Dataprogram, en serie instruksjoner som forteller maskineriet i en datamaskin hva den skal gjøre. Et dataprogram kan integreres i selve maskinvaren, eller i en uavhengig form som må lastes inn i en datamaskins hukommelse og «kjøres». Spesielle datamaskiner innebygd i kalkulatorer, armbåndsur, bilmotorer og lignende, har all sin programvare integrert. Allmenne datamaskiner har spesielle programmer innebygd i direktelageret, i sentralenheten, i grafikkort og så videre, men er avhengig av innlastet programvare for å gjøre nyttige oppgaver.

Systemprogrammer er dataprogrammer som gjør maskinen i stand til å utføre oppgaver på seg selv, som å formatere disker, vise data på skjerm eller ta i mot tegn fra et tastatur. Oppstartprogrammet er integrert i maskinvaren, og kjøres når man slår på datamaskinen. Det leser informasjon i direktelageret om maskinens oppsett, og henter andre systemprogrammer fra harddisk, nettverk eller diskett.

Den sentrale systemprogramvaren er operativsystemet (for eksempel Windows, Linux, OS X), et sett programmer som gjør det mulig å styre maskinen. En datamaskin uten operativsystem vil ikke kunne fungere.

En annen del av systemprogramvaren er drivere som utgjør et mellomledd mellom operativsystemet og maskinutstyr som grafikkort, skrivere, lydkort og DVD-spiller. Nytt tilleggsutstyr på en datamaskin krever som regel en fysisk kobling, en driverinstallasjon og spesielle instrukser til operativsystemet i maskinens oppstartfiler. Moderne operativsystemer tilbyr nye standarder for tilleggsutstyr, der driverinstallasjon og andre nødvendige endringer automatiseres, slik at eksterne disker, skrivere, digitale kameraer og lignende, tilsynelatende installerer seg selv, en egenskap gjerne markedsført som «plug and play».

Mer eller mindre integrert i operativsystemet er programmene som håndterer brukergrensesnittet, i dag som regel et grafisk brukergrensesnitt (Windows, Mac, X-Windows o.a.).

Begrepet brukerprogram (også kalt applikasjonsprogram) dekker programmer for tekstbehandling, arkivering, regneark, regnskap, salgsstøtte, multimedia og lignende. De har det til felles at de gjør det mulig å bruke datamaskinen til å utføre oppgaver som ikke nødvendigvis har med datamaskinen selv å gjøre. Brukerprogrammer benyttes ofte til å lese, opprette eller redigere dokumenter (eller deler av et dokument).

Noen brukerprogrammer arbeider på svært avgrensede dokumenttyper, mens andre kan innlemme fremmede dokumenter, for eksempel når et tekstbehandlingsprogram brukes til å lage et tekstdokument som også inneholder en tabell fra et regneark og en figur fra et tegneprogram. Denne formen for samarbeid mellom brukerprogrammer krever at de følger normer etablert av operativsystemet og brukergrensesnittet.

Mellomvare er programvare som brukes til å forenkle bruken av maskinressurser i et nettverk, slik at man ikke behøver å forholde seg direkte til harddisker eller prosessorer, men til logiske definerte lagringsenheter eller virtuelle servere. Mellomvare bygger en logisk infrastruktur for å levere tjenester til de som skal bruke eller betjenes av et IT-system, og bygges opp på operativsystemene til den enkelte maskinene.

Utvikling av brukerprogrammer, eller applikasjonsutvikling, omfatter alle trinn i prosessen fra idé til ferdig produkt. Tidligere var man opptatt av stadier som behovsanalyse, kravspesifikasjon, programmering, testing og ferdiggjøring. Nyere tankegang krever større grad av samspill mellom utvikler og bruker, slik at en ny applikasjon kan tas i bruk tidligere og forbedres oftere. Se også programmering.

Etter hvert som kommunikasjon mellom ulike programmer blir stadig viktigere – ikke bare mellom systemprogrammer eller mellom bruker- og systemprogrammer, men også brukerprogrammer seg i mellom – har applikasjonsutviklingen skiftet karakter. Stadig mer vekt legges på å følge normer og standarder for kommunikasjon og datautveksling mellom programmer, og såkalte API-er, som definerer hvordan et brukerprogram skal motta og levere fra seg data, spiller en stadig mer sentral rolle.

Et sentralt prinsipp i moderne applikasjonsutvikling kalles objektorientering. Dette prinsippet kan føres tilbake til det norskutviklede programmeringsspråket Simula fra 1960-årene, men er først nylig anerkjent som et bærende prinsipp for all programvareutvikling. Objektorientering sørger for at koden struktureres i ulike objekter som kan grupperes i komponenter og gjenbrukes fra applikasjon til applikasjon. For å sikre kompatibilitet mellom applikasjoner utviklet etter objektprinsippet, er det opprettet standarder for hvordan objekter skal utveksles. Fremveksten av nye standarder for såkalte XML-baserte webtjenester («web services») gjør utviklerne i stand til å legge tidligere konkurrerende standarder for objektutveksling, kjent som henholdsvis COM og CORBA, bak seg. Bak denne utviklingen står særlig Microsoft og IBM.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.