kirkefedre

Augustin, ofte regnet som den viktigste vestlige kirkefaderen, her i et 1600-tallsmaleri.

Av .

Kirkefedre er kristne forfattere fra antikken og senantikken hvis verker anses som autoritative. De ble regnet som gode rollemodeller for kristnes liv og lære. Begrepet «far» var en hedersbetegnelse i antikken. Begrepet viser til det å være en åndelig far, som oppdrar sine «barn» i den kristne tro.

Kirkelærere og kirkefedre

Det finnes mange kirkelærere, men færre regnes som kirkefedre. Kirkelærerne har blitt utpekt av kirken, mens listen av kirkefedrene er basert på tradisjon og kan variere noe. Avhengig av hvilke kriterier som brukes og retning av kristendommen er det omkring tretti forfattere som kan regnes som kirkefedre. De som regnes som kirkefedre møter som regel fire kriterier: ortodoksi («rettroenhet»), hellighet, anerkjennelse fra kirken, og at de levde i antikken eller senantikken. De første kirkefedrene virket fra slutten av det første århundre og de siste på 600- og 700-tallet.

Faser

Det er vanlig å dele inn kirkefedrene ut i fra ulike faser. De første omtales som de apostoliske fedre, som var den første og andre generasjonen etter apostlene. De apostoliske fedrene var med på å forme det kristne dagliglivet til de første generasjonene av menigheter. De fem som regnes som apostoliske fedre var Klemens av Roma, Polykarp fra Smyrna, Ignatius av Antiokia, Papias fra Hierapolis og den ukjente forfatteren av De tolv apostlers lære ( Didache ). Denne første generasjonen av kirkefedre er mer kjent for sine brev til menigheter enn for de lengre doktrinene som etterkommerne skrev.

Neste generasjon var apologeter, kristne ledere som forsvarte kristendommen mot kjetteri, for den kristne fornuften. Blant de mest kjente apologetene finner vi Justinus martyr og Ireneus, som også led martyrdøden.

De mest kjente kirkefedrene levde i århundrene som fulgte, inkludert de som regnes som de åtte store av den katolske kirken: De fire vestlige kirkefedrene, og de fire greske kirkefedrene. De vestlige (latinske) kirkefedrene er Ambrosius av Milan, Hieronymus, Augustin av Hippo og Gregor den Store. De greske kirkefedrene er Athanasius den Store, Johannes Khrysostomos, Basilios den Store og Gregor av Nazianz. Den gresk-ortodokse kirken regner de tre siste som de tre hellige hierarker.

Blant de siste kirkefedrene finner vi Isidor fra Sevilla og Johannes fra Damaskus. De, og særlig Isidor, hadde et blikk som vendte mer tilbake i tid enn fremover. Dette ble mer typisk for kristne forfattere i middelalderen.

Sentrale verker

Forleggeren J. P. Migne utga i 1844–1866 en samlet utgave av de greske og latinske kirkefedrene i 383 kvartbind. En del norske teologer utgav en samling Vidnesbyrd af kirkefædrene i oversettelse i 18 bind i 1880–1894.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Lagerlund, H. (2011). (Red.). "Church Fathers". Encyclopedia of Medieval Philosophy. Springer.
  • Migne, J. P. (1844-66) Encyclopédie théologique. (5 bd. tillegg og registre 1932–63).
  • Quasten, J. (1986). Patrology. Christian classics.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg