I folke- og statsretten betegnelse på en forening eller et forbund av stater eller delstater. Uttrykket union brukes om sammenslutninger av svært ulikt omfang. Man snakker om alt fra løse statsforbund via konføderasjoner til nokså enhetlige forbundsstater

Det kan være at tidligere selvstendige stater går sammen i et forbund under én forfatning, slik Amerikas Forente Stater (USA) gjorde det i 1789. Det kan også være at selvstendige stater gjennom en traktat, midlertidig eller permanent, i enkelte sammenhenger forplikter seg til å opptre som en enhet. Et eksempel er utviklingen av Den europeiske union (EU).

Historisk er mange unioner blitt opprettet med voldsmakt, enten med militær overmakt (for eksempel Sverige-Norge 1814) eller med press på annen måte (eksempelvis Storbritannia-Skottland 1707). 

I perioden 1814–1905 var Norge i union med Sverige, men dette var en relativt løs union der norske institusjoner spilte en betydelig rolle. En type svært løse unioner er såkalte personalunioner, der fellesskapet mellom to stater formelt begrenser seg til en felles monark. Den norsk-svenske unionen var i hovedsak begrenset til å være en slik personalunion. Storbritannia har en slags personalunion med de av landets tidligere kolonier som anerkjenner den britiske dronning eller konge som sitt eget statsoverhode. Dette gjelder blant annet Canada og Australia (se commonwealth). Jfr. statsforbindelser.

En spesiell variant av en slik union, forbund eller samarbeid er når det avgrenses til å omfatte bare noen saksområder. Den norske grunnlovens paragraf 93 åpner for at Norge under visse betingelser kan inngå et saksbegrenset internasjonalt samarbeid: "For at sikre den internationale Fred og Sikkerhed eller fremme international Retsorden og Samarbeide kan Storthinget med tre Fjerdedeles Flertal samtykke i, at en international Sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter sig til, paa et saglig begrænset Omraade, skal kunne udøve Beføielser der efter denne Grundlov ellers tilligge Statens Myndigheder, dog ikke Beføielse til at forandre denne Grundlov." (Se også Stortingets utredning om dette.) Denne paragrafen ble innført i grunnloven i 1962 for å gjøre det mulig for Norge å delta i det europeiske samarbeidet som vokste fram fra 1950-tallet.

Den europeiske union (EU) utviklet seg stegvis fra flere mer begrensete samarbeidsordninger; en kull- og stålunion (1951), Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC, 1957) og Euratom (1957). Disse tre fellesskapene slo seg sammen i 1967. I juli 1968 innførte de seks medlemslandene en full tollunion. Samarbeidet ble senere utvidet ytterligere, med flere medlemmer og nye samarbeidsområder. Den første traktaten om Den europeiske union (Maastricht-traktaten) ble signert i februar 1992 og trådte i kraft i 1993. Samtidig ble det enhetlige europeiske marked og det europeiske økonomiske område opprettet. Etter 1993 har det fortsatt pågått en videre integrering i EU, og unionen styres idag av Lisboa-traktaten (2009). (Videre lesning: EU - utviklingen av samarbeidet.)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.