Norske Lov

Magnus Lagabøtes landslov av 1274 og byloven av 1276 var grunnlaget for landets lov og rett også etter at Norge var blitt forent med Danmark i 1537. Kong Christian den Fjerdes Norske Lovbog fra 1604 var en danskspråklig, trykt og noe revidert utgave av Landsloven. Arbeidet for en mer omfattende lovrevisjon ble tatt opp like etter, men det kom ikke noe ut av det i første omgang.

Etter innføringen av eneveldet (1660) ble tanken om en lovrevisjon tatt opp igjen, men arbeidet kom ikke i gang før man i Danmark var kommet langt på vei med den lovreformen som resulterte i Christian 5s Danske Lov av 1683. Kongen bestemte i 1680 at det skulle nedsettes en kommisjon til å gjennomgå det norske lovverket og utarbeide en ny lovbok. Kommisjonen ble i 1682 erstattet med en ny kommisjon av fire norske jurister, som alle hadde vært medlemmer av den opprinnelige kommisjonen. Disse fikk i oppdrag å gjennomgå Danske Lov, som i alt vesentlig var ferdig, og å undersøke hvor mye av den som også kunne gjøres gjeldende for Norge. Der hvor dette ikke kunne skje, skulle det sørges for at avvikelsene «efter Norges Riges Skik og Sædvane vorder forfattet».

Uten å krenke dette oppdraget, tok utkastet i stor utstrekning hensyn til norsk rettsutvikling og til de ulikhetene i de to landenes rett som var en følge av de forskjellige livsforholdene. Forslaget var likevel for selvstendig for de danske myndighetene, og etter en omfattende dansk revisjon ble resultatet Norske Lov av 1687, som trådte i kraft i 1688. Lovboken stemmer med den danske lovbok av 1683 i alt som ikke nødvendigvis måtte ordnes etter lokale norske forhold. Både den danske og den norske loven var i stor grad inspirert av tysk rett.

Enkelte deler av Norske Lov ble også gjort gjeldende for Island, men stort sett fortsatte Jónsbók, som var en lovbok for Island gitt av Magnus Lagabøte i 1281, å gjelde.

Norske Lov omfatter alle rettsområder og representerer en stor utvikling sammenlignet med eldre lover.

Norske Lov består av seks «bøker». Første bok har tittelen Om Retten og Rettens Personer. Den handler om prosess og inneholder bestemmelser om blant annet rettskilder, ved at det sies at loven, som er gitt av den eneveldige kongen, er eneste rettskilde. Den skal forstås etter sin ordlyd og skal ikke tolkes. (Dette prinsippet viste seg etter hvert å bli vanskelig å følge.) Det er også bestemmelser om verneting, om hvordan man bringer en sak inn for retten, om hvilke krav som ble stilt til dommerne, og om anke. Det er dessuten et forbud mot å bruke tortur under forhør.

Andre bok har overskriften Om Religionen og Geistligheden, og inneholder omfattende bestemmelser om kirken og om de krav som ble stilt til prestene. Det er også bestemmelser om superintendenter, som er et gammelt ord for biskoper. Andre bok inneholder også regler om blant annet skoler, sykehus og fattigomsorg, og om sensur av bøker før de trykkes.

Tredje bok, Om Verdslig- og Huus-Stand, er viet forskjellige kategorier innbyggere. Den første delen av tredje bok handler først og fremst om innbyggerne i byene: adel, byborgere, borgermestere, rådmenn, kemnere og tjenestemenn som beregner størrelsen på skattene, videre om håndverkere og laug, samt bestemmelser om markeder, mål og vekt. Deretter følger regler om bønder, «Jorddrotter» og leilendinger. Videre inneholder tredje bok også bestemmelser om ekteskap, barn, overformynderi, tjenestefolk og løsgjengere. Tredje bok avsluttes med strenge regler om jøder og tatere.

Fjerde bok omhandler sjørett, med blant annet regler om ansettelse av sjøfolk og hyre.

I femte bok, Om Adkomst, Gods og Gield, er det regler om blant annet arv og skifte, odel, hevd og pant. I femte boks første kapittel står den berømte bestemmelsen om at avtaler skal holdes. Siste kapittel i femte bok inneholder omfattende bestemmelser om gjeld.

Sjette bok, Om Misgierninger, var den tidens straffelov. Blant annet var gudsbespottelse (blasfemi) og trolldom alvorlige forbrytelser. Banning var forbudt. Drap ble straffet med døden eller landsforvisning, som ble kalt fredløshet. Det var også strenge straffer for majestetsforbrytelse og legemsbeskadigelse, og store bøter for ran og tyveri. Det ble innført regler om at alle saker om drap eller trolldom skulle ankes.

Noen svært få bestemmelser i Norske Lov gjelder fremdeles som lov i Norge. Dette gjelder første bok 21. kapittel 15. artikkel om kausjon. Videre gjelder andre bok 1. kapittel om at landets religion skal være overensstemmende med Bibelen, den augsburgske trosbekjennelse og Luthers lille katekisme. 5. bok, 1. kapittel, 1. og 2. artikkel, om at løfter og avtaler skal holdes, gjelder også. Dessuten gjelder 5. bok, 8. kapittel, 1. og 17. artikkel, som dreier seg om plikten til å overholde låneforpliktelser, samt forpliktelse til å ha omsorg for annen persons gods som man har til oppbevaring.

• Norge under dansk styre 1537–1814
• Norges lover

• Lovdata: Norske Lov (de bestemmelsene som fortsatt gjelder)
• Universitetet i Oslo, Institutt for arkeologi, konservering og historie: Kong Christian Vs Norske Lov, 1687 (hele loven)

• Tamm, Ditlev, red.: Danske og Norske Lov i 300 år, 1983, isbn 87-574-3290-2, Finn boken