Den annen internasjonale, ble dannet på en kongress i Paris 1889 ved hundreårsjubileet for den franske revolusjon, etter at det hadde vært gjort en rekke mislykte forsøk på å gjenopplive Den første internasjonale i 1870- og 1880-årene. Grunnlaget var de sterke arbeiderpartier som var dannet i de fleste europeiske land i disse årene; særlig kom det tyske sosialdemokratiet til å få en avgjørende innflytelse på Internasjonalens politikk.

Den annen internasjonale fikk vesentlig betydning som diskusjonsforum, der det kunne trekkes opp visse felles retningslinjer for alle lands arbeiderbevegelse. Først 1900 fikk den sitt faste byrå i Brussel, og dens betydning knytter seg først og fremst til kongressene. I årene frem til den første verdenskrig ble det holdt 9 slike sosialistkongresser. Det ble besluttet å ta opp kampen for arbeiderbeskyttelse og 8-timers dag, og 1. mai ble valgt til arbeidernes internasjonale mønstringsdag. Mange forlot den revolusjonære klassekampteori og hevdet at arbeiderne gjennom organisert politisk arbeid kunne gjennomføre sosialismen uten noe revolusjonært brudd (se revisjonisme).

Spørsmålet om hvordan arbeiderne kunne demme opp for den truende krigsfare, spilte også en meget stor rolle på kongressene. De mest ytterliggående hevdet at arbeiderne skulle gå til generalstreik hvis en stat brøt freden, men det var ikke mulig for Internasjonalen å nå frem til noe helt klart standpunkt. Kongressen i Stuttgart 1907 vedtok imidlertid at arbeidernes parlamentariske representanter og det internasjonale byrå med alle mulige midler skulle søke å hindre krigen, og hvis den allikevel brøt ut, skulle de av alle sine krefter nytte den økonomiske og politiske krise krigen fremkalte, til å reise folkemassene til kamp mot det kapitalistiske klasseherredømmet. Den første verdenskrig førte likevel til fullstendig sammenbrudd av Den annen internasjonale. I 1915–16 holdt utsendinger fra den revolusjonære opposisjon innenfor sosialistpartiene to hemmelige konferanser i Sveits (se Zimmerwaldbevegelsen). I 1917 forsøkte endelig sekretariatet å sammenkalle en internasjonal sosialistisk fredskonferanse i Stockholm, men de allierte stormakter nektet utsendingene pass, og det internasjonale samarbeid kunne først for alvor gjenopptas etter fredsslutningen. Februar 1919 ble det holdt en sosialistkonferanse i Bern, og i de følgende år ble det holdt en rekke konferanser som gjenopplivet Den annen internasjonale.

Imidlertid var Den tredje internasjonale (Komintern, se nedenfor) blitt stiftet i Moskva 1919, og mange av Europas arbeiderpartier orienterte seg mot denne. Den annen internasjonale ble et organ for høyresosialistiske strømninger.

En del partier ble stående utenfor begge internasjonalene og sluttet 1921 et arbeidsfellesskap, «2½-internasjonalen» eller Wien-unionen. Da den økonomiske krisen satte inn, og de revolusjonære reisninger ble slått ned overalt utenfor Sovjet-Russland, ble imidlertid kravet om samling stadig sterkere. Et forsøk 1922 på å samle alle tre internasjonale mislyktes, i første rekke på grunn av motstand fra kommunistene, men året etter gikk de to andre internasjonalene sammen til Den sosialistiske arbeiderinternasjonale (SAI) på en kongress i Hamburg. SAI var etter sin formålsparagraf en sammenslutning av sosialistiske arbeiderpartier som ved hjelp av politisk og økonomisk klassekamp ville arbeide for å avskaffe kapitalismen og innføre en sosialistisk samfunnsorden. Dens vesentligste oppgave var å sammenkalle kongresser til drøftelse av arbeiderbevegelsens problemer og å virke som en informasjonssentral mellom de tilsluttede partier. SAI godkjente ministersosialismen og gikk inn for aktiv deltagelse i Folkeforbundet. SAI hadde sin største tilslutning omkring 1930, da den kunne regne med 5–6 millioner medlemmer fordelt på 27 land. Det fullstendige sammenbruddet av det tyske sosialdemokratiet ved den nasjonalsosialistiske revolusjonen 1933 betydde en voldsom svekkelse av Internasjonalen. I årene frem til den annen verdenskrig var den helt på defensiven og måtte vesentlig vie seg til arbeidet for å hjelpe flyktninger fra diktaturstatene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.