Karl 1. Knutsson Bonde

Karl tilhørte den svenske adelsslekten Bonde. Han sluttet seg til opprøret mot den nordiske unionskongen Erik av Pommern i 1434. Karl ble utnevnt til marsk og ble i 1435 rikshøvedsmann sammen med Engelbrekt Engelbrektsson. I perioden 1438–1441 var han riksforstander. Etter valget av Kristoffer av Bayern til konge i 1441, trakk han seg tilbake og ble slottshøvedsmann i Viborg med store forleninger.

Etter kong Kristoffers død i 1448 sto unionskongedømmene foran et vanskelig kongevalg. Mens Danmark fremmet Christian av Oldenburg (senere Christian 1.), sto Karl sterkt i Sverige og ble tatt til svensk konge i 1448.

Det norske riksrådet vurderte flere kandidater, men det reelle valget sto mellom Christian og Karl, og dermed var det et valg om fortsatt union med Sverige eller Danmark. Mens erkebiskop Aslak Bolt og andre støttet Karl, hadde de fleste riksrådsmedlemmene i Vest- og Sør-Norge anerkjent Christians krav. Karl forsøkte like fullt å vinne det norske riket, men hadde liten støtte fra svenske stormenn på grunn av krig med Danmark om kontrollen over Visby. Han ble like fullt kronet av Aslak Bolt i Trondheim i 1449, men da høvedsmannen på Akershus støttet Christian, måtte Karl gjennomføre en kampanje med egne ressurser.

Da det ikke lyktes Karl å ta Akershus, måtte de svenske riksrådene på et riksrådsmøte i Halmstad i 1450 oppgi Karls krav på Norge, og Christian ble hyllet som konge i hele Norge. Dette betydde imidlertid ikke at Karl hadde gitt opp. Tvert imot – i mangel på svensk støtte brukte han en av sine norske støttespillere, ridder Ørjan Karlsson, som hadde tilhold i Jämtland, til å herje i Nidaros-provinsen i 1452. Han ble drevet ut av høvedsmannen i Bergen, og det ble sluttet fred, men en ny invasjon nådde i 1453 helt til Hamar på tross av fredsavtalen mellom de to kongene. Høvedsmannen på Akershus grep nå inn, og en ny fred holdt til 1455, da norske styrker forsøkte å gjenetablere kontroll over svenskokkuperte områder.

I Sverige kom det til reisning mot Karl, ledet av erkebiskop Jöns Oxenstierna. Karl måtte vike for kong Christian i 1457, og flyktet til Danzig. Med det svenske riksrådets støtte ble Christian i perioden 1457–1464 også konge over Sverige. I 1464 ble Karl på ny konge i Sverige, men måtte si fra seg kronen året etter. I 1467 ble han kalt tilbake og styrte til sin død. I denne siste perioden gjorde han stadig krav på den norske tronen.

I Karlskrönikan, som er et propagandaskrift for Karl, blir hans styre og person fremstilt i et meget fordelaktig lys.

Karl Knutsson Bonde var gift med Birgitta Turesdotter av slekten Bielke, død 1436, og Katarina Karlsdotter av slekten Gumsehufvud, død i 1450. Han hadde også en frille, Kristina Abrahamsdotter, som han lot seg vie til på sitt dødsleie. Med disse tre kvinnene hadde han en mengde barn; de fleste døde som spedbarn.

• Karl Knutsson Bonde i Norsk biografisk leksikon
• Kalmarunionen
• Norge i senmiddelalderen
• Norges monarker
• Statsoverhoder i Sverige
• Sveriges historie

• Harrison, Dick: Karl Knutsson : en biografi, 2002, isbn 91-89442-58-x, Finn boken