Kirkefedre. Mosaik fra 1000-tallet. Av /Sankt Sofia-katedralen (Kiev). Falt i det fri (Public domain)

kirkefedre

Augustin, ofte regnet som den viktigste vestlige kirkefaderen, her i et 1600-tallsmaleri.

Av .

Artikkelstart

Kirkefedre er en betegnelse som brukes om en rekke innflytelsesrike kristne teologer, særlig biskoper, fra antikken og senantikken. Deres tekster ble ansett som kilder til rett, kristen lære, og ble dermed viktige, spesielt i kontroversielle spørsmål om tro eller trosutøvelse.

I ortodoks og katolsk teologi har kirkefedrene alltid spilt en sentral rolle fordi de representerer kirkens tradisjon som er en del av disse kirkenes læregrunnlag. Kirkens lære baserer seg nemlig ikke bare på Bibelen, men også på kirkemøtenes vedtak og på kirkefedrenes skrifter. Derfor blir det viktig å klargjøre hvem som kan kalles kirkefedre. I protestantisk teologi, som bare vil basere seg på Bibelen, har ikke kirkefedrene en slik sentral posisjon.

Begrepets opprinnelse

I antikken var det vanlig å kalle en lærer for «far» for sine elever. I tidlig kristendom var det biskopene som var kirkens lærere og derfor ble de omtalt som fedre. Den første som brukte betegnelsen kirkefedre, var trolig biskop Evsebios fra Caesarea (omkring 260–omkring 339), i et oppgjør med Marcellus av Ankyra (omkring 280–374). Evsebios hevdet at Marcellus leste bibeltekstene feilaktig og at det han lærte, stod i strid med kirkens lære: han hadde forkastet «alle kirkefedrene». «Kirkefedrene» er her ikke nærmere definert, men sammenhengen viser at det sikter til både levende og døde biskoper som stod som garantister for kirkens tradisjon og rette lære. Slik ble begrepet etter hvert brukt, særlig om biskopene som hadde vært til stede ved kirkemøtet i Nikea.

Hvem regnes blant kirkefedrene?

Kirkefedrene ble oppfattet som kirkelige autoriteter. Dermed ble det viktig å klargjøre hvem de var. En svært sentral tekst om hvem som regnes som kirkefedre i katolsk tradisjon, finnes i det såkalte Decretum Gelasianum, et skrift fra første halvdel av 500-tallet som (trolig feilaktig) har vært tilskrevet pave Gelasius 1. Skriftet inneholder en fortegnelse over de skriftene som er akseptert og de som ikke akseptert i den katolske kirke. Etter en opplisting av de bibelske skriftene og vedtakene fra kirkemøtene i Nikea (325), Efesos (431) og Khalkedon (451), føyes det til: «verkene av de hellige fedrene som er akseptert i kirken». Deretter nevnes verkene til:

Deretter nevnes et lærebrev fra pave Leo den store (d. 461), før det generelt vises til verkene av «alle de ortodokse fedrene som ikke avvek fra den hellige romerske kirke og heller ikke skilte seg fra dens tro og forskrifter, men ved Guds nåde ble i kommunion inntil deres siste dag».

Etter dette nevnes verker av Rufinus (omkring 345–410), men det presiseres at det er snakk om de verkene som den ærverdige Hieronymus aksepterte. Det samme gjelder Origenes (omkring 185–omkring 251): «noen verker av Origenes – de som den velsignede Hieronymus ikke forkastet, er akseptert, men de øvrige må forkastes». Også verkene til Evsebios av Caesarea kritiseres, blant annet fordi han skrev et forsvarsskrift for «skismatikeren Origenes».

I det siste kapitlet i Decretum Gelasianum listes det opp en rekke bøker som er knyttet til heretikere og skismatikere. Der finner vi flere av de skriftene som kalles «tidligkristne apokryfer», men også kirkelige forfattere som på et eller annet punkt avvek fra Romerkirken. Det gjelder blant annet Tertullian (160–220), Clemens av Alexandria (150–215) og Origenes.

Den forståelsen av kirkefedrene som kommer til uttrykk i denne teksten, er representativ for det katolske synet – med fokus på forfattere som forsvarte den rette, kirkelige lære og som forble innenfor den katolske kirken inntil sin død. Fordi Tertullian etter hvert brøt med den romersk-katolske kirken, er han – ut fra denne forståelsen – ikke å regne som en kirkefar. Det samme gjelder en av den tidlige kristendoms største teologer, Origenes, fordi han hadde synspunkter som senere ble regnet som heretiske.

I nyere tid blir denne strenge definisjonen av hvem som kan regnes som en kirkefar, vanligvis ikke gjennomført når det gjelder utgivelser av kirkefedrenes skrifter. Typisk nok inneholder den amerikanske (katolske) serien med oversettelser av kirkefedrenes skrifter, «The Fathers of the Church» oversettelser av mange av skriftene til både Tertullian, Origenes og Evsebios av Caesarea.

Betydning

I ortodoks og katolsk teologi har kirkefedrene alltid spilt en sentral rolle fordi de representerer kirkens tradisjon som er en del av disse kirkenes læregrunnlag.

I protestantisk teologi, som bare vil basere seg på Bibelen, har ikke kirkefedrene en slik sentral posisjon. På reformasjonstiden ser vi likevel at reformatorene ganske ofte viser til kirkefedrene for å søke støtte for sine teologiske standpunkter. Vi finner derfor mange henvisninger til kirkefedrene for eksempel i de lutherske bekjennelsesskriftene. Ofte vises det generelt til kirkefedrene, men enda oftere til navngitte kirkefedre, fremfor alt Augustin, Ambrosius av Milano, Cyprian og Johannes Khrysostomos (se Den augsburgske konfesjon , artikkel 6, 22 og 24). Melanchthons Apologi for den augsburgske konfesjon er slike henvisninger til kirkefedrene enda hyppigere (se for eksempel artikkel 2,19–22. 32 og 50 og artikkel 4,29. 104. 106 og 389). Også Calvin viser ofte til kirkefedrene i sine skrifter, men både han og Luther forholder seg selektivt til kirkefedrene.

Ulike kategorier

De forfatterne som i våre dager blir omtalt som kirkefedre, representerer stor spredning når det gjelder kronologi, geografi og språk. På den bakgrunnen har det vært gjort ulike forsøk på å kategorisere kirkefedrene i undergrupper. En enkel kronologisk inndeling ligger til grunn for de kjente engelskspråklige seriene «The Ante-Nicene Fathers» (10 bind, 1885–1896) og «The Nicene and Post-Nicene Fathers» (2 serier, til sammen 28 bind, 1886–1900), altså før-nikenske, nikenske og etter-nikenske fedre. De før-nikenske fedrene starter med de såkalte apostoliske fedrene. En språklig inndeling i greske og latinske fedre ligger til grunn for det som lenge var standardteksten til kirkefedrene, utgitt av J.-P. Migne i en gresk serie (167 bind, 1857–1886) og en latinsk serie (221 bind, 1844–1891). Senere har det kommet en rekke andre utgaver, ikke bare av greske og latinske, men også orientalske tekster (blant annet på syrisk, armensk, koptisk, georgisk og armensk).

Kirkefedre og kirkelærere

Kirkefedre er et vidt begrep og må ikke forveksles med «kirkelærere» som er en ærestittel innenfor den romersk-katolske kirken. Riktignok ble denne tittelen første gang (i 1298) gitt til noen av de fremste kirkefedrene (Ambrosius av Milano, Augustin, Hieronymus og Gregor den store). Senere er imidlertid tittelen gitt til personer, deriblant fire kvinner, som levde i middelalderen og på 1500- til 1800-tallet (se doctor ecclesiae). Antallet kirkelærere er nå 36.

Studiet av kirkefedrene

Starten på det moderne historiske og litterære studiet av kirkefedrenes settes gjerne til midten av 1600-tallet med en posthum utgivelse av Johann Gerhard (d. 1637), kalt Patrologi – eller de tidligkristne kirkelige læreres liv og verker (1653). Studiet av kirkefedrene har tradisjonelt blitt kalt patrologi eller patristikk (basert på det greske ordet pateres = fedre). I de siste tiår har det blitt like vanlig å bruke den mer nøytrale betegnelsen «tidligkristne (litterære) studier» (engelsk: early Christian (literary) studies»). Uansett betegnelse er moderne patristikk ikke begrenset til studiet av de tradisjonelle kirkefedrene, men til tidligkristen litteratur i sin helhet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hubertus R. Drobner, The Fathers of the Church: A Comprehensive Introduction (Peabody, 2007)
  • Ken Parry (ed.), The Wiley Blackwell Companion to Patristics (Oxford, 2015)
  • Susan Ashbrook Harvey and David G. Hunter (eds.), The Oxford Handbook of Early Christian Studies (Oxford, 2008)
  • Johannes Quasten, Patrology I–III (Utrecht, 1950-1960)
  • Angelo di Berardino (ed.), Patrology, vol. IV: The Golden Age of Latin Patristic Literature (Westminster, 1986)
  • Angelo di Berardino (ed.), Patrology: The Eastern Fathers from the Council of Chalcedon (451) to John of Damascus (†750) (Cambridge, 2006)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg