Intelligens, i psykologien brukt som et fellesnavn på menneskers evner til oppfattelse, tenkning og problemløsning, og da spesielt på de områder hvor en finner individuelle ulikheter. Det finnes mange definisjoner på intelligens, fra «evne til abstrakt tenkning», til «utnyttelse av tidligere erfaringer i nye situasjoner». Mange forskere ønsker å gi en meget vid definisjon av intelligens, slik at den kan omfatte alt fra teoretiske evner til praktiske og sosiale ferdigheter.

Forskere har reist spørsmål om hvorvidt intelligens er en grunnleggende evne eller en samling av mange, relativt urelaterte evner og ferdigheter. Innenfor den såkalte psykometriske tradisjon har dette spørsmålet blitt undersøkt ved å studere sammenhenger (korrelasjoner) mellom delprøvene på intelligenstester. Ved faktoranalyse kan man komme frem til de grunndimensjoner som best kan forklare mønsteret av slike korrelasjoner. Metoden ble først tatt i bruk av den britiske psykolog C. E. Spearman (1904), som mente at det finnes en generell intelligens (g-faktor) som i større eller mindre grad inngår i alle intelligensprestasjoner.

Senere er det blitt vanlig å supplere dette bildet med et større eller mindre antall gruppefaktorer. Det har vist seg vanskelig å bli enige om disse er beslektede eller uavhengige av hverandre, blant annet fordi resultatene av en faktoranalyse alltid vil være avhengig av hvilke prøver den baserer seg på. Jo flere og jo mer forskjellige oppgaver som korreleres, desto mer komplisert blir mønsteret av korrelasjoner. Ifølge en innflytelsesrik teori lansert av R. B. Cattell kan man grovt dele intelligensfaktorene inn i to grupper: flytende intelligens, som særlig dreier seg om evner til å løse nye oppgaver, og krystallisert intelligens, som i større grad baserer seg på intellektuelle ferdigheter utformet i løpet av individets utvikling.

Flere moderne forskere (R. Sternberg, H. Gardner) har tatt til orde for et utvidet intelligensbegrep, som også omfatter evner som ligger til grunn for kreativitet, praktiske og sosiale ferdigheter, musikalitet, kroppsbeherskelse og selvinnsikt. Såkalt «emosjonell intelligens» handler om evnen til å forstå og reagere adekvat på egne og andres følelser. Det kan imidlertid diskuteres om det er hensiktsmessig å bruke betegnelsen intelligens om slike ikke-kognitive egenskaper.

I de senere år er det også blitt gjort forsøk på å relatere intelligens til ulike sider av informasjonsomsettingsprosessen. En kan for eksempel tenke seg at arbeidshukommelsens effektivitet eller organisering og gjenhenting fra langtidshukommelsen kan spille en rolle for løsning av intellektuelle oppgaver.

Ved siden av spørsmålet om intelligensens struktur har forskningen særlig vært opptatt av årsakene til individuelle forskjeller i intelligens (arv/miljø-debatten), og hvordan forskjellene kan måles (se intelligenstesting). I første halvdel av 1900-tallet var det vanlig å anse intelligens som vesentlig arvelig betinget. Testresultater spesielt fra USA hevdet å påvise på intelligensforskjeller mellom ulike etniske grupper, som ofte ble oppfattet som raseforskjeller. Fra omkring 1950 satte det inn en sterk reaksjon, hvor mange forskere antok at miljøfaktorene spilte en dominerende rolle.

I dag er det mer vanlig å anta at variasjoner innen en befolkning med noenlunde samme miljøbakgrunn for en stor del kan tilskrives arvefaktorer, mens forskjeller mellom grupper med ulik etnisk og sosioøkonomisk bakgrunn er vesentlig miljøbestemt. Her vil det også spille en rolle at personer med ulik kulturell bakgrunn kan ha varierende forutsetninger for å svare på de spesielle spørsmål som inngår i testen (testen er ikke «kulturfri»).

Det er ikke påvist kjønnsforskjeller i intelligensnivå, men jenter ser ut til å ha et forsprang på guttene i rent språklige oppgaver, mens gutter gjerne gjør det bedre på oppgaver som krever behandling av romrelasjoner. Studier av intelligensutviklingen i et livsløpsperspektiv viser en rask utvikling gjennom barndommen, særlig de første leveår. I voksen alder vil målt intelligens oftest holde seg på et nokså konstant nivå, med mulighet for både fremgang og stagnasjon, avhengig av aktivitet og personlige egenskaper. For mennesker som gjør aktiv bruk av sine evner kan intelligensen forbli uendret langt opp i alderdommen. En eventuell reduksjon kan først og fremst spores i forhold til oppgaver som krever hurtighet og involverer ukjent materiale.

De siste årene har man i større grad innsett at også barn med høyere intelligens enn normalt kan ha særlige behov for tilpasning. Barn som konstant får utfordringer på et for lavt nivå i forhold til forutsetningene, kan utvikle dårlige arbeidsvaner, og mange av dem kan utvikle problemer senere fordi de ikke lærer å møte utfordringer i senere skole- og studiesituasjon. Mihaly Csikszentmihalyis flytsonemodell tilsier videre at manglende utfordringer fører til kjedsomhet og over tid til depresjoner. Videre vil mange barn som ligger meget høyt på IQ-skalaen ha problemer med kommunikasjon og sosiale relasjoner med jevnaldrende, og annerledesheten kan også skape problemer i forhold til læreres og andre voksnes forventninger. Det er derfor utviklet programmer innen skoleverket for å ta seg av slike barn i land som USA, Australia og New Zealand, og offentlige og private skoler for barn med høy intelligens har dukket opp i flere land i Europa. Den første av slike skoler i Norden var privatskolen Mentiqa, som startet opp i København høsten 2004.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.