Francis Hagerup var en norsk jurist og politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 14. oktober 1895 til 17. februar 1898 og fra 22. oktober 1903 til 11. mars 1905. 

Hagerup ble født i Horten i 1853. Han var sønn av sjøoffiser og politiker Henrik Steffens Hagerup. Hagerup ble cand.jur. i 1876 og tok i 1885 doktorgraden på avhandlingen Om tradition. Samme år ble han konstituert og i 1887 utnevnt til professor i rettsvitenskap.

Hagerups vitenskapelige produksjon er omfangsrik og betydningsfull. Blant hans arbeider er Den norske panteret (1889), Forelæsninger over den norske straffeproces (1892), Forelæsninger over den norske civilproces (2 bind, 1895–1899), med et 3. bind Skifte- og arvebehandling (1900) og 4. bind Konkurs- og akkordforhandling (1901), videre Forelæsninger over retsencyklopædi (1906), Strafferettens almindelige del (1911), og Lærebog i straffeprocesret (1921). De fleste av disse verkene er kommet ut i en rekke nye utgaver.

Hagerup var med på å stifte Tidsskrift for Rettsvitenskap og stod fra 1888 til sin død som hovedredaktør av tidsskriftet.

Som politiker ble Hagerup innvalgt på Stortinget fra Oslo i perioden 1900–1906. Han var formann i Høyres sentralstyre i 1899–1903. I 1893–1894 var han justisminister i Emil Stangs konservative mindretallsregjering, og etter at stortingsvedtaket 7. juni 1895 åpnet for forhandlinger om unionen, ble Hagerup sjef for en samlingsregjering, som satt til 1898. I sin statsministertid var han også justisminister.

Som Høyres fører og talsmann for forhandlingspolitikk overfor Sverige påtok han seg etter valgene i 1903 å danne en ny koalisjonsregjering og tok initiativet til at forhandlingene med Sverige om konsulatsakens løsning ble gjenopptatt i mai 1904. I Stortingets møte 8. februar 1905 gav han melding om at forhandlingene var blitt resultatløse og antydet at unionen måtte avløses av en annen politisk forbindelse.

Hagerup nærte sterke betenkeligheter overfor revolusjonære skritt, og da regjeringen stod splittet, inngav den sin avskjedsansøkning og ble avløst av regjeringen Christian Michelsen. Da Hagerup ikke kunne slutte seg til den såkalte korte lovlinje som Michelsen valgte, ble han politisk isolert, og hans politiske karriere var slutt.

I 1906 ble Hagerup sendemann (ambassadør) i København, og fra 1916 til sin død var han sendemann i Stockholm. Han var en av Norges representanter ved fredskonferansen i Haag i 1907 og tok aktivt del i forhandlingene. I 1903 ble han oppnevnt som en av Norges representanter ved voldgiftsdomstolen i Haag, samtidig som han også var medlem av Institut de Droit international (i 1912 president).

Hagerup var formann i den norske delegasjon til Folkeforbundets møte i Genève i 1920. 

  • Blandhol, Sverre & Dag Michalsen, red. : Rettsforsker, politiker, internasjonalist : perspektiver på Francis Hagerup, 2007, isbn 978-82-8152-014-1, Finn boken
  • Gagnér, Sten: "Hagerups tidskrift" i Tidsskrift for rettsvitenskap 112 (1999), 254-379
  • Tidsskrift for retsvidenskap, årg. 35, 1922 (inneh. flere art. om Hagerup samt bibliografi)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.