intelligens

Artikkelstart

Intelligens, blir i psykologien brukt som et fellesnavn på menneskers evner til oppfattelse, tenkning og problemløsning, og da spesielt på de områder hvor en finner individuelle ulikheter. Det finnes mange definisjoner på intelligens, fra «evne til abstrakt tenkning», til «utnyttelse av tidligere erfaringer i nye situasjoner». Noen forskere gir en videre definisjon av intelligens, som favner fra teoretiske evner til praktiske og sosiale ferdigheter.

Faktaboks

Uttale
intelligˈens
Etymologi
av latin ‘forstå, erkjenne’

Intelligensfaktorer

Forskere har reist spørsmål om hvorvidt intelligens er én grunnleggende evne eller en samling av mange, relativt urelaterte evner og ferdigheter. Innenfor den psykometriske tradisjonen er dette spørsmålet undersøkt ved å studere sammenhenger (korrelasjoner) mellom delprøvene på intelligenstester. Ved faktoranalyse kan man komme frem til de grunndimensjoner som best kan forklare mønsteret av slike korrelasjoner. Metoden ble først tatt i bruk i 1904 av den britiske psykologen Charles Edward Spearman, som mente at det finnes en domenegenerell evne (g-faktor) som i større eller mindre grad inngår i alle oppgavene i intelligenstester, og flere domenespesifikke evner (s-faktorer). Noen forskere mener at intelligens består av mange domenespesifikke evner (s-faktorer). Joy Paul Guilford beskriver 180 slike faktorer.

Det har vist seg vanskelig å bli enige om ulike evner er beslektede eller uavhengige av hverandre, blant annet fordi resultatene av en faktoranalyse alltid vil være avhengig av hvilke tester den baserer seg på. Jo flere og mer forskjellige oppgaver som korreleres er, desto mer komplisert blir mønsteret av korrelasjoner. Ifølge en innflytelsesrik teori lansert av Raymond B. Cattell kan man grovt dele intelligensfaktorene inn i to hovedgrupper: a) flytende intelligens dreier seg om evnen til å løse nye oppgaver ved hjelp av induktiv og deduktiv resonnering og omfatter grunnleggende funksjoner som hukommelse og romoppfattelse; b) krystallisert intelligens består av kulturell og personlig kunnskap som er samlet gjennom erfaring, som ordforråd og faktakunnskap, og avspeiler læring og utdanning.

Robert Sternberg legger vekt på at intelligensens rolle i individets tilpasning, læring, bruk av ferdigheter og mestring i et bestemt miljø. Howard Gardner avviser at det finnes en g-faktor og tar til orde for et utvidet intelligensbegrep med flere uavhengige former for intelligens (multiple intelligenser), som også omfatter evner som ligger til grunn for kreativitet, praktiske og sosiale ferdigheter, språk, musikalitet, kroppsbeherskelse og selvinnsikt. Såkalt «emosjonell intelligens» handler om evnen til å forstå og reagere adekvat på egne og andres følelser. Det kan imidlertid diskuteres om det er hensiktsmessig å bruke betegnelsen intelligens om slike ikke-kognitive egenskaper.

I de senere årene er det også gjort forsøk på å relatere intelligens til hastighet, kapasitet og andre aspekter ved informasjonsbearbeiding. For eksempel kan arbeidshukommelsens effektivitet eller organisering og gjenhenting fra langtidshukommelsen ha betydning for løsningen av intellektuelle oppgaver.

Forskjeller i intelligens

Ved siden av spørsmålet om intelligensens struktur har forskningen særlig vært opptatt av årsakene til individuelle forskjeller i intelligens (arv/miljø-debatten), og hvordan forskjellene kan måles (se intelligenstesting). Mange studier har funnet forskjeller i gjennomsnittlige intelligenskvotient (IQ) blant ulike etniske grupper, men det er betydelig uenighet om hva testene måler og hva som er grunnlaget for forskjellene. I første halvdel av 1900-tallet var det vanlig å anse intelligens som vesentlig arvelig betinget. Arthur Robert Jensen hevdet at det er forskjeller i intelligens mellom etniske grupper i USA, og det blir ofte oppfattet som et utsagn om raseforskjeller i intelligens. Fra omkring 1950 satte det inn en sterk reaksjon, der mange forskere hevdet at miljøfaktorer hadde avgjørende betydning for disse forskjellene. Det er ingen grunn til at genene som bestemmer pigmentet i huden, skal ha betydning for den kognitive utviklingen.

