Hullkort, kartongkort til registrering av data ved hjelp av hullkode. Tidlig medium for dataregistrering; var i vanlig bruk frem til slutten av 1970-årene, men er nå erstattet av magnetiske og optiske datalagringsmedia (se datalager).

Dataene ble registrert ved at det ble slått hull i kortene (punchet) etter et bestemt system i et rutenett bestående av 12 rekker à 80 kolonner. På ett slikt hullkort kunne man registrere 80 tegn.

Selve dataregistreringen (punchingen) ble foretatt ved en såkalt hullkort-punch betjent fra en skrivemaskinlignende terminal. Data ble overført fra hullkortene til datamaskinens minne ved hjelp av spesielle hullkortlesere; avlesningen foregikk enten elektromekanisk eller fotoelektrisk. Den elektromekaniske metoden gjorde bruk av et sett av børster, en for hver rekke på kortet, og en strømførende trommel, som gav kontakt og et elektrisk signal for hvert hull. Den fotoelektriske metoden benyttet et sett av fotoceller, med en celle for hver hullrekke. Kortene ble så belyst fra andre siden, og fotocellene registrerte det lyset som slapp gjennom hullene på kortene.

Hullkortleserne var sterkt mekaniske og følgelig langsomme enheter. Kortene ble matet frem ett for ett, med en hastighet på 400–1200 kort i minuttet, dvs. om lag 500–1500 tegn per sekund. Dette er svært lite i forhold til innlesningshastigheten fra dagens lagringsmedia, som typisk ligger på flere millioner tegn per sekund for DVDer og flere hundre millioner tegn per sekund for nye harddisker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.