betegnelse på aristokratiske riksrepresentasjoner som vokste frem i alle de nordiske land mot slutten av høymiddelalderen med utgangspunkt i kongsrådene som var utviklet i løpet av 1200-tallet. Første gang riksråd nevnes i Norge, er i en lov av 1302 om arv og formynderstyre, hvor Håkon 5 tenkte seg et riksråd (kongsrådet) som ansvarlig for riksstyret i en umyndig konges tid. Et slikt formynderstyre kom i stand alt i 1319, og dette rådets mer selvstendige karakter ble sterkt understreket da det i 1323 fikk sin egen formann, etter svensk mønster kalt drottsete. Fra 1320-årene ble også betegnelsen riksråd vanlig, og i løpet av Håkon 6s regjeringstid (1355–80) ble det norske riksråd anerkjent som en medregjerende korporasjon.
Utviklingen av en slik selvstendig aristokratisk riksrepresentasjon ved siden av kongemakten, som var helt parallell i de tre nordiske land, må forstås på bakgrunn av unionsfellesskap, formynderperioder, desentralisering av styringsverket, økonomisk og befolkningsmessig krise, og da særlig endringer innenfor det verdslige aristokratiet med utvikling av et eksklusivt toppsjikt og en sterkt svekket lavadel. Formelt stod riksrådet i Sverige og Danmark sterkere enn det norske, ettersom disse to rikene var valgriker, mens Norge var arverike. Denne formelle forskjellen ble imidlertid opphevet under interregnet 1448–50, da også Norge ble erklært som valgrike.
Når det gjelder det norske riksråds organisasjon, vet vi i virkeligheten svært lite. Håkon 5s bestemmelser fra 1302 fikk sannsynligvis liten anvendelse i praksis. Kongen utnevnte medlemmene, men i de kongeløse periodene synes riksrådet å ha vært selvsupplerende. Medlemstallet varierte. Inntil reformasjonen 1536 bestod riksrådet av biskopene, iblant også andre høyere geistlige, dessuten de fremste representantene for det verdslige aristokrati, også kalt riksrådsadelen. Med reformasjonen forsvant det geistlige elementet i riksrådet, og fra 1537, da Norge ble erobret av danskene, representerte det danske riksråd både Danmark og Norge.