Halmstad-recessen er håndfestningen som kong Hans undertegnet i Halmstad i 1483. Håndfestningens innhold var styringsprinsippene for Kalmarunionen – unionen av Danmark, Norge og Sverige

Halmstad-recessen har to karakteristiske trekk: 1) Den gjennomførte oppfatningen av de tre nordiske rikene som selvstendige riker. Bare kongen var felles, det vil si at Kalmarunionen ble oppfattet som en personalunion. 2) Riksrådene skulle få en sentral og sterk stilling.

Halmstad-recessen skulle blant annet sikre det norske riksrådet større innflytelse enn før. I håndfestningens siste artikkel (§ 51) slås det fast at Hans ikke kunne kreve noen statsinntekter fra de norske lenene for tiden fra faren Christian 1s død i 1481 og til han selv ble kronet i Norge to år senere. Det viser riksrådets krav på suveren myndighet.

Den kongelige eneretten til å sammenkalle riksrådet ble også brutt ved at det norske riksrådet skulle ha lov til å komme sammen en gang hvert andre år for å drøfte rikets «ærender». Retten til å sammenkalle riksrådet fikk erkebiskopen.

Halmstad-recessen fikk imidlertid ikke stor praktisk betydning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.