I dag er det mer vanlig å anta at forskjeller i intelligens innenfor en befolkning med noenlunde like miljøforhold for en stor del kan tilskrives arvefaktorer, mens forskjellene i en befolkning med større sosiale og økonomiske forskjeller i større grad skyldes miljøforhold. Arvens betydning er altså avhengig av variasjonen i miljøforhold, og miljøets betydning av den genetiske variasjonen. Testresultater kan også være påvirket av at personer med ulik kulturell bakgrunn kan ha forskjellige forutsetninger for å svare på spørsmålene som inngår i testen (testen er ikke «kulturfri»). Det foregår fremdeles diskusjoner om årsakene til forskjellene i testresultater i ulike etniske grupper.

Det er ikke påvist kjønnsforskjeller i intelligensnivå, men jenter som gruppe ser ut til å ha et forsprang på guttene i språklige oppgaver, mens gutter gjennomsnittlig gjør det bedre på oppgaver som krever behandling av romrelasjoner. Forskjellene blant gutter og blant jenter er imidlertid betydelig større enn mellom gjennomsnittene for gutter og jenter som grupper.

Studier av intelligensutviklingen i et livsløpsperspektiv viser en rask utvikling gjennom barndommen, særlig i de første leveårene. I voksen alder vil målt intelligens oftest holde seg på et nokså konstant nivå, med mulighet for både framgang og stagnasjon, avhengig av aktiviteter og personlige egenskaper. I en eksepsjonell langtidsstudie var det en korrelasjon på 0,54 mellom IQ ved 11 og 90 år. For mennesker som gjør aktiv bruk av sine evner kan intelligensen forbli uendret langt opp i alderdommen. En eventuell reduksjon kan først og fremst spores til oppgaver som krever hurtighet og involverer ukjent materiale.

Flynn-effekten

Over flere tiår har de gjennomsnittlige skårene på intelligenstester gradvis økt i de fleste land, slik at det er nødvendig å standardisere testene på nytt med jevne mellomrom for å opprettholde en normalfordeling av skårer med et gjennomsnitt på 100. Denne «inflasjonen» i testskårer ble først beskrevet av James Robert Flynn. Endringene har sannsynligvis sammenheng med økonomiske forhold, endringer i ernæring og barneoppdragelse, økt utdanningsnivå, økte leseferdigheter og påvirkning fra radio, fjernsyn og Internett. Flynn-effekten har nylig avtatt noe eller blitt reversert i Norge og enkelte andre land.

Begavede barn

Om lag ett av ti barn er lett begavet og ett av hundre moderat begavet. Spesielt begavede barn utgjør en liten gruppe: ett av 1000 barn er høyt begavet og ett av 10 000 barn er eksepsjonelt begavet. Også barn med høyere intelligens enn gjennomsnittet kan ha særlige behov for tilpasning. Barn med lett og moderat begavelse er ofte skoleflinke og kan trenge litt tilpasning innenfor rammen av den ordinære undervisningen. Spesielt begavede barn kan trenge mer tilrettelegging. Barn som konstant får utfordringer på et for lavt nivå i forhold til sine forutsetninger, kan utvikle dårlige arbeidsvaner, og en del utvikler problemer når de blir eldre, fordi de ikke lærer å møte utfordringer i skole- og studiesituasjonen. Ifølge Mihaly Csikszentmihalyis flytsonemodell kan manglende utfordringer føre til kjedsomhet og over tid til depresjon. Noen av barna som skårer svært høyt på IQ-skalaen, får problemer med tilpasning og kommunikasjon og sosiale relasjoner med jevnaldrende. Deres annerledeshet kan dessuten skape problemer i forhold til forventningene fra lærere og andre voksne. Det er utviklet spesielle utdanningsprogrammer for å legge til rette for barn i denne gruppen, blant annet i USA, Australia og New Zealand, og det finnes offentlige og private skoler for barn med høy intelligens i flere land i Europa. Den første av slike skoler i Norden var privatskolen Mentiqa, som startet opp i København høsten 2004.

Intellektuell utviklingsforstyrrelse

En sammensatt tilstand som innebærer lav intelligens og tilpasningsevne. Barn med intellektuell utviklingsforstyrrelse viser senere utvikling på de fleste områder, og forskjellene til barn med typisk utvikling øker med alderen. De har til felles generelle vanskeligheter med å lære, men er ellers like forskjellige som andre barn. Barn med intellektuell utviklingsforstyrrelse er i større grad enn andre barn avhengig av spesiell tilrettelegging av omgivelsene for å få en optimal utvikling. Tiltak i de første fem leveårene regnes som tidligtiltak for denne gruppen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg