Ei trollkvinne kaster heksegrytens innhold på havet og forårsaker slik uvær, forlis og «mannemiste». Mange europeiske hekser ble anklaget for å ha drevet med ondskapsfull værmagi.
.
Minnehallen med «heksefjellet» Domen i bakgrunnen på Steilneset minnested, også kjent som heksemonumentet i Vardø. Monumentet er reist for å minnes de som mistet livet under trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Det er den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor som står bak utformingen av en utendørs installasjonshall som inneholder tekstmontre over 90 mennesker som døde i forbindelse med hekseforfølgelsen. Tekstene i Minnehallen er skrevet av historiker Liv Helene Willumsen. Foto: Rune Blix Hagen.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Trolldomsprosessene i Norge var rettslige undersøkelser av beskyldninger om trolldom i Norge. I løpet av perioden 1560–1700 finnes det kildebelegg for at om lag 770 mennesker ble formelt anklaget for en eller annen type trolldom ved norske rettsinstanser. Sett i forhold til et folketall i 1665 på rundt 440 000, hadde Norge relativt mange trolldomsprosesser i europeisk sammenheng.

Blant de som fikk sine saker pådømt er det registrert 50 dødsdommer over menn, mens litt i overkant av 250 kvinner fikk dødsstraff.

I Vest-Finnmark var det flere menn enn kvinner blant de dømte, noe som har sammenheng med det sterke samiske innslaget i befolkningen. I hele Nord-Norge utgjorde samene om lag en femtedel av prosessomfanget.

Trollfolk og trolldom

Lyderhorn

Lyderhorn utenfor Bergen ble sagt å være møtested for hekser.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I tidlig nytid utgjorde Danmark, Island og Norge ulike deler av den dansk-dominerte konglomeratstaten. Under forfølgelsen av mennesker anklaget for magisk virksomhet i hele Skandinavia på 1500- og 1600-tallet, ble forbrytelsen de angivelig skulle ha begått beskrevet som trolldom.

Den korrekte rettshistoriske betegnelsen på forbryteren var henholdsvis trollkvinne og trollmann – i flertall omtalt som trollfolk. Den moderne paraplybetegnelsen heks ble først introdusert i Danmark-Norge og Island mot slutten av 1600-tallet, og er ikke anvendt i lovgivning mot trolldomsvirksomhet.

I eldre lovtekster fra de nordiske landene beskrives troll som et vesen man ikke skal ha kontakt med. De eldste norske kristenlovene fra 1000- og 1100-tallet inneholder et klart forbud mot å søke kunnskap hos troll. I Norges og Islands første landslov fra henholdsvis 1274–1276 (Magnus Lagabøtes landslov) og 1281 var det å ta kontakt med troll et meget alvorlig lovbrudd som medførte lovens strengeste straff.

I lovformuleringen var det forbud mot «å sitte ute for å oppvekke troll.» Det vises til denne lovbestemmelsen i norske saker fra 1600-tallet som har med trolldomskriminalitet å gjøre.

Den amerikanske psykoanalytikeren Stephen A. Mitchell (1946–2000) er den eneste som systematisk har forsket på trolldom og trolldomsprosesser i Norge og Norden under før-reformatorisk tid. Ett av hans funn tyder på at trolldomsforfølgelser forut for heksebrenningens tidsalder forekom unntaksvis i hele Norden. Straffeutmålingen var relativt mild, og kvinner fikk gjennomgående mildere straff enn menn.

Begrepet trolldom utviklet seg som et resultat av en historisk transformasjonsprosess der troll gikk fra å være avdøde slektninger til å bli demoner. Fra om lag 1500-tallet beskrives forbrytelsen trolldom som en kontakt mellom mennesker og demoner – mellom trollfolk og troll. Denne gradvise historiske endringen betydde en demonisering av begrepet «troll». Troll betegnet ikke lenger en forbindelse til de avdøde, men til Satan og hans demoner.

Trolldomskriminalitet i Norge

Domen
Domen, Norges mest kjente heksefjell like utenfor Vardø i Øst-Finnmark. Norges verste hekseprosess der minst 19 kvinner ble «straffet på deres liv til ild og bål» fant sted i Øst-Finnmark i løpet av noen måneder i 1662/63. Flere av de dømte fortalte om heksedans på Domen rundt St. Hans tider der Satan selv spilte opp til dans på sin røde fiolin. Tilståelsene om nærkontakt med Satan og heksesabbat på Domen kom gjerne etter sterkt psykisk press og brutal tortur. Tresnitt av Hans H. Lilienskiold fra ca. 1695.
Domen
Av .
Lisens: fri

En sak fra 1324–1325 mot Ragnhild med tilnavnet Tregagås er kjent fra det eneste norske kildeskriftet i senmiddelalderen som omhandler magi og djevlepakt. Med råd fra kanniker, prelater og munker i Bergen dømte biskopen Ragnhild til faste på vann og brød et par ganger i uken og visse andre dager i løpet av året. Dessuten fikk hun pålegg om å dra på syv års pilegrimsferd til hellige steder utenfor Norge.

250 år senere tok hekseforfølgelsen til for alvor i Norge, og da med en annen intensitet og brutalitet enn dommen fra 1325 ga uttrykk for. På 1500-tallet var magi og trolldom blitt et verdslig rettsanliggende. I Norge var det verdslig rett som dømte under den perioden vi vanligvis forbinder med hekseforfølgelse, og de fleste norske trollfolk er dømt etter gjeldende dansk-norsk trolldomslovgivning på 1600-tallet.

De mistenkte ble stilt overfor ordinære rettsinstanser. Det var ikke egne heksedomstoler eller egne heksekommisjoner i Norge slik tilfellet var under de store prosessbølgene i Sverige og i deler av Tyskland.

Foruten at kirken leverte det teoretiske tankegodset til oppfatningen av trolldomskriminalitet, var lokale prester involvert i utenomrettslig sammenheng som sjelesørgere og budbringere om evig fortapelse dersom den tiltalte ikke tilsto.

De norske trolldomsprosessene hadde sin spede begynnelse rundt 1560, kjernetiden var i perioden 1620–1665, mens hyppigheten av saker gradvis avtok mot slutten av 1600-tallet. Den siste dødsdommen i slike saker i Norge falt i kystbygda Kvæfjord i Troms fylke. Rettspapirene fra 1695 forteller at Johanne Nielsdatter hadde forsvoret Gud, sin hellige dåp og kristendom, og gitt seg hen til djevelen.

Med sine trolldomskunster tilsto Johanne å ha laget uvær slik at fire personer omkom på havet, samt skadet en hel del andre på helbred og lemmer. Domsslutningen fra 14. november 1695 gikk ut på at Johanne skulle kastes levende på ilden og brennes opp.

Trolldomsprosesser mot samer i Norge

Runebomme

Tegning av en samisk sjaman med runebomme. Illustrasjon til Knud Leems Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse (1767).

Av .

I Trondheims len kan totalt tre samer dokumenteres å være anklaget for trolldomskriminalitet. Det var Henrik Meråker som ble henrettet for «ondsigelser» ved halshugging i år 1614, dernest Kirsten Iversdatter, og til sist Anne Aslaksdatter, som i 1674 måtte utstå kirkens disiplin og ble forvist etter lagmannens beslutning. Noe usikkerhet knytter seg til rettssaken mot tiggerkvinnen Margreta Mortensdatter «trefot» (hennes avdøde ektemann hadde trefot) i Skogn i 1711–1712. Hun er omtalt som «finn» (same), men sa selv hun var fra Øst-Finland. Hvordan rettssaken mot henne endte er ikke opplyst i kildene.

I de nordligste fylkene kan 37 trolldomsprosesser mot samer dokumenteres, hvorav flest i Finnmark: Finnmark 27 prosesser, Troms 7 og Nordland 3. Tallene må ses opp mot kildesituasjonen. Tingbøkene, som er helt sentrale kilder til trolldomsprosessene, er spesielt godt bevarte for Finnmark. De er motsatt svært mangelfullt bevart for Troms, Nordland og Trondheims len. Dette var også områder bosatt av samer. I Trondheims len er det dessuten svake markører for etnisk tilhørighet i kildene. For eksempel har samer vanlige norske navn. Når det gjelder trolldomsprosesser både mot samer og nordmenn i Troms, Nordland og Trondheims len er det derfor innlysende at man opererer med minimumstall.

Lovgivning

I perioden fra 1593 til 1617 hadde Norge blant Europas strengeste lovgivning i heksesaker. Da risikerte også såkalte «signere», eller kloke folk, dødsdom. Selv om flere ble dømt etter disse harde trolldomslovene på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet, ble de fleste anklagede i Norge dømt etter den dansk-norske hovedlovgivningen (Christian 4s Norske Lov) mot trolldom fra høsten 1617.

Forordningen ble satt ut i livet av kong Christian IV (1577–1648, dansk-norsk konge fra 1588) og kom som et ledd i den protestantiske statskirkens markering av 100-årsjubileet for Martin Luthers teser mot pavekirken, og for å stramme inn på befolkningens umoral og ukristelighet i fyrsteriket.

I deler av Norge, særlig i Østlandsområdet, og på samme måte som i hele Danmark, var det et tydelig oppsving i trolldomsprosesser i perioden 1619–1625. Forordningen fra 1617 differensierte mellom ulike typer av trolldomskriminalitet. Djevlepakt var verst og skulle straffes med døden. Utøvere av hvit magi, såkalte signere, skulle straffeforfølges med bøter og forvisning. Også de som var trollfolkets kunder, definert som medvitere, ble rammet av loven med mildere straffeforføyninger.

Nærmere en tredjedel av norske trollfolk er dømt etter hovedanklager som gjør at de faller inn under kategorien signere eller medvitere. Knapt 150 av de norske sakene kan rubriseres som diabolismeprosesser, hvorav nesten halvparten er lokalisert til Finnmark lengst nordøst i landet.

Loven mot norske trollfolk ble gjentatt i Christian 5s Norske Lov fra 1687 hvor det uttrykkelig gikk fram at djevlepakt-bekjennelser skulle straffes med ild og bål.

Christian Vs Norske Lov

Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687, sjette bok, første kapittel «Om misgjerninger»:

  • Artikkel 6-1-9: Befindis nogen Troldmand, eller Troldquinde, at have forsvoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet sig til Diævelen, den bør levendis at kastes paa Ilden og opbrændis.
  • Artikkel 6-1-10: Hva, som bruger nogen galne indbildede Konster med Forsæt at ville forgjøre og skade en anden, have sin Hovedlod forbrut; og er den en Mands Person, da straffis hand med Jern og Arbejd paa Bremmerholm, eller andet saadant Stæd sin Livs Tid; Er det en Quindis Person, straffis iligemaade i Spindehuset.
  • Artikkel 6-1-11: End bryde de du, eller bortløbe, straffis paa deris Liv, om de kand antreffis
  • Artikkel 6-1-12: Dersom nogen befindis med Signen, Manen, Maalen, Igienvisning, visse Dagis Udvælgelse, Characterers Misbrug, at omgaais, og i saadanne mistænkte Konster kyndige og forfarne at være, og dem øve og bruge, da skulle de have forbrut deris Boeslod, og rømme kongens Riger og Lande.
  • Artikkel 6-1-13: De, som ere saadanne Folkis Medvidere, og deris Raad og Konster til sig, eller andre, bruge, eller bruge lade, skulle første Gand staa aabenbare Skrifte, og give til næste Hospital to tusinde Lod Sølv, om de Middel dertil have, eller after deris yderste Formue. Befindis nogen anden Gang i samme Forseelse, da straffis den ligesom de, der saadan Ugudelighed og Daarskab øve.

Etter å ha vært en sovende bestemmelse over lengre tid, ble trolldomslovene i Norge omsider opphevet i 1842. Dermed var trolldom avkriminalisert og oppfattet som en ikke-eksisterende forbrytelse. Tidligere trolldomslovgivning ble avløst av kvakksalverlover.

Geografisk fordeling

De norske trolldomsprosessene var ujevnt geografisk fordelt. På samme måte som andre steder i Europa kunne én region oppleve omfattende forfølgelse, mens det nesten ikke forekom i naboregionen. De norske byene er i forhold til Norges befolkningstall overrepresentert i prosessammenheng. Tallene er særlig høye for Stavanger og Bergen.

Norges største by på denne tiden, Bergen, var tidlig ute og er kjent for minst 16 saker allerede før inngangen til 1600-tallet. Bergen-sakene kjennetegnes i tillegg av å inneholde tidlige innslag av lærd heksetro i tilståelsene slik som djevlepakt, heksesabbat og omskaping (Botheim 1999, Stave 2012).

