Knut Alvsson

Knut Alvsson var sønn av Alv Knutsson, som på farssiden tilhørte den svenske høyadelige ætta Tre Roser, og Magnhild Oddsdatter. Han var bror av Odd Alvsson og halvbror til Karl Sigurdsson. Ved farens død ble Knut Alvsson en av de største godseiere i Norge. Han eide blant annet Giske- og Sørheimsgodset (Sudrheim) og hadde store eiendommer i Sverige gjennom sitt første ekteskap med den svenske adelskvinnen Gyrvel Gyllenstjerna.

Knut kunne ha satset på en karriere i Sverige ut fra både slektsforbindelser og gods der, men valgte opprinnelig lojalitet overfor unionskongen Hans for å vinne fram i Norge. Han ble høvedsmann på Akershus i 1497, men mistet lenet alt i 1499 fordi kongen ikke lenger hadde tillit til ham, muligens etter intrigespill fra Knut Alvssons ættefiende Henrik Krummedike på Båhus. At verken Knut eller broren, Odd, øyensynlig ble medlemmer av det norske riksrådet selv om ætt og godsinnehav burde ha gjort dem selvskrevne, må ha forsterket det spente forholdet til kong Hans.

Noe etter at Knut mistet Akershus, drog han til Sverige og var med på møtet i Vadstena i 1501, der svenske riksråder vedtok å gå til opprør mot kong Hans. På samme møte rettet Knut harde anklager mot kong Hans' styre i Norge. Målet for Knut Alvsson må ha vært å rive Norge løs fra unionen med Danmark og i stedet realisere den norsk-svenske unionen som falt i grus med Karl Knutsson Bondes nederlag 50 år tidligere. Som etterkommer av Håkon 5 øynet Knut kanskje muligheten for å bli norsk konge på lang sikt, eventuelt oppnå riksforstanderskap etter svensk mønster. Fra de svenske opprørernes synsvinkel ville en union med Norge trygge Sveriges vestflanke og gi landet en bedre utenrikspolitisk situasjon. I den aktuelle situasjonen innebar dessuten et opprør i Norge i tillegg til i Sverige, at kong Hans fikk to fronter han måtte sette inn på for å gjenvinne kontrollen.

Knut Alvsson klarte på en fremragende måte å utnytte misnøyen blant bøndene på Østlandet og satte i gang det største opprøret i hele dansketiden. Knuts krav om å få alle utenlandske høvedsmenn og futer ut av Norge, skulle passe bøndene godt. Misnøye med utlendinger i forvaltningen var et vedvarende klagemål fra norske bønder i perioden. Etter at Knut selv i 1502 hadde gått inn i Norge med en hær, vokste opprørsbevegelsen raskt, og Akershus og Tunsberghus ble erobret. Han ser også ut til å ha hatt en form for kontroll over Vestlandet. Dessuten hadde Knuts allierte, Nils Ravaldsson, skaffet opprørerne støttepunkter øst i Viken ved å innta (Sarps)borg og Marstrand.

Opprørernes situasjon var likevel ikke uten svakheter. Selv om flere adelsmenn hadde sluttet opp om Knut Alvsson, hadde ikke det norske riksrådet stilt seg bak ham. Beleiringen av Henrik Krummedike på Båhus måtte dessuten oppgis da hertug Christian (senere kong Christian 2) kom festningen til unnsetning. Henrik Krummedike lyktes deretter i å ta Tunsberghus tilbake og avtalte et forhandlingsmøte med Knut Alvsson og medlemmer av riksrådet utenfor Akershus.

Knut Alvsson fikk fritt leide, men ble likevel drept sammen med flere av sine menn. Drapet vakte oppsikt i Norge, og legendene har blomstret omkring Knut Alvssons navn. Kraften i det norske opprøret forsvant likevel med Knuts død, selv om Nils Ravaldsson med svensk hjelp fortsatte striden ennå en tid.

Henrik Krummedike ble tillagt ansvaret for drapet på Knut Alvsson, og trass i at Knut posthumt ble dømt for leidebrudd og forræderi, ble saken en slik belastning for Henrik at kong Hans forflyttet ham til Danmark. Dommen mot Knut, som ble bekreftet på nytt i 1505, gjorde at Knuts lik ikke ble begravd i viet jord, men lå på Akershus. Christian 2 benådet etter alt å dømme Knut Alvsson posthumt i forbindelse med sin norske kroning i 1514, og lot ham bli gravlagt i Mariakirken, der også flere av Knuts nærmeste slektninger var gravlagt.

• Knut Alvsson i Norsk biografisk leksikon
• Norge i senmiddelalderen
• slekten Tre Roser