Et eksempel

Programmet nedenfor beregner og skriver ut summen av tallene fra 1 til 10:

\(\begin{align} &\texttt{sum = 0} \\&\texttt{i = 1} \\&\texttt{while i <= 10:} \\&\qquad\texttt{sum += i} \\&\qquad\texttt{i += 1} \\&\texttt{print(sum)}\end{align}\)

Dette programmet, derimot, vil aldri avslutte, men gå i en evig løkke:

\(\begin{align} &\texttt{sum = 0} \\&\texttt{i = 1} \\&\texttt{while i <= 10:} \\&\qquad\texttt{sum += i} \\&\texttt{i += 1} \\&\texttt{print(sum)}\end{align}\)

Et annet særtrekk er at språket ikke har primitive datatyper. Alle verdier er i stedet representert ved hjelp av immutable objekter (objekter som ikke kan endres). Selv egenskapen ingen verdi er et objekt. Variabler i Python er derfor alltid pekere til objekter og kan bare endres ved å la dem peke på et annet objekt.

For eksempel vil programmet nedenfor ende opp med fire variabler og to objekter. Variablene a og b vil peke på ett heltallsobjekt med verdien 1, mens c og d vil peke på et annet objekt med verdien 2:

\(\begin{align} &\texttt{a = 1} \\&\texttt{b = 1} \\&\texttt{c = a + b}\\&\texttt{d = 2}\end{align}\)

Dette gir et ryddig språk som er fleksibelt og lett å utvide. Det gir stor frihetsgrad med hensyn til hvordan verdiene lagres. For eksempel er størrelsen på vanlige heltall i Python kun begrenset av tilgjengelig minne. Det kan i visse tilfeller bidra til å spare plass, men vil som regel også kreve en del ekstra opprydding i minnet.

Oppgaver som involverer mange verdier kan ta lang tid. Programmet nedenfor vil for eksempel bruke 5-20 ganger lenger tid enn programmer skrevet i tilsvarende språk som PHP og Node.js.

\(\begin{align} &\texttt{sum = 0} \\&\texttt{i = 0} \\&\texttt{while i < 1000000000:} \\&\qquad\texttt{sum += i} \\&\qquad\texttt{i += 1} \\&\texttt{print(sum)}\end{align}\)