Blant fylkene er det Finnmark som skiller seg ut både når det gjelder omfang og brutalitet. I forhold til det lave folketallet hadde Finnmark ikke bare de verste trolldomsprosessene i Norge, men også noen av de mest intense i hele Europa på 1600-tallet. Med et folketall på 3200 nordmenn og samer på slutten av 1600-tallet mistet over 90 mennesker livet i løpet av en periode på om lag 60 år. Finnmark, Troms og Nordland hadde til sammen over 40 prosent av kjente dødsdommer i de norske sakene. Et særpreg ved sakene fra Finnmark var innslaget av urfolk – samiske trollfolk – blant de forfulgte.

De mest brutale trolldomsprosessene utspilte seg i kystværene langs Varangerfjorden i den østlige delen av Finnmark i perioden 1621–1663. Her fant det sted omfattende kjedeprosesser i 1621, delvis i 1630-årene, i perioden 1652–1656 og i løpet av noen få måneder av vinteren 1662/1663.

Med bare noen få unntak rammet disse prosessene kvinner, inkludert enkelte pikebarn under tolv år. Masseprosessene hadde et klart innslag av diabolisme, tortur, anvendelse av tvilsomme rettsmidler slik som vanntesten og bålhenrettelser. Minst 30 personer, både norske kystkvinner og enkelte samiske menn, gjennomgikk vanntesten. Ingen av disse besto prøven, og alle fikk dødsdom.

Trolldomsforbrytelser var den typen kriminalitet som førte flest mennesker til døden i perioden 1620–1665 i Øst-Finnmark. I Varanger-området utgjorde dødsstraff for andre typer forbrytelser bare en brøkdel sammenlignet med henrettelser for trolldomsvirksomhet. Dette skiller Finnmark fra alle andre områder i Norge. Med det lave befolkningsgrunnlaget kombinert med fiskeværene som utpregede mannssamfunn med kvantitativ overvekt av menn, er det grunnlag for å hevde at alle kvinnene i kystdistriktene i Øst-Finnmark synes å ha vært sårbare og utsatt for heksemistanke i de verste periodene.

Det var store kontraster mellom den østlige og vestlige delen av Finnmark. Forfølgelsen rammet fortrinnsvis samiske menn i Vest-Finnmark, mens det stort sett var norske kystkvinner som ble tatt for å være hekser i Øst-Finnmark.

Omfanget i Nord-Norge

Kunstverket The Damned, the Possessed and the Beloved laget av den fransk-amerikanske verdenskunstneren Louise Joséphine Bourgeois, på Steilneset minnested. Foto: Rune Blix Hagen.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Omfang av kjente trolldomsprosesser i Nord-Norge 1593–1695*

Kjønn og etnisitet Nordland Troms Vest-Finnmark Øst-Finnmark Totalt
Samiske kvinner 1 (1) 2 (2) 4 (2) 4 (3) 11 (8)
Samiske menn 2 (2) 5 (5) 15 (12) 4 (1) 26 (20)
Norske kvinner 10 (7) 7 (7) 6 (3) 97 (70) 120 (87)
Norske menn 5 (3) 1 (1) 2 (0) 6 (1) 14 (5)
Ukjent 6 (6) - - - 6 (6)
Prosesser totalt 24 (19) 15 (15) 27 (17) 111 (75) 177 (126)

* Tallene i parentes angir antall dødsdommer. Totaltallet på 177 personer inkluderer utelukkende rene trolldomsprosesser, det vil si forhold som rammes av datidens trolldomslovgivning. Legg særlig merke til den store andelen norske kvinner i Øst-Finnmark, mens Vest-Finnmark er en av de få regionene i Europa som har flere menn enn kvinner blant de trolldomsforfulgte.

Forskning

Heksesteinen
Heksesteinen i Bergen – reist i 26. juni 2002 som en minnebauta over de som fikk dødsdom i forbindelse med trolldomsforfølgen i Norge utover 1500- og 1600-tallet. Heksesteinen står på Nordnes like ovenfor Akvariet i Bergen. Initiativet til minnesteinen ble tatt av professor Arnljot Strømme Svendsen (1921–2022) fra Raftostiftelsen.
Heksesteinen
Av .
Heksesteinen
Heksesteinen i Bergen, nærbilde av tekst. «350 bålofre for justismord 1550–1700».
Heksesteinen
Av .

De norske trolldomssakene har vært kommentert og omtalt fra begynnelsen av 1600-tallet og fram til i dag. Faghistorisk forskning på fenomenet er imidlertid av nyere dato og kan dateres til begynnelsen av 1980-årene. Siden den tid har kildematerialet vært gjenstand for både transkripsjon, ulike kildepublikasjoner, empiriske punktundersøkelser og en del overgripende historiske studier.

Forskningen har så langt vært dominert av rettshistoriske perspektiver, men kulturhistoriske strømninger begynner etter hvert å få innpass også i den norske forskningen på trolldomsfenomenet. Tendensen går i retning av at flere fagområder ved norske lærersteder begynner å fatte interesse for emnet (Rune Blix Hagen 2013, sidene 375–392).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Alm, Ellen: Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten, Museumsforlaget, 2014
  • Alm, Ellen: Trolldomsprosessenes kvantitative omfang i Trondhjems len 1575–1700: Empiriske utfordringer i møtet med original og sekundærkilder. Ph.D under arbeid.
  • Alver, Bente Gullveig: Mellem mennesker og magter: magi i hekseforfølgelsernes tid, Oslo 2008.
  • Botheim, Ragnhild (1999). Trolldomsprosessane i Bergenhus len 1566–1700, Hovudfagsoppgåve, Universitetet i Bergen. Les fulltekst hos Universitetet i Bergen.
  • Chan, Jia Mink: Norske trolldomskonflikter i opplysningstiden. Masteroppgave i historie, UiO 2009.
  • Gilje, Nils (2010). Heksen og humanisten: Anne Pedersdatter og Absalon Pederssøn Beyer: en historie om magi og trolldom i Bergen på 1500-tallet, Bergen.
  • Hagen, Rune Blix (2010). Hekser – Fra forfølgelse til fortryllelse, Oslo.
  • Hagen, Rune Blix: Forfølgelse av samiske trollfolk i Vest-Finnmark. I Heimen, nr. 1, 2010
  • Hagen, Rune Blix (2013). Witchcraft Criminality and Witchcraft Research in the Nordic Countries, in: Brian P. LEVACK (ed.), The Oxford Handbook of Witchcraft in Early Modern Europe and Colonial America, Oxford, sidene 375–392.
  • Hagen, Rune Blix: Samer er trollmenn i norsk historie. Trolldomsforfølgelsene av samer. CálliidLágádus, 2013
  • Hagen, Rune Blix, Ved porten til helvete. Trolldomsprosessene i Finnmark, Cappelen Damm, Oslo 2015.
  • Heksebrenning i nord, tidsskriftet Ottar nr. 5/2012.
  • Hodne, Ørnulf (2008). Trolldom i Norge: hekser og trollmenn i folketro og lokaltradisjon, Cappelen, Oslo.
  • Johansen, Else Lilly (2011). Trolldomsforskning i Norden cirka 1970–2010 : en forskningsoversikt, Masteroppgave, Tromsø 2011. Les oppgaven i fulltekst.
  • Knutsen, Gunnar W. (1998). Trolldomsprosessene på Østlandet: en kulturhistorisk undersøkelse, Tingbokprosjektet nr. 17, Oslo. Les fulltekst hos Universitetet i Oslo.
  • Knutsen, Gunnar W. (2006). The decline and end of witch trials in Scandinavia, in: ARV Nordic Yearbook of Folklore, volume 62, 2006, sidene 143–164.
  • Mitchell, Stephen A. (2011). Witchcraft and Magic in the Nordic Middle Ages, Philadelphia 2011.
  • Næss, Hans Eyvind (1982). Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600 tallet, Oslo.
  • Næss, Hans Eyvind (2006). Norway, in: Richard M. Golden (ed.), Encyclopedia of Witchcraft. The Western Tradition, Santa Barbra, Denver and Oxford 2006, sidene 836–839.
  • Stave, Torstein (2012). Da Lucifer kom til Vardøhus. En undersøkelse av demonologiske idéers utbredelse i Finnmark i forhold til resten av landet, Masteroppgave, Tromsø 2012. Les oppgaven i fulltekst.
  • Willumsen, Liv Helene (2013). Dømt til ild og bål, Stamsund
  • Willumsen, Liv Helene (2010). Trolldomsprosessene i Finnmark. Et kildeskrift, Bergen
  • Willumsen, Liv Helene (2017). Kilder til trolldomsprosessene i Finnmark. Modernisert språklig utgave, Leikanger

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg