politiske rettigheter

Politiske rettigheter omfatter først og fremst stemmerett og valgbarhet, det vil si retten til å stille opp som kandidat i politiske valg. Reglene om stemmerett og valgbarhet til det norske Stortinget finnes i Grunnloven §§ 49–63 og i Valgloven av 2002.

Formelle rettigheter som stemmerett og valgbarhet går inn under begrepet, men også retten til å organisere seg, samles offentlig, adgang til politisk opposisjon og til overhodet å søke standpunkter og synspunkter fremmet i offentligheten. Betegnelsen er vanskelig å avgrense, og brukes ofte parallelt med uttrykket politisk frihet.

I noen andre land, for eksempel Sveits, omfatter også politiske rettigheter det som kalles initiativ. Dette vil si at innbyggere har rett til å kreve at statsmaktene tar et bestemt spørsmål opp til behandling hvis et slikt krav er framsatt av mange nok. Dette kan også innebære deltakelse i viktige statsspørsmål gjennom folkeavstemning.

Politiske rettigheter gis vanligvis bare statens egne voksne borgere, og disse må gjerne ha oppholdt seg en viss tid i landet eller i kommunen før rettighetene kan brukes.

Fradømmelse av politiske rettigheter kan bare skje i forbindelse med at en blir dømt for visse forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet, for eksempel forræderi, samt for ulovligheter i forbindelse med valg.

Mange av de politiske rettighetene hører til menneskerettighetene, og er formulert i Verdenserklæringen om menneskerettigheter.

• rettigheter – jus
• demokrati
• stemmerett