Riksrådskonstitusjonalisme brukes ofte om Norges og Danmark-Norges konstitusjon fra midten av 1400-tallet og frem til 1660. Ordet er satt sammen av riksråd, som var personene som styrte landet sammen med kongen, og konstitusjon, som betyr forfatning eller grunnlov.

Som forfatningstype settes riksrådskonstitusjonalisme opp mot eneveldet (absolutisme), som ble innført i 1660. Den riksrådskonstitusjonalistiske konges makt var, i motsetning til den eneveldiges begrenset av rettslige, institusjonelle, politiske og ideologiske forhold.

Norge og Danmark var valgriker. Generelt var kongen forpliktet til å styre i samsvar med lov og sedvane. Mer spesielt var han forpliktet til å følge de valgløftene han måtte avgi for å bli valgt, og som ble skriftfestet i de såkalte valghåndfestningene.

Disse håndfestningene kan betraktes som grunnlover for de enkelte kongenes styringstid, og de ble til gjennom forhandlinger mellom kongsemnet og riksrådet. Det var riksrådet som forvaltet valgretten, og som i de kongeløse periodene inntil ny konge var lovformelig innsatt (interregnene) var bærer av rikssuvereniteten.

Både i Norge inntil 1536 og i Danmark-Norge i 1537–1660 fantes det institusjoner som vernet om forfatningen, og som kongen måtte dele regjeringsmakten med. Fremst blant disse stod riksrådet. I alle viktige avgjørelser var kongen forpliktet til å handle med «rikets råds råd».

Dernest kom riksembetsmennene, så som rikshovmester, marsk og kansler, som hadde til oppgave å føre tilsyn med sentraladministrasjonen, og som kan betraktes som riksrådets faste representasjon i regjeringen. Det var særlig på 1500–1600-tallet at riksembetsmennene kom til å spille en stor rolle.

Disse institusjonene var formelt sett riksinstitusjoner som skulle vareta rikets interesser. Faktisk ble de ofte benyttet som redskap for én samfunnsgruppes politiske mål, den gruppe som gjerne kalles riksrådsadelen. Adelens politiske virksomhet gjennom riksråd og riksembetsmenn, og denne gruppens helt dominerende stilling innenfor lokalforvaltningen (se lensvesen), betydde en viktig begrensning av kongemakten.

Ifølge valghåndfestingen var kongen forpliktet til å forvalte slottsloven, det vil si lenene, i samråd med riksrådet. Gruppen kontrollerte i tillegg viktige posisjoner i rettsvesenet og militærvesenet.

Riksrådskonstitusjonalismen var nær knyttet til politisk tenkning i senmiddelalderen. Sin klareste utforming fikk disse tankene i forbindelse med konsilbevegelsen på 1400-tallet. Slike tanker gjenspeiles klart i aktstykker fra Kalmarunionens siste tid, som for eksempel valghåndfestninger og unionstraktater i tiden 1450 til 1520.

Også håndfestningene frem til 1648 er gjennomsyret av disse tankene. Sentralt står ideen om lovens suverenitet. Loven står over og utenfor kongens myndighetsområde. Viktig er også tanken om at kongens styre skal være basert på undersåttenes samtykke (konsens). Dette samtykket kan komme til uttrykk gjennom forskjellige representative organer som stendermøter og riksråd.

Denne konsensideen kommer blant annet i valghåndfestningene til uttrykk gjennom bestemmelser som for eksempel at kongen trenger riksrådets samtykke til å erklære krig eller skrive ut skatter. I riksrådskonstitusjonalismen er det også et element av kontrakttenkning. Valghåndfestningen kan betraktes som en kontrakt mellom hersker og undersåtter. Dette inntrykket forsterkes ved at enkelte håndfestninger gir rettslig adgang til opprør mot kongen dersom han setter seg ut over sine valgløfter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.