Faktaboks

Emmeline Pankhurst
Emmeline Goulden Pankhurst
Uttale
pˈæŋkhə:st
Født
15. juli 1858, Moss Side, Manchester, Storbritannia
Død
14. juni 1928, Hampstead, Storbritannia

Emmeline Pankhurst fotografert i 1913.

Av .
Kvinnesakskvinnene Emmeline Pankhurst (lengst til høyre), datteren Christabel Pankhurst (nærmest) og Flora Drummond (i midten) i retten. Pankhurst ble flere ganger idømt fengselsstraff. Under en rettsak i 1908 forsvarte hun seg med disse ordene: «Vi er ikke her fordi vi er lovbrytere, vi er her i fordi vi vil bli lovstiftere.»
Av .
Emmeline Pankhurst og datteren Christabel i fengsel i London i 1908.
Av .

Emmeline Pankhurst med datteren Christabel Pankhurst (til venstre).

Artikkelstart

Emmeline Pankhurst var en britisk politisk aktivist og en pioner i stemmerettsarbeidet i Storbritannia. Hun er mest kjent som leder av suffragettebevegelsen, den mest radikale delen av stemmerettsbevegelsen. Pankhurst arbeidet i over 40 år for at britiske kvinner skulle få full stemmerett, et mål som ble oppnådd i 1928, rett etter at hun døde.

Oppvekst og tidlig voksenliv

Emmeline Goulden kom til verden i en politisk aktiv familie med ti barn. Begge foreldrene var abolisjonister og tilhengere av kvinners stemmerett. Kort tid etter at hun ble født, flyttet familien fra Manchester-forstaden Moss Side til Seedle utenfor Salford. Her grunnla faren, Robert Goulden, en bedrift og engasjerte seg i lokalpolitikken.

Under oppveksten leste Pankhurst mye, og spesielt Thomas Carlyles berømte verk om den franske revolusjonen (The French Revolution) gjorde et uutslettelig inntrykk på henne. 14 år gammel ble hun med moren Sophia på et møte i stemmerettsbevegelsen. Året etter begynte hun å studere ved den prestisjefylte institusjonen École Normale de Neuilly i Paris. Etter studiene flyttet hun tilbake til Manchester, hvor hun møtte den 24 år eldre juristen og politiske aktivisten Richard Pankhurst, som hun giftet seg med i 1879. I likhet med henne var ektemannen engasjert i arbeidet for kvinners rettigheter og skolereformer. I løpet av det neste tiåret fikk paret fem barn: tre jenter og to gutter.

Stemmerettsarbeid

Pankhurst engasjerte seg i stemmerettsarbeidet, noe ektemannen støttet henne i. I hjemmet sitt arrangerte de møter for stemmerettsforkjempere. I 1886 flyttet paret til London, hvor de stiftet organisasjonen The Women’s Franchise League i 1889, som arbeidet for alle kvinners stemmerett (ikke bare de ugifte og enker) ved lokalvalg, og like rettigheter til skilsmisse og arv. Paret ble også med i ILP, Independent Labour Party, og i reformbevegelsen for arbeidernes sikkerhet. Pankhurst ble opptatt av kvinners stemmerett som et verktøy i kampen mot fattigdom og sosial nød.

I 1898 døde ektemannen, og etterlot seg en betydelig gjeld. Dødsfallet kom som et sjokk på Pankhurst, som satt igjen alene med foreldreansvaret for fem barn. Fem år senere, i 1903, dannet hun sammen med datteren Christabel Pankhurst den radikale pressorganisasjonen Women's Social and Political Union (WSPU), hvor også døtrene Sylvia Pankhurst og Adela Pankhurst var med en stund. Kvinneorganisasjonens medlemmer var de første som ble kalt «suffragetter» (av engelsk suffrage, «stemmerett»). De arrangerte underskriftskampanjer og demonstrasjoner, samlet inn pengestøtte, og avbrøt politiske møter med sitt budskap.

Militante virkemidler

Pankhurst var opprørt over den manglende fremdriften i stemmerettsarbeidet i Storbritannia. I 1904 begynte medlemmene av WSPU å ta i bruk mer aggressive virkemidler for få oppmerksomhet omkring saken. Med mottoet «Handlinger, ikke ord!» («Deeds, not words!») begynte de å knuse vinduer og sette fyr på postkasser og tomme bygninger, noe som førte til voldsomme konfrontasjoner med politiet. Flere hundre medlemmer ble arrestert, og Pankhurst ble flere ganger idømt fengselsstraff. Under en rettssak i 1908 forsvarte hun seg med disse ordene: «Vi er ikke her fordi vi er lovbrytere, vi er her i fordi vi vil bli lovstiftere.» («We are here, not because we are law-breakers; we are here in our efforts to become law-makers.») Også bowlinghaller, veddeløpsbaner og andre steder der mektige menn møttes, ble utsatt for hærverk, og telegraflinjer ble skåret over.

Selv om aksjonene var rettet mot offentlige eiendommer, ikke mennesker, ble virkemidlene stadig sterkere. Den 19. februar 1913 sprengte suffragettene en bombe i finansminister David Lloyd Georges ubebodde villa, etter at ministeren hadde brutt sitt løfte om å støtte kampen for kvinners stemmerett ved parlamentsvalg. Dette var begynnelsen på en serie bombeangrep og ildspåsettelser på ubebodde eiendommer i England og Skottland og i kirker, som for eksempel Westminster Abbey. Pankhurst tok på seg det moralske ansvaret for ødeleggelsen av finansministerens villa, og ble arrestert og dømt til tre års fengsel. Hun gikk til sultestreik, noe hun fortsatte med de neste 12 gangene hun ble arrestert før første verdenskrig brøt ut. Etter hvert overlot hun kontrollen av WSPU til datteren Christabel.

I mellomkrigstiden

I 1914 utgav Pankhurst selvbiografien My Own Story. Under første verdenskrig, 1914–1918, la hun, i likhet med de fleste andre WSPU-medlemmene, kvinnestemmerettskampen på is, men da freden kom, fortsatte hun arbeidet på ikke-voldelig vis. I 1918 fikk engelske kvinner begrenset stemmerett, noe som innebar at kvinner over 30 år som eide bolig eller land av en viss verdi, eller var gift med en mann som gjorde det, fikk stemmerett.

Pankhurst engasjerte seg i sedelighetssaken og kjempet for barns rettigheter med samme engasjement som hun tidligere hadde kjempet for kvinnestemmeretten. Hun overrasket alle da hun i 1926 meldte seg inn i Conservative Party, etter sigende fordi hun fryktet bolsjevismen.

Pankhurst døde rett før kvinnene fikk stemmerett på like vilkår som menn i 1928.

Betydning

I 1999 erklærte Time Magazine henne som en av de 100 viktigste personene i det 20. århundre.

I ettertid er historikere uenige i hvor virkningsfulle suffragettenes militante taktikker var, men Pankhursts aktivisme og arbeid blir sett på som avgjørende for at kvinner fikk stemmerett i Storbritannia.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg