Francis Hagerup

Anon. begrenset

Francis Hagerup, født i Horten, norsk jurist og politiker (H), statsminister 14. okt. 1895–17. feb. 1898 og 22. okt. 1903–11. mars 1905. Sønn av H. S. Hagerup.

Hagerup ble cand.jur. 1876, tok 1885 doktorgraden på avhandlingen Om tradition, og ble samme år konstituert og 1887 utnevnt til professor i rettsvitenskap. Hagerups vitenskapelige produksjon er omfangsrik og betydningsfull. Blant hans arbeider er Den norske panteret (1889), Forelæsninger over den norske straffeproces (1892), Forelæsninger over den norske civilproces (2 bd., 1895–99), med et 3. bind Skifte- og arvebehandling (1900) og 4. bind Konkurs- og akkordforhandling (1901), videre Forelæsninger over retsencyklopædi (1906), Strafferettens almindelige del (1911), og Lærebog i straffeprocesret (1921). De fleste av disse verkene er kommet ut i en rekke nye utgaver. Hagerup var med på å stifte Tidsskrift for Rettsvitenskap og stod fra 1888 til sin død som hovedredaktør av tidsskriftet.

Som politiker ble han innvalgt på Stortinget fra Oslo 1900–06. Formann i Høyres sentralstyre 1899–1903. 1893–94 var han justisminister i Stangs konservative mindretallsregjering, og etter at stortingsvedtaket 7. juni 1895 åpnet for forhandlinger om unionen, ble Hagerup sjef for en samlingsregjering, som satt til 1898. I sin statsministertid var han også justisminister. Som Høyres fører og talsmann for forhandlingspolitikk overfor Sverige påtok han seg etter valgene 1903 å danne en ny koalisjonsregjering og tok initiativet til at forhandlingene med Sverige om konsulatsakens løsning ble gjenopptatt mai 1904. I Stortingets møte 8. feb. 1905 gav han melding om at forhandlingene var blitt resultatløse og antydet at unionen måtte avløses av en annen politisk forbindelse. Hagerup nærte sterke betenkeligheter overfor revolusjonære skritt, og da regjeringen stod splittet, inngav den sin avskjedsansøkning og ble avløst av regjeringen Michelsen. Da Hagerup ikke kunne slutte seg til den såkalte korte lovlinje som Michelsen valgte, ble han politisk isolert, og hans politiske karriere var slutt. I 1906 ble han sendemann i København, fra 1916 til sin død i Stockholm; han var en av Norges representanter ved fredskonferansen i Haag 1907 og tok aktivt del i forhandlingene. I 1903 ble han oppnevnt som en av Norges representanter ved voldgiftsdomstolen i Haag, samtidig som han også var medlem av Institut de Droit international (1912 president). Hagerup var formann i den norske delegasjon til Folkeforbundets møte i Genève 1920. –

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.