kirketukt

Kirketukt er hel eller delvis utelukkelse fra det kirkelige fellesskap og fra bruken av sakramentene (ifølge Matteusevangeliet, kapittel 18, versene 15–17 og Første Korinterbrev, kapittel 5) for brudd mot Guds bud og kirkens moralregler.

Kirketukten ble siden oldkirken utledet av binde- og løsemakten som Jesus gav apostlene i følge Matteusevangeliet kapittel 16 og 18 (se nøkkelmakt). Både i middelalderen og etter reformasjonen ble verdslige straffer brukt i kirketukt. Reformatorene avviste enhver sammenblanding av kirkelig og verdslig straff. Dette er nå alminnelig anerkjent, idet man ser kirketukt som et middel i kirkens sjelesorgtjeneste.

I Den norske kirke kan personer som fører et åpenbart forargelig liv nektes adgang til nattverden. Det kan også stilles krav til de som skal være faddere. I praksis gjennomføres imidlertid ikke kirketukt i folkekirken